Lesningsgudstjenesten
Den 20 april 2024, lørdag
3 lørdag i påsketiden

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Hør universets jubelklang
ved morgenrødens første skjær,
og jorden synger seirens sang,
mens skrekken slår det ondes hær.

Se, ærens konge, mektig, stor,
de fangne fedre fører frem
til liv hvor lys og glede bor,
fra gravens dyp og dødens hjem.

For han som lagt i graven var,
bak sten og segl bevoktet vel,
har vunnet seier, og han har
i graven nå lagt døden selv.

Ei tårer eller smerter mer,
og endt er dødens mørke makt;
den Sterkere oppstanden er,
har lysets englebud oss sagt.

De skinner nå som blanke lyn,
de sår man i hans legem slo.
I undringsjubel dette syn
hans vitner roper ut i tro.

Å, Kristus, Konge nåderik,
ta hjertet vårt til eiendom,
at vi i all vår tid deg slik
kan love i din helligdom.

eller: Oppstanden er den Herre Krist! ⇓⇑
eller: Ved nattverdsmål som Lammet gav ⇓⇑
eller: Krist stod opp av døde... ⇓⇑
eller: Vær hilset festens skjønne dag... ⇓⇑
eller: Krist har vunnet seier... ⇓⇑

Ant. 1 La oss takke Herren for hans miskunn, for hans undergjerninger mot menneskenes barn. Halleluja.

Salme 107
Takksigelse for befrielsen
Gud har sendt sitt ord til Israels barn med budskap om fred gjennom Jesus Kristus (Apg 10,36).

I

Lovpris Herren, for han er god, *
og evig varer hans miskunn.

Så skal de si, de som Herren forløste, *
de som han løste av fiendens hånd;

de som han samlet fra fremmede land, *
fra østen og Vesten, fra nord og fra havet.

Noen for vill i ørken og på steppe, *
de fant ikke veien til en by som var bebodd.

De sultet og tørstet *
og hadde ikke kraft i sin sjel.

Da ropte de til Herren i sm nød, *
og han berget dem ut av deres trengsler.

Han ledet dem på den rette vei, *
så de kom til en by som var bebodd.

De skal takke Herren for hans miskunn, *
for hans undergjerninger mot menneskenes barn,

for at han slukker deres brennende tørst *
og metter de sultne med gode gaver.

Noen satt i mørke og dødens skygge, *
fanget i nød og lenket i jern,

fordi de hadde stått Guds bud imot *
og foraktet den Høyestes råd.

Han bøyde deres hjerter med trengsel, *
de snublet, og det var ingen som hjalp.

Da ropte de til Herren i sm nød, *
og han frelste dem ut av deres trengsler.

Han førte dem ut av det stummende mørke *
og slet deres lenker i stykker.

La dem takke Herren for hans miskunn, *
for hans undergjerninger mot menneskenes barn,

han som sprenger bronseporter *
og slår i stykker bommer av jern.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 La oss takke Herren for hans miskunn, for hans undergjerninger mot menneskenes barn. Halleluja.

Ant. 2 De fikk se Herrens verk, hans undergjerninger ute på dypet. Halleluja.

II

Noen ble dårer ved sin syndige ferd, *
de fikk lide på grunn av sin skyld.

For all slags mat fikk de avsky, *
de kom like til dødens porter.

Da ropte de til Herren i sin nød, *
ut av deres trengsler frelste han dem.

Han sendte sitt ord og helbredet dem, *
fra graven fridde han dem.

La dem takke Herren for hans miskunn, *
for hans undergjerninger mot menneskenes barn.

Takkoffer skal de bringe, *
under frydesang fortelle om hva han har gjort.

Noen drog ut på havet med skip, *
drev handel på store hav.

Der fikk de se Herrens verk, *
hans undergjerninger ute på dypet.

Han bød, og det blåste opp til uvær, *
havets bølger gikk høye.

Opp mot himmelen steg de, dernest sank de i dypet, *
deres sjel var syk inntil døden.

De tumlet og ravet som drukne, *
var helt fra sans og samling.

Da ropte de til Herren i sin nød, *
og han førte dem ut av deres trengsler.

Han fikk stormen til å stilne, *
havets bølger falt til ro.

Glade ble de da det stilnet. *
Han førte dem til den havn de ønsket seg til.

La dem takke Herren for hans miskunn, *
for hans undergjerninger mot menneskenes barn.

De skal lovsynge ham i folkets forsamling, *
og prise ham i de eldstes råd.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 De fikk se Herrens verk, hans undergjerninger ute på dypet. Halleluja.

Ant. 3 De oppriktige ser det og gleder seg, de akter på Herrens godhet. Herrens gärningar. Halleluja.

III

Han gjorde elver til ørken, *
vannrike kilder til tørstende jord;

fruktbar mark til saltholdig ørken, *
for deres ondskaps skyld som bodde der.

ørken gjorde han til sivgrodd tjern *
og det tørre land til kildevell.

Der lot han de sultende slå seg ned, *
grunne en by til å bo i.

De sådde markene til og plantet vintrær, *
de høstet inn frukten av sin avling.

Han velsignet folket, så det vokste seg sterkt, *
og han lot det ikke mangle på fe.

Men siden minket de i tall, *
de ble bøyd og tynget av ulykke og sorg.

Han øste forakt over stormenn, *
lot dem gå vill i veiløst øde,

men de fattige løftet han opp av armod *
og gjorde deres slekter til en tallrik flokk.

De oppriktige ser det og gleder seg, *
men all ondskap må lukke sin munn.

Den som er vis, skal merke seg dette *
og akte på Herrens godhet.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 De oppriktige ser det og gleder seg, de akter på Herrens godhet. Herrens gärningar. Halleluja.

Gud har gjenfødt oss til et levende håp. Halleluja!
Ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Halleluja!

Første lesning
Åp 11,1-19
Fra Johannes’ Åpenbaring
De to ubeseirede vitner

Jeg, Johannes, hadde et syn. Jeg fikk et rør til målestav, og det ble sagt: „Reis deg og mål Guds tempel og alteret og dem som tilber der. Men forgården utenfor templet skal du la være, den skal du ikke måle, for den er overlatt til hedningene, og de skal trå den hellige by under fot i toogførti måneder. Men jeg skal sende mine to vitner, kledd i botsdrakt, for å profetere i tolvhundreogseksti dager.“
Det er de to oliventrær, de to lysestaker, som står for i ordens herre. Og dersom noen vil gjøre dem skade, slår det ild ut fra deres munn og oppsluker deres fiender; ja, slik skal de miste livet, de som forsøker å gjøre dem skade! Disse to har makt til å lukke himmelen så lenge de profeterer, slik at intet regn faller, og de har makt til å la vannet bli blod, og makt til å slå jorden med alle de plager de bare vil.
Men når de er ferdige og har avlagt sitt vitnesbyrd, skal Dyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem. Og deres lik skal bli liggende på gaten i den store by, Sodoma, eller Egypt, er dens symbolske navn, der hvor også deres herre ble korsfestet. De skal ligge til skue for alle folk og stammer, alle tungemål og raser, tre og en halv dag igjennom, og det skal være forbudt å føre dem til graven. Da skal alle som bor på jorden, glede og fryde seg over dette og sende hverandre gaver; så stor en plage hadde disse to profetene vært for dem som bor på jorden!
Men da de tre dager og en halv var gått, kom Guds livsånde inn i dem, og de reiste seg opp og stod på sine ben. En stor redsel grep alle som så det. Da hørte de en kraftig røst fra himmelen si: „Kom hit opp!“ Så steg de opp til himmelen på en sky, mens deres fiender så på. I samme stund kom det et kraftig jordskjelv, og en tiendedel av byen styrtet sammen, mens syv tusen av dens innbyggere ble drept. De som var igjen, ble grepet av frykt og priste himmelens Gud.
Og den syvende engel støtte i sin basun. Da lød det røster fra himmelen som ropte:
«Herredømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans Salvede; han skal herske i all evighet."
Og de fireogtyve presbytere som sitter på sine troner for Guds åsyn, kastet seg ned på sitt ansikt i tilbedelse for Gud og sa:
„Vi takker deg, Herre Gud, Allhersker, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt i besittelse, fordi du har tiltrådt ditt kongevelde! Hedningefolkene raste, men nå er din egen Vredes dag kommet, tiden da de døde skal dømmes og dine tjenere profetene få sin lønn, sammen med dine hellige og dem som frykter ditt navn, små og store; og du skal ødelegge dem som la jorden øde.“ Da åpnet Guds tempel seg i himmelen, og Paktens Ark kom til syne der inne, mens det tordnet og lynte, jorden skalv og det falt tett med store hagl.

Responsorium Ap 11,15; Dan 7,27

Herredømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans Salvede;
* han skal herske i all evighet. Halleluja!
Deres rike skal være et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde dem.
* Han skal herske i all evighet. Halleluja!

Annen lesning
Fra den hellige Kyrillos av Jerusalems kommentar til Johannesevangeliet.
Kristus gav sitt legeme for at alle skulle få liv

„Og det brød som jeg vil gi, er mitt legeme som jeg vil gi til liv for verden“l.
,Jeg dør for alle", sier han, „for at alle skal få liv gjennom meg. Mitt legeme gjorde jeg til løsepenge for alle menneskers legeme. For ved min død døde døden, og sammen med meg skal alle menneskers falne natur gjenoppstå. Det var derfor jeg kom til dere, det vil si, jeg ble et menneske av Abrahams ætt for i alt å være som mine brødre“. Det som Kristus sier oss for sant, forstod den salige Paulus vel, for han sier: «Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han på samme måte del i deres kjøtt og blod, for gjennom døden å gjøre ende på ham som har makt over døden, det vil si djevelen“2. Det var nemlig ikke noen annen måte å tilintetgjøre ham som har makt over døden på, og dermed døden selv, om ikke Kristus gav seg selv for vår skyld, den ene som løsepenge for alle, for han står over alle. Derfor sier han også et sted i Salmene at han for vår skyld har båret seg selv frem som et lyteløst offer til Gud Fader: „Offer og gaver ønsker du ikke; men et legeme har du utrustet meg med. Brennoffer og syndoffer krevde du ikke; da sa jeg: Se, her er jeg. I bokrullen står det skrevet om meg at jeg vil gjøre din vilje, o Gud“3.
Han ble altså korsfestet for alle og ved alles skyld, slik at alle skulle leve i ham, da én ble drept for alle. For det var ikke mulig at døden skulle få ha ham i sin vold, eller at forgjengeligheten skulle få makt over livet etter naturens orden. At Kristus ofret sitt legeme for at verden skulle få liv, forstår vi av hans egne ord: „Hellige Far, bevar dem“, sier han jo. Og videre: „For deres skyld helliger jeg meg“. Når han sier: „Jeg helliger meg“, mener han: „Jeg bærer frem og ofrer meg som et lyteløst og velluktende offer". Det som ble båret frem på alteret, ble nemlig vigslet eller kalt hellig etter loven. Kristus gav altså sitt eget legeme for at alle skulle få liv, gjennom seg selv får han atter livet til å bo i oss. På hvilken måte skal jeg nå forklare så godt jeg kan.
Etter at det livgivende Guds Ord hadde tatt bolig i et menneskelegeme, gjorde han det rede til å ta imot hans egen gode gave, nemlig livet. Han gjorde sitt legeme livgivende, slik han selv gir liv av natur, helt og fullt forenet med legemet som han var, i kraft av en forening som ikke kan forklares med ord. Derfor er det at Kristi legeme gir liv til dem som spiser det. Det jager døden på dør når det kommer inn i dem som dør; det kaster forgjengeligheten ut, for det avføder fullkomment i seg selv årsaken til at forgjengeligheten går til grunne.

Responsorium Joh 10,14.15.10

Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine får,
* og jeg gir mitt liv for mine får. Halleluja!
Jeg er kommet for at de skal ha liv, og dét i overflod.
* Og jeg gir mitt liv for mine får. Halleluja!

Bønn

Barmhjertige Gud, i dåpens bad har du gitt nytt liv til dem som tror på deg. Våk over dem som er gjenfødt i Kristus, så de seirer over det ondes anslag og trofast bevarer din nådes gave. Ved ham, vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.
Lesningsgudstjenesten
Den 21 april 2024, søndag
4 søndag i påsketiden

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Hør universets jubelklang
ved morgenrødens første skjær,
og jorden synger seirens sang,
mens skrekken slår det ondes hær.

Se, ærens konge, mektig, stor,
de fangne fedre fører frem
til liv hvor lys og glede bor,
fra gravens dyp og dødens hjem.

For han som lagt i graven var,
bak sten og segl bevoktet vel,
har vunnet seier, og han har
i graven nå lagt døden selv.

Ei tårer eller smerter mer,
og endt er dødens mørke makt;
den Sterkere oppstanden er,
har lysets englebud oss sagt.

De skinner nå som blanke lyn,
de sår man i hans legem slo.
I undringsjubel dette syn
hans vitner roper ut i tro.

Å, Kristus, Konge nåderik,
ta hjertet vårt til eiendom,
at vi i all vår tid deg slik
kan love i din helligdom.

eller: Oppstanden er den Herre Krist! ⇓⇑
eller: Ved nattverdsmål som Lammet gav ⇓⇑
eller: Krist stod opp av døde... ⇓⇑
eller: Vær hilset festens skjønne dag... ⇓⇑
eller: Krist har vunnet seier... ⇓⇑

Ant. 1 Halleluja! Stenen er veltet fra gravens åpning. Halleluja!

Salme 24
Herren kommer til sitt tempel
Himmelens porter åpnet seg for Kristus da han ble løftet opp i sitt kjød (Ireneus).

Herrens er jorden og alt den bærer, *
jorderik og alle som bor der.

Han festet den over havet, *
den står fast over vannene.

„Hvem kan stige opp på Herrens fjell? *
Hvem kan stå i hans helligdom?"

„Den som har rent hjerte og skyldfrie hender, *
som ikke farer med svik og ikke sverger falsk.

Han mottar velsignelse fra Herren, *
rettferdighet fra Gud, sin frelser."

„Dette er den ætt som søker Herren, *
Jakob som søker ditt åsyn."

„Porter, løft deres buer, spring opp, evige dører, *
for herlighetens Konge kommer."

„Hvem er den herlighetens Konge?" *
„Herren, den veldige, sterk i strid."

„Porter, løft deres buer, spring opp, evige dører, *
for herlighetens Konge kommer."

„Hvem er den herlighetens Konge?" *
„Herren, den Høyeste, han er herlighetens Konge."

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Halleluja! Stenen er veltet fra gravens åpning. Halleluja!

Ant. 2 Halleluja! Kvinne, hvem søker du? Hvorfor søker du den levende blant de døde? Halleluja!

Salme 66
Hymne for et takksigelsesoffer
Om Herrens oppstandelse og hedningenes omvendelse (Hesykios).

I

Juble for Herren, all jorden, *
lovsyng hans herlige navn.

Gi Gud den ære som tilkommer ham, pris ham og si: *
„Hvor skremmende dine gjerninger er!“

Dine fiender kryper *
for din veldige makt.

All jorden kaster seg ned for deg, *
lovsynger deg og priser ditt navn.

Kom og se hva Herren har gjort, *
hans skremmende gjerninger
blant menneskenes barn.

Han forvandlet hav til land, *
tørrskodd gikk de over elven.

La oss juble og glede oss i ham. *
I sin velde hersker han til evig tid.

Hans øye våker over folkene. *
De gjenstridige kan ikke reise seg mot ham.

Lovpris Herren, alle folk, *
takk og velsign ham med jublende røst.

Han som gir oss livet igjen, *
bevarer våre føtter fra å vakle.

Du har satt oss på prøve, Gud, *
lutret oss slik man renser sølv.

Du lot oss gå i garnet, *
la en bør om våre hofter.

Du satte mennesker over oss; *
vi gikk gjennom ild og vann,
men du førte oss ut til overflod.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Halleluja! Kvinne, hvem søker du? Hvorfor søker du den levende blant de døde? Halleluja!

Ant. 3 Halleluja! Gråt ikke, Maria, Herren er oppstanden! Halleluja!

II

Jeg kommer med brennoffer til ditt hus; *
jeg innfrir mine løfter til deg,

de løfter som kom over mine lepper, *
som min munn gav i min angst.

Som brennoffer gir jeg deg gjøfe; *
røken av bukker stiger til værs,
jeg ofrer både okser og bukker.

Kom og hør, dere som frykter Gud, *
jeg vil fortelle hva han har gjort for meg.

Fra min munn steg ropet opp til ham, *
og min munn var full av lovsang.

Hvis mitt hjerte var fylt av ondskap, *
hadde Herren ikke hørt min bønn.

Men Herren bønnhørte meg, *
han lyttet til min klage.

Lovet være Gud som ikke forkastet min bønn, *
og ikke tok fra meg sin miskunn.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Halleluja! Gråt ikke, Maria, Herren er oppstanden! Halleluja!

Jeg fikk hjelp, mitt liv fikk nye krefter. Halleluja!
Jeg takker deg av hele mitt hjerte. Halleluja!

Første lesning
Åp 12,1-18
Fra Johannes’ Åpenbaring
Kvinnen viser seg som et tegn i himmelen

Et stort tegn viste seg i himmelen: En kvinne, kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode; hun var svanger og skrek i barnsnød og fødselsveer. Og et annet tegn viste seg i himmelen: En uhyre, ildrød drage, med syv hoder og ti horn og med en krone på hvert av de syv hoder. Med halen feide den tredjedelen av stjernene på himmelen bort og slynget dem ned på jorden. Så stilte dragen seg fremfor kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet straks det var født. Da fødte kvinnen et barn, en gutt, han som en gang skal styre hedningene med et septer av jern. Og barnet ble revet bort, inn til Gud, inn for hans trone. Men kvinnen flyktet ut i ødemarken, hvor Gud hadde beredt henne et tilfluktssted, og hvor det blir sørget for henne i tolvhundreogseksti dager.
Da brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og hans engler førte krig mot dragen. Og dragen førte også krig, sammen med sine engler, men bukket under og mistet sin plass i himmelen. Og dragen, den store, - urtidens slange, djevelen, eller Satan, er hans navn - han som fører hele verden vill, han ble styrtet ned på jorden, og hans engler med ham. Da hørte jeg en kraftig røst fra himmelen si: „Fra nå av står frelsen og kraften fast, vår Guds herredømme og hans Salvedes makt! For våre brødres anklager er styrtet, han som dag og natt anklaget dem overfor vår Gud! Ved Lammets blod har de vunnet over ham, og ved sitt eget vitnesbyrd; de hadde ikke sitt liv for kjært til å gå i døden. Fryd dere derfor, himler, og alle som har sin bolig der! Ve over jorden og over havet, for djevelen er styrtet ned til dere, vill av raseri, fordi han vet at hans tid er knapp! “
Da dragen så at den var styrtet ned på jorden, forfulgte den kvinnen som hadde født gutten. Da fikk kvinnen to vinger av den store ørn, så hun kunne flykte til sitt tilfluktssted i ødemarken og bli sørget for der, i én tid, to tider og en halv tid, i sikkerhet for slangen. Da spydde slangen vann fra sitt gap etter kvinnen, så det ble en brusende elv, som skulle rive henne med seg. Men jorden kom kvinnen til hjelp; den åpnet et gap og oppslukte elven som dragen spydde. I sitt raseri mot kvinnen drog da dragen bort for å føre krig mot resten av hennes barn, de som følger Guds bud og holder fast ved Jesu vitnesbyrd. Den ble stående på havets bredd.

Responsorium Åp 12,11.12; 2 Makk 7,36

For de har vunnet ved Lammets blod og ved det ord de vitnet om. De hadde ikke livet for kjært til å gå i døden.
* Derfor, fryd dere himler og alle som bor der. Halleluja!
De måtte utholde en kortvarig pine, men for sin troskap mot Guds pakt har de nå fått del i et evig liv.
* Derfor, fryd dere himler og alle som bor der. Halleluja!

Annen lesning
Av den hellige Gregor den Stores førti homilier over evangeliene.
Kristus er den gode hyrde

„Jeg er den gode hyrde. Og jeg kjenner mine får“, det vil si jeg elsker dem, „og mine kjenner meg“l. Det er som om han sa rett ut: „De som elsker meg, adlyder meg“. For den som ikke elsker sannheten, kjenner den slett ikke. Siden dere nettop har hørt, kjæreste brødre, om de farer vi, deres hyrder, er utsatt for, tenk da også over hvilke farer som truer dere, ut fra Herrens egne ord. Ransak dere selv og se om dere virkelig er hans får, se etter om dere kjenner ham, se etter om dere kjenner lyset fra sannheten. Jeg sier „kjenner“ og med det mener jeg: kjenner, ikke ved tro, men ved kjærlighet. Kjenner, sier jeg, ikke i tro, men i gjerning. For evangelisten Johannes som sier dette, bekrefter dette der hvor han skriver: „Den som sier at han kjenner Gud, men ikke holder hans bud, er en løgner“2. Derfor er det at Herren her straks legger til: som Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg gir mitt liv for mine får“3. Det er som om han sa rett ut: „At jeg kjenner Faderen og kjennes av ham, består i det at jeg gir mitt liv for mine får. Dette betyr at den kjærlighet som får meg til å dø for fårene, viser hvor høyt jeg elsker Faderen.“
Om disse fårene sier han så: „Mine får hører min røst; jeg kjenner dem og de følger meg og jeg gir dem evig liv“4. Og litt ovenfor sier han om dem: «Dersom noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst og gå inn og ut og finne beite“5. Han går nemlig inn til troen og fra troen går han ut til beskuelsen, fra tro til klarsyn, og han finner beite i det evige måltid. Hans får finner altså beite, fordi den som følger ham av udelt hjerte, finner næring på det evigvarende grønnsvær. For hva er de utvalgtes beitemark, om ikke den indre glede over paradisets eviggrønne have? De utvalgtes beitemark er nemlig nærværet av Guds ansikt, som uten ende nærer sinnet med livets brød når det beskues uten opphør.
La oss da, høyt elskede, søke hen til disse gressganger hvor vi kan glede oss over festlighetene sammen med så mange medborgere. Deres glade feststemning bør tjene oss til innbydelse. La oss oppildne vårt sinn, la troen flamme opp mot det som den tror, la vårt begjær slå som flammer opp mot himmelen. Den som elsker slik, er alt på vei. Ingen motgang skal få legge en demper på gleden ved denne indre fest. For om noen har satt seg fore å gå et sted, endrer da ikke ulendte veier hans forsett. Heller ikke skal rikdommens hildring få dåre oss, for tåpelig er den vandringsmann som glemmer å gå dit han skulle, bare fordi han får øye på fagre enger underveis.

Responsorium Jf. Joh 10,14.15; 1 Kor 5,7

Den gode hyrde er oppstanden, han som gav sitt liv for sine får,
* han som ville dø for sin hjord. Halleluja!
For Kristus, vårt påskelam, er slaktet.
* Han som ville dø for sin hjord. Halleluja!

Te Deum

Deg. Gud, lover vi. *
Deg, Herre, bekjenner vi.
Deg evige Fader, ærer all jorden. *
Deg lover alle engler.
Deg bekjenner himlene og alle makter. *
Deg ærer kjerubim og serafim,
og med uopphørlig røst de roper: *
Hellig! Hellig! Hellig! Herre Gud Sebaot!
Fulle er himlene og jorden *
av din herlighet og velde.
Deg priser apostlenes mektige kor. *
Deg lover profetenes ærverdige skare.
Deg opphøyer martyrenes hvitkledte hær. *
Deg bekjenner over all jorden den hellige Kirke,
Fader, umåtelig i velde, *
og din høylovede sanne og enbårne Sønn,
og Trøsteren, *
den Hellige Ånd.
Du er herlighetens konge, Kriste. *
Du er Faderens evige Sønn.
Du er blitt menneske for å utfri mennesket *
og du skydde ikke jomfruens skjød.
Du har overvunnet dødens brodd *
og opplatt himlenes rike for de troende.
Du troner ved Guds høyre hånd, i Faderens herlighet. *
Som vår dommer tror vi du skal komme.
Deg ber vi derfor: Hjelp dine tjenere, *
som du har gjenløst med ditt dyre blod.
Tell dem blant dine hellige i den evige herlighet. *
Frels ditt folk, o Herre, og velsign din arvelodd.
Led dem og opphøy dem til evig tid. *
Dag for dag velsigner vi deg, og vi lover ditt navn i evighet *
og i evigheters evighet.
[Verdiges, Herre, i denne dag *
å bevare oss uten synd.
Miskunne deg over oss, Herre, *
miskunne deg over oss.
Din miskunn hvile over oss, Herre, *
vi som håper på deg.
Til deg, Herre, har jeg satt min lit, *
la meg ikke bli til skamme i evighet.]

Bønn

Allmektige, miskunnsrike Gud, før oss til de evige gleder, så hjorden kommer dit hvor hyrden er gått forut. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.
Lesningsgudstjenesten
Den 22 april 2024, mandag
4 mandag i påsketiden

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Hør universets jubelklang
ved morgenrødens første skjær,
og jorden synger seirens sang,
mens skrekken slår det ondes hær.

Se, ærens konge, mektig, stor,
de fangne fedre fører frem
til liv hvor lys og glede bor,
fra gravens dyp og dødens hjem.

For han som lagt i graven var,
bak sten og segl bevoktet vel,
har vunnet seier, og han har
i graven nå lagt døden selv.

Ei tårer eller smerter mer,
og endt er dødens mørke makt;
den Sterkere oppstanden er,
har lysets englebud oss sagt.

De skinner nå som blanke lyn,
de sår man i hans legem slo.
I undringsjubel dette syn
hans vitner roper ut i tro.

Å, Kristus, Konge nåderik,
ta hjertet vårt til eiendom,
at vi i all vår tid deg slik
kan love i din helligdom.

eller: Oppstanden er den Herre Krist! ⇓⇑
eller: Ved nattverdsmål som Lammet gav ⇓⇑
eller: Krist stod opp av døde... ⇓⇑
eller: Vær hilset festens skjønne dag... ⇓⇑
eller: Krist har vunnet seier... ⇓⇑

Ant. 1 Gud er god mot Israel, mot dem som er rene av hjertet. Halleluja.

Salme 73
Hvorfor den rettferdige mishandles?
Salig den mann som ikke lar seg rokke i sin tillit til meg (Matt 11,6).

I

Ja, Gud er god mot Israel, *
mot dem som er rene av hjertet.

Men jeg var nær ved å snuble, *
mine føtter holdt på å gli ut.

For jeg ble misunnelig på de hovmodige, *
jeg så at det gikk de ugudelige vel.

De nekter seg intet så lenge de lever, *
de er friske og velnærte.

Menneskers møye er de fri for, *
de blir ikke rammet som andre.

Derfor er hovmod deres halsbånd, *
voldsferd er kappen de hyller seg i.

Ondskapen strømmer fra deres indre, *
hjertets tanker trenger seg frem.

De håner og taler ondskapsfullt, *
ovenfra truer de med vold.

De løfter munnen mot himmelen, *
og tungen farer om på jorden.

Derfor vender folket seg til dem, *
og vann i mengder suger de i seg.

De sier: „Hvordan skulle Gud vite om det? *
Har den Høyeste kjennskap til noe?“

Ja, slik er de ugudelige *
som alltid er trygge og øker sin rikdom.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Gud er god mot Israel, mot dem som er rene av hjertet. Halleluja.

Ant. 2 Bytt latteren med gråt og gleden med jammer. Halleluja.

II

Forgjeves har jeg holdt hjertet rent *
og vasket mine hender til tegn på uskyld.

Enda ble jeg plaget hele dagen, *
hver morgen ble jeg tuktet.

Hadde jeg sagt: „Slik vil jeg tale, *
da hadde jeg sveket dine sønners ætt.

Jeg undret meg og grublet på dette, *
en urett jeg ikke kunne fatte.

Til jeg gikk inn i Guds helligdom; *
da skjønte jeg hvordan det går dem til slutt.

Ja, du fører dem ut på glatte veier. *
Du lar dem falle og gå til grunne.

De blir revet bort *
og ender i redsel.

Likesom en drøm når vi våkner, *
jager du bort deres bilde, Herre.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Bytt latteren med gråt og gleden med jammer. Halleluja.

Ant. 3 De som holder seg borte fra deg, går til grunne, for meg er det godt å holde meg nær til min Gud. Halleluja.

III

Så lenge mitt sinn var bittert, mitt hjerte sårt, *
da var jeg dum og uforstandig,
som en flodhest var jeg mot deg.

Men jeg blir hos deg for alltid, *
du har grepet min høyre hånd.

Du leder meg ved ditt råd, *
og siden tar du meg opp i herlighet.

Hvem har jeg ellers i himmelen? *
Har jeg deg, er jeg uten ønsker på jorden.

Om min kropp og mitt hjerte forgår, *
er Gud for evig mitt hjertes klippe, min arvedel.

Se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne, *
du gjør ende på alle som er utro mot deg.

For meg er det godt å holde meg nær til Gud, *
i Herren har jeg min tilflukt.
Jeg vil forkynne alt du har gjort.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 De som holder seg borte fra deg, går til grunne, for meg er det godt å holde meg nær til min Gud. Halleluja.

Mitt hjerte og mitt legeme, Halleluja!
Jubler mot den levende Gud. Halleluja!

Første lesning
Åp 13,1-18
Fra Johannes’ Åpenbaring
De to dyrene

Jeg, Johannes, så et dyr stige opp av havet. Det hadde ti horn og syv hoder, med en krone på hvert av de ti horn, og bespottelige titler skrevet på sine hoder. Dyret jeg så, lignet en panter, men hadde labber som en bjørn og et gap som en løve. Og dragen gav det sin styrke og sin trone, og en uhyre makt. Ett av dets hoder virket dødelig såret, men det dødelige sår ble leget. Hele jorden var i age og undring over dyret og fulgte det; folk falt ned for dragen i tilbedelse fordi den hadde gitt dyret sin makt, og så tilbad de dyret, idet de sa: „Hvem kan vel måle seg med dyret, og hvem kan vel bekjempe det?“ Det ble gitt dyret en munn til å føre store ord og bespottelig tale, og myndighet til å utøve sin makt i toogførti måneder. Da åpnet det sin munn for å spotte Gud, hans navn og hans bolig, og alle dem som bor i himmelen. Så fikk det lov til å føre krig mot de hellige og vinne over dem, og makt over hver stamme og hver rase, hvert folk og hvert tungemål. Og alle som bor på jorden, skal falle ned for det i tilbedelse - alle de som siden verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i Livets bok, hos Lammet som er ofret.
Den som har ører, han høre: Lenker til dem som skal lenkes; døden ved sverdet til dem som skal falle for sverd! Her vil det bli bruk for de helliges standhaftighet og tro! Deretter så jeg et annet dyr stige opp av jorden; det hadde to horn, som et lam, men det brølte som en drage. Det får hele sin myndighet fra det første dyr og utøver den i dets tjeneste; det får hele jorden og alle som bor på den til å tilbe det første dyret - det hvis sår ble leget. Det gjør store jærtegn; ja, det lar til og med ild falle fra himmelen ned på jorden for alles øyne. Slik forfører det alle dem som bor på jorden, ved de jærtegn det får makt til å gjøre i Dyrets tjeneste. Og det befaler jordens beboere å lage et bilde til ære for dyret - det som var blitt såret med sverd, men var vakt til live igjen. Og det fikk makt til å ånde liv inn i bildet av dyret, så det kunne tale, og makt til å la drepe alle dem som ikke tilbad bildet av dyret. Det sørger for at alle - små og store, rike og fattige, fri menn og slaver - får et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og at ingen kan kjøpe eller selge om han ikke bærer dyrets merke på seg, dets navn eller det tall som svarer til navnet. Her er det bruk for visdom! Den som har forstand, får regne ut dyrets tall. For det er tallet for et menneske - og tallet er 666.

Responsorium Åp 3,5; Matt 10,22

Den som seirer, han skal kles i hvite klær, og hans navn vil jeg aldri slette ut av livets bok,
* og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler. Halleluja!
Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.
* Og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler. Halleluja!

Annen lesning
Fra den hellige Basilios den Stores bok „Om den Hellige Ånd“.
Ånden gir liv

Som del av sin plan om å føre oss til livet, skjenket Herren oss dåpens pakt. Dåpen preges både av død og liv. Vannet fremstiller nemlig døden, mens Ånden gir pant på liv. Og dette stiller oss overfor spørsmålet: Hvorfor blandes vannet med Ånden? Fordi hensikten med dåpen er dobbel, nemlig å tilintetgjøre syndens legeme slik at det ikke lenger skal bære frukt for døden, men leve ved Ånden og bære frukt i hellighet. Vannet er bilde på døden og tar imot legemet som i en grav. Ånden inngir livgivende kraft, forynger våre sjeler og fører dem fra den dødelighet som synden var skyld i, til livet slik det var fra opphavet av. Dette er å fødes på nytt, av vann og Ånd: Slik døden skjer fyldest i vannet, slik gir Ånden oss liv. Ved tre neddykkinger og ved samme antall påkallelser forrettes dåpens store mysterium. Ved dette kommer dødens preg klart til uttrykk, samtidig som de døptes sjeler blir opplyst ved å motta kunnskap om Gud.
Dersom det altså finnes noen nåde i vannet, stammer den ikke fra vannets natur, men fra den Hellige Ånds nærvær. For dåpen „er ikke noen avleggelse av kroppens urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud“l. For å gjøre oss skikket til livet etter oppstandelsen, holder Herren opp for oss et liv helt i pakt med Evangeliet. Han pålegger oss å leve uten sinne, å tåle ondt, være ubesudlet av vellyst og ikke pengekjære. Slik gjør han oss i stand til å virkeliggjøre på forhånd og av eget valg det som livet i det hinsidige innebærer av natur.
Gjennom den Hellige Ånd gjeninnsettes vi i paradiset. Vi stiger opp til himlenes rike, på nytt blir vi Guds barn. Det er Ånden som gir oss frimodighet til å kalle Gud vår Far. Han gir oss del i Kristi nåde og gjør at vi kan kalles lysets barn. Gjennom Ånden får vi del i den evige herlighet, kort sagt, eie fylden av all velsignelse, både i denne verden og i den som skal komme. Gjennom Ånden gjenspeiles den skjønne glans av de goder som ligger og venter på oss, som om de allerede var til stede, de gode gaver vi gjennom troen ivrer etter å nyte. Hvis dette er pantet, hvordan ser resten ut? Hvis dette er førstegrøden, hvordan må da ikke avlingen være?

Responsorium

Den Hellige Ånd i en dues skikkelse stiger ned over oss etter dåpens bad, etter syndenes forlatelse.
* Han bærer bud fra himmelen om Guds fred, for Noas ark var et bilde på Kirken. Halleluja!
Salig er vannets mysterium som setter oss fri til det evige liv.
* Han bærer bud fra himmelen om Guds fred, for Noas ark var et bilde på Kirken. Halleluja!

Bønn

Barmhjertige Gud, du som ved din Sønns fornedrelse gjenreiste den falne verden, fyll dine troende med hellig jubel. La oss som du har revet løs fra syndens trelldom, få nyte den evige glede. Ved ham, vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.
Lesningsgudstjenesten
Den 23 april 2024, tirsdag
4 tirsdag i påsketiden
Georg martyr, Adalbert biskop och martyr

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Hør universets jubelklang
ved morgenrødens første skjær,
og jorden synger seirens sang,
mens skrekken slår det ondes hær.

Se, ærens konge, mektig, stor,
de fangne fedre fører frem
til liv hvor lys og glede bor,
fra gravens dyp og dødens hjem.

For han som lagt i graven var,
bak sten og segl bevoktet vel,
har vunnet seier, og han har
i graven nå lagt døden selv.

Ei tårer eller smerter mer,
og endt er dødens mørke makt;
den Sterkere oppstanden er,
har lysets englebud oss sagt.

De skinner nå som blanke lyn,
de sår man i hans legem slo.
I undringsjubel dette syn
hans vitner roper ut i tro.

Å, Kristus, Konge nåderik,
ta hjertet vårt til eiendom,
at vi i all vår tid deg slik
kan love i din helligdom.

eller: Oppstanden er den Herre Krist! ⇓⇑
eller: Ved nattverdsmål som Lammet gav ⇓⇑
eller: Krist stod opp av døde... ⇓⇑
eller: Vær hilset festens skjønne dag... ⇓⇑
eller: Krist har vunnet seier... ⇓⇑

Ant. 1 La mitt rop nå frem til deg, Herre, skjul ikke ditt ansikt for meg. Halleluja.

Salme 102
Den landflyktiges bønn
I all vår trengsel gir Gud oss mot og styrke (2 Kor 1,4).

I

Herre, hør min bønn, *
la mitt rop nå frem til deg.

Skjul ikke ditt åsyn for meg på nødens dag! *
Vend ditt øre til meg og svar når jeg roper!

For mine dager svinner som røk, *
mine lemmer brenner som ild.

Mitt hjerte er slått og vissent som gress, *
så jeg glemmer å spise mitt brød.

Jeg sukker og jeg stønner, *
jeg er bare skinn og ben.

Jeg er blitt som pelikanen i ødemarken, *
som uglen på øde steder.

Jeg ligger våken og klager *
som en enslig fugl på taket.

Mine fiender håner meg dagen lang, *
de som roste meg, bruker mitt navn til forbannelse.

Jeg spiser aske for brød *
og blander min drikk med tårer.

Herre, fordi du var harm på meg, *
har du grepet meg og slengt meg bort.

Mine dager er på hell, skyggene blir lange, *
jeg visner bort som gress.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 La mitt rop nå frem til deg, Herre, skjul ikke ditt ansikt for meg. Halleluja.

Ant. 2 Herre, hør de elendiges klage. Halleluja.

II

Men du, Herre, troner til evig tid, *
ditt minne varer fra slekt til slekt.

Du vil reise deg av kjærlighet til Sion; *
nå er tiden inne til å vise nåde, timen er kommet.

Dine tjenere elsker Sions stener, *
de ynkes over dets støv.

Hedningene skal frykte Herrens navn, *
alle jordens konger din herlighet,

når Herren bygger Sion opp igjen *
og viser seg i sin herlighet,

når han hører de elendiges klage *
og ikke forsmår deres bønner.

Dette skal skrives for kommende slekter, *
et nyskapt folk skal love Herren.

For han bøyde seg ned fra sin hellige høysal, *
fra himmelen skuet han ned på jorden,

for å lytte til fangenes sukk *
og løslate dem som var dømt til døden.

Da skal Herrens navn forkynnes på Sion, *
hans lov og pris i Jerusalem,

når folkeslag og kongeriker *
kommer sammen for å tjene Herren.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herre, hør de elendiges klage. Halleluja.

Ant. 3 Du grunnla jorden, Herre, himmelen er dine henders verk. Halleluja.

III

Underveis har han svekket min kraft, *
han har forkortet mine dager.

Jeg sa: Min Gud, ta meg ikke bort midt i min levetid. *
Dine år varer fra slekt til slekt.

Du grunnla jorden i gammel tid, *
himmelen er et verk av dine hender.

De skal gå til grunne, men du forblir. *
De skal slites som klesplagg, du skifter dem ut.

De skiftes ut, men du er den samme, *
uten ende er dine år.

Dine tjeneres barn skal få bo i fred, *
deres ætt skal bestå for ditt åsyn.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Du grunnla jorden, Herre, himmelen er dine henders verk. Halleluja.

Kristus, oppstanden fra de døde, dør ikke mer. Halleluja!
Døden har ikke noe herredømme over ham mer. Halleluja!

Første lesning
Åp 14,1-13
Fra Johannes’ Åpenbaring
Lammet seirer

Jeg, Johannes, hadde igjen et syn: Jeg så Lammet stå på Sions berg, og sammen med det hundreogfireog- førtitusen som bar dets navn og dets Fars navn skrevet på sine panner. Derpå hørte jeg fra himmelen en lyd, sterk som bruset av veldige vannfall, som drønnet av en kraftig torden, men klangen lød som når harpespillere slår på sine strenger. Det er som de synger en ny sang for tronen, for de fire levende skikkelser og for presbyterne. Og ingen kunne lære sangen andre enn de hundre og fire og førtitusen, de som er løskjøpt fra jorden. Det er de som ikke har besmittet seg med kvinner; jomfruer er de. Det er de som følger Lammet hvor det så går; de er kjøpt fri, for å være for Gud og Lammet som en førstegrøde av menneskeslekten. Falskhet har man aldri hørt fra deres munn; de er plettfrie.
Deretter så jeg en annen engel, som fløy oppe under himmelhvelvet; den bar det evige evangelium, som den skulle forkynne for alle dem som holder til på jorden, for hvert folk og hver rase, hver stamme og hvert tungemål. Den ropte med høy røst: »Frykt Gud og gi ham æren, for timen for hans dom er kommet; så tilbe ham som har skapt alt - himmel, jord, hav og kilder!" Og enda en annen engel fulgte ham og sa: »Falt, falt er Babylon den store, hun som har forført alle folkeslag, gitt dem vredens vin å drikke!" Og en tredje engel fulgte dem og ropte med høy røst: »Den som tilber dyret og dets bilde, og mottar dets merke på sin panne eller på sin hånd, han skal selv få drikke av Guds vredes vin; den står oppskjenket, ublandet i hans vredes beger! Og han skal pines i ild og svovel, foran de hellige engler og Lammet. I all evighet skal røken fra deres pinsel stige opp, hverken dag eller natt skal de finne lindring - ingen av dem som tilber dyret og dets bilde, og som bærer dets navn som merke!" Her må de helliges standhaftighet vise seg - de som holder fast ved Guds bud og troen på Jesus. Og jeg hørte en røst fra himmelen si: »Skriv: Salige er de fra nå av, de døde som dør i Herren! Ja, så sier Ånden: De kan hvile fra sitt strev, for deres verk følger med dem."

Responsorium Åp 14,7.6.7

Fra himmelen hørte jeg englerøster som sa:
* »Frykt Gud og gi ham æren; tilbe ham som har skapt alt - himmel og jord, hav og kilder." Halleluja!
Jeg så en annen engel som fløy oppe under himmelhvelvet. Den ropte med høy røst:
* »Frykt Gud og gi ham æren; tilbe ham som har skapt alt - himmel og jord, hav og kilder." Halleluja!

Annen lesning
Fra den hellige Peter Krysologos’ prekener.
Vær offer for Gud og prester for ham

»Jeg bønnfaller dere ved Guds miskunn"l. Det er Paulus som ber oss, eller snarere: Gjennom Paulus er det Gud som ber oss, fordi Gud vil elskes heller enn fryktes. Gud ber oss fordi han heller vil være Far enn Herre. Gud bønnfaller oss ved sin miskunn heller enn å stille strenge krav.
Hør hva Herren ber oss om: „Se på meg. Er ikke mitt legeme deres legeme, mine lemmer deres lemmer, mine innvoller deres innvoller, mine ben deres ben, mitt blod deres blod? Om det er så at dere frykter Gud, da kan dere jo elske det som er deres? Om det er så at dere flykter fra Gud, kan dere ikke vende tilbake til deres far? Men kanskje dere føler dere beskjemmet på grunn av min store lidelse, som dere var skyld i? Vær ikke redde!
Korset har ingen brodd for meg, men for døden. Naglene påfører meg ikke smerte, men gjør at jeg elsker dere inderligere. Sårene får meg ikke til å skrike av smerte, men fører dere dypere inn i mitt hjerte. Min kropp, utspent på korset, åpner for dere mitt fang, det øker ikke min pine. Jeg taper ikke mitt blod, det betales som løsepenge for dere. Kom da! Kom tilbake og forstå at jeg er deres Far, han som dere ser gjengjelde ondt med godt, hån med kjærlighet, sår med ømhet.“
La oss så høre hva det er apostelen bønnfaller oss om. Han sier: ,Jeg bønnfaller dere om å bære frem deres legemer." Deretter føyer han noe til, og med disse ordene gjør han alle mennesker til yppersteprester: „Jeg bønnfaller dere om å bære frem deres legemer som et levende offer."
Hvilket utrolig prestedømme vi kristne har del i! Mennesket er både offer og prest. Det behøver ikke å lete utenfor seg selv etter det som skal ofres til Gud. Mennesket som skal ofres til Gud, frembærer offeret sammen med seg selv og i seg selv og for seg selv. Offeret forblir værende, og så blir presten. Offeret slaktes, men det lever; presten kan ikke drepe, han som skal ofre. Hvilket forunderlig offer hvor et legeme uten legeme, hvor blod uten blod bæres frem! „Jeg bønnfaller dere ved Guds miskunn," sier han, „om å bære frem deres legemer som et levende offer."
Slikt et offer skjer etter det forbilde Kristus satte, da han i levende live ofret sitt legeme for at verden skulle ha liv. Sannelig, han gjorde sitt legeme til et levende offer, for han som ble ofret, lever. I denne offergave kjøpes døden ut, det som ofres, forblir, offeret lever og døden blir straffet. Derfor er det martyrene fødes når de dør, de begynner livet ved livets slutt, de lever når de blir drept, de stråler som lys i himmelen, de som på jorden ble holdt for å ha sluknet.
Apostlene sier: „Jeg bønnfaller dere, brødre, ved Guds miskunn, om å bære frem deres legemer som et levende og hellig offer.“ Dette er det samme som profeten sang om: „Offer og offergaver ville du ikke ha, men et legeme laget du meg“2. Menneske, vær da et offer til Gud, vær hans prest. Kast ikke vrak på det som Gud har bemyndiget deg til. Ifør deg hellighets drakt, spenn kyskhets belte om livet; la Kristus være slør på ditt hode; stå fast med korset på din panne som vern; spenn gudskunnskapens mysterium om ditt bryst; tenn bønnen som velluktende røkelse; grip Andens sverd; gjør hjertet til alter. Slik kan du trygt bære ditt legeme frem som en offergave til Gud. For Gud vil ha tro, ikke død; han tørster etter bønn, ikke blod; han stemmes forsonlig av menneskets vilje, ikke av menneskets død.

Responsorium Åp 5,9.10

Verdig er du til å ta boken og bryte dens segl, for du ble slaktet som offer.
* Til Gud har du kjøpt oss med ditt blod. Halleluja!
Du har gjort oss til et kongerike for vår Gud og til prester for ham.
* Til Gud har du kjøpt oss med ditt blod. Halleluja!

Bønn

Allmektige Gud, vi som feirer minnet om Herrens oppstandelse, ber deg: Fyll oss med glede over den gjenløsning du har skjenket oss. Ved ham, vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.
Lesningsgudstjenesten
Den 24 april 2024, onsdag
4 onsdag i påsketiden
Fidelis av Sigmaringen präst och martyr

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Hør universets jubelklang
ved morgenrødens første skjær,
og jorden synger seirens sang,
mens skrekken slår det ondes hær.

Se, ærens konge, mektig, stor,
de fangne fedre fører frem
til liv hvor lys og glede bor,
fra gravens dyp og dødens hjem.

For han som lagt i graven var,
bak sten og segl bevoktet vel,
har vunnet seier, og han har
i graven nå lagt døden selv.

Ei tårer eller smerter mer,
og endt er dødens mørke makt;
den Sterkere oppstanden er,
har lysets englebud oss sagt.

De skinner nå som blanke lyn,
de sår man i hans legem slo.
I undringsjubel dette syn
hans vitner roper ut i tro.

Å, Kristus, Konge nåderik,
ta hjertet vårt til eiendom,
at vi i all vår tid deg slik
kan love i din helligdom.

eller: Oppstanden er den Herre Krist! ⇓⇑
eller: Ved nattverdsmål som Lammet gav ⇓⇑
eller: Krist stod opp av døde... ⇓⇑
eller: Vær hilset festens skjønne dag... ⇓⇑
eller: Krist har vunnet seier... ⇓⇑

Ant. 1 Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger. Halleluja.

Salme 103
Lovsang over Guds miskunn
Ved Guds barmhjertighet og misknnn har solrenningen fra det høye gjestet oss (Jf. Luk 1,78).

I

Min sjel, lov Herren, *
ja, alt hva i meg er, love hans hellige navn.

Min sjel, lov Herren, *
glem ikke alle hans velgjerninger.

Han forlater dine synder *
og leger dine sår.

Han løser ditt liv fra graven *
og kroner deg med miskunn og godhet.

Han metter dine år med goder, *
gjør deg ung igjen som ørnen.

Herren griper inn og frelser, *
lar alle undertrykte få sin rett.

Han kunngjorde sine veier for Moses, *
sin gjerning for Israels folk.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger. Halleluja.

Ant. 2 Som en far er barmhjertig mot sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham. Halleluja.

II

Barmhjertig og nådig er Herren, *
langmodig og rik på miskunn.

Han går ikke i rette med oss for alltid *
og gjemmer ikke evig på harme.

Han gjør ikke med oss etter våre synder *
og gjengjelder ikke våre misgjerningen

For så høy som himmelen er over jorden, *
så høy er Herrens miskunn
mot den som frykter ham.

Så langt som østen er fra vesten, *
så langt fjerner han våre synder fra oss.

Som en far er kjærlig mot sine barn, *
så kjærlig er Herren mot dem som frykter ham.

For han vet hva vi er skapt av, *
han kommer ihu at vi er jord.

Menneskets dager er som gress, *
mennesket blomstrer som blomst i eng.

Vinden blåser, den er ikke mer, *
og stedet den stod på, har glemt den.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Som en far er barmhjertig mot sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham. Halleluja.

Ant. 3 Lova Herren, alt hans verk! Halleluja.

III

Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet *
over dem som frykter ham.

Hans rettferd når frem til sønners sønner *
for dem som holder hans pakt,
kommer hans bud ihu og følger dem.

I himmelen har Herren satt sin trone, *
han råder som konge over alt som er.

Lov Herren, dere hans engler, dere sterke helter, *
dere som gjør det han byr,
straks dere hører hans røst.

Lov Herren, alle hans hærskarer, *
dere hans tjenere som gjør det han vil.

Lov Herren, alt hans verk overalt i hans rike! *
Min sjel, lov Herren.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Lova Herren, alt hans verk! Halleluja.

Gud oppreiste Kristus fra de døde. Halleluja!
Så vår tro og vårt håp skal stå til Gud. Halleluja!

Første lesning
Åp 14,14-15,4
Fra Johannes’ Åpenbaring
De siste dagers skurdtid

Jeg, Johannes, så en hvit sky, og på skyen tronet en som lignet en Menneskesønn. Han hadde en krone av gull på sitt hode, og en skarp sigd i sin hånd. Og en annen engel trådte ut av templet og ropte med kraftig røst til ham som tronet på skyen: „Send ut din sigd og høst inn; det er skurdtid for jordens grøde er moden!" Og han som tronet på skyen, lot sigden gå over jorden, og jorden ble høstet.
Da trådte en annen engel ut av templet i himmelen. Også han hadde en skarp sigd. Deretter kom det en engel frem fra alteret - han som har makt over ilden - og han ropte med høy røst til den som hadde den skarpe sigden: „Send ut din skarpe sigd, og høst drueklasene på jordens vintre, for druene er modne!" Og engelen lot sin sigd gå over jorden; den høstet jordens vintre og helte alt sammen i Guds vredes store vinperse. Utenfor byen ble vinpersen trådt, og blodet fløt ut av den, slik at det stod opp under hestenes bissel, i seksten hundre stadiers krets.
Deretter så jeg et nytt tegn i himmelen, stort og fryktinngytende var det: Syv engler som bar syv plager - de siste, for med dem er Guds vrede uttømt. Jeg så også noe som et hav av krystall blandet med ild, og stående ved krystallhavet så jeg dem som har seiret over dyret, dets bilde og tallet for dets navn. De har Guds harper i hendene og synger Mose, Guds tjeners sang, og Lammets sang: „Stort og underfullt er ditt verk, Herre Gud, Allhersker! Rettferdige og rette er dine veier, folkeslagenes konge! Hvem skulle ikke frykte, Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig, og for ditt åsyn skal alle folk komme og tilbe, fordi dine dommers rettferdighet er blitt åpenbar."

Responsorium Åp 15,3—4; Ex 15,11

De sang Lammets sang og sa: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, Allhersker.
* Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge, Halleluja!
Hvem er som du blant guder, Herre? Hvem er som du, du herlige blant de hellige, underfull i gjerning?
* Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge, Halleluja!

Annen lesning
Fra den hellige Hilarius’ traktat om Treenigheten.
De troende er av natur forenet med Gud i kraft av at Ordet ble kjød, og ved eukaristien

Dersom Ordet virkelig er blitt kjød, da spiser vi også virkelig Ordet blitt kjød i Herrens måltid. Hvordan kan vi tro annet enn at han er i oss etter sin natur, han som helt og fullt og for alltid tok opp i seg vår menneskenatur da han ble menneske? Og smelter ikke hans menneskenatur sammen med hans guddommelige natur i det sakrament hvor han gir oss del i sitt legeme? På denne måten er vi alle ett, fordi Faderen er i Kristus og Kristus er i oss. Han er altså i oss ved sitt legeme, og vi er i ham, altså er han i Gud sammen med det som vi er.
Dette at vi er i ham ved det sakrament hvor vi får del i hans legeme og blod, bevitner han selv når han sier: „Og allerede ser denne verden meg ikke lenger, men dere skal se meg, for jeg lever og dere lever, for jeg er i min Far, og dere er i meg og jeg i dere“l. Dersom han hadde til hensikt at dette skulle forståes alene som en forening av viljer, hvordan kan det ha seg at han forklarer at denne enheten skal virkeliggjøres etter en gradvis orden? Nei, han vil vi skal tro at i de sakramentale mysterier er han i oss på samme måte som han er i Faderen i kraft av sin guddommelige natur, og på samme måte som vi er i ham, fordi han ble født som menneske. Og slik forstår vi at den enhet og forening Mellommannen har virket, er fullkommen, fordi han er i Faderen og vi er i ham, og samtidig som han er i Faderen, er han i oss. Det er på denne måten vi når frem til å bli ett med Faderen, fordi Sønnen er i Faderen i kraft av sin fødsel, og vi er i Sønnen i kraft av den menneskelige natur, og det er denne hans menneskenatur som gjør at han forblir i oss.
At denne forening er en forening av to naturer, vitner han jo selv om slik: „Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, forblir i meg og jeg i ham“2. Bare den han selv er i, vil være i ham; han tar bare opp i seg dens kjød som har spist av hans. Litt lenger nede forklarer han hvor fullkommen den enhet er som sakramentet virker: „Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved Faderen, slik skal også den som spiser mitt legeme, ha liv ved meg“3. Han har altså liv ved Faderen; og på samme måte som han har liv ved Faderen, slik skal vi ha liv ved hans legeme.
Denne sammenligningen får oss til å fatte hva det dreier seg om. Livets opphav i oss er altså dette at vi mennesker av kjøtt og blod har Kristus i oss med sitt kjøtt og blod. Vi vil få liv ved ham i kraft av det liv han selv har ved Faderen.

Responsorium Joh 6,57; Jf. Deut 4,7

Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod,
* han forblir i meg og jeg i ham. Halleluja!
Det finnes ikke det folk, om aldri så stort, som har guder som er det så nær som Herren vår Gud er oss.
* Han forblir i meg og jeg i ham. Halleluja!

Bønn

Barmhjertige Gud, du som er de troendes liv, de ydmykes ære og de rettferdiges salighet, hør vår bønn: La oss som håper på dine løfter, bli fylt av din rike overflod. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.
Lesningsgudstjenesten
Den 25 april 2024, torsdag
Markus evangelist

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Jødelands apostelskare!
Hva i verden kan forklare
kraften i ditt gamle ord,
som ennu gjør underverker,
har til stolte minnesmerker
alle kirker på vår jord!

Hvor kan vi med dem istemme,
som har dypt i østen hjemme,
deres bilder dog forstå?
Hvor kan vi i fjerne egne,
vidne på apostlers vegne
hva de hørte, hva de så?

Ja, hvor kan, skjønt de er døde,
deres ord på tunger gløde,
trosse hån og blokk og bål?
Hvor kan deres ånd i Norden,
ja, i hver en vrå på jorden,
tale folkets modersmål?

Herrens Ord og pinsedagen,
bare de forklarer saken,
gav oss alle tungers ånd,
Anden som kan alt utvirke,
som i Jesu Kristi kirke
løser alle tungebånd!

Sandelig, det var Guds finger
som gav bruden ørnevinger,
midt i ørken, hus og gård,
som gav korsets ord fra østen
kjempekraften, kvinnerøsten,
her blant oss i tusen år.

Hva kan makte, hva kan virke
det som skjer i Kristi kirke -
alt umulighet for oss?
Kun Hans Ånd, som skapte solen,
som på allmakts-kongestolen
byder død og djevel tross.

eller: Du Ånd fra Kirkens... ⇓⇑
eller: No jubla jord... ⇓⇑

Ant. 1 De forkynner for hele jorden, til jorderiks ende når deres ord.

Salme 19 (2-7)
Lovsyng Herren, alle tings skaper
Solrenning fra det høye skal gjeste oss... og styre våre skritt inn på fredens vei (Luk 1,78.79).

Himlene forkynner Guds ære, *
hvelvingen kunngjør hans henders verk.

Dag bærer bud dl dag, *
natt gir sin kunnskap til natt.

Uten ord og uten tale, *
det er ingen lyd å høre.

De forkynner for hele jorden,
til jorderiks ende når deres ord. *
På himmelen reiser han solen et telt.

Som en brudgom går den ut av sitt kammer, *
gleder seg som en helt til å løpe sin bane.

Dens løp går fra himmelrand til himmelrand, *
intet er skjult for dens glød.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige Ånd,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 De forkynner for hele jorden, til jorderiks ende når deres ord.

Ant. 2 Han skal forkynne Herrens verk, hans gjerning skal han fatte.

Salme 64
Bønn om beskyttelse mot fiender
Denne salmen innbyr oss særlig til å tenke på Herrens lidelse (Augustin).

Herre, lytt til min klage, *
vern mitt liv mot den truende fiende.

Skjul meg for de ondes flokk, *
for voldsmenn i opprør.

De som hvesser sin tunge som sverdet, *
legger giftige ord på buen,

for å skyte mot den uskyldige fra bakhold. *
Brått skyter de ham og frykter ikke.

De støtter hverandre i sin gjerning, *
pønsker på ondt og legger snarer.

De sier: Hvem kan vel se det? *
Hvem gjetter våre skjulte tanker?"

Herren ser deres innerste tanker, *
han som gransker menneskets hjerte.

Gud har rammet dem med sin pil, *
plutselig er de såret.

For deres tunge felte han dem. *
Alle som ser dem, ryster på hodet.

Hvert menneske skal frykte, forkynne Herrens verk. *
Hans gjerning skal han fatte.

Den rettferdige skal glede seg i Herren, +
ta sin tilflukt til ham; *
de oppriktige av hjertet skal juble.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige Ånd,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Han skal forkynne Herrens verk, hans gjerning skal han fatte.

Ant. 3 De kunngjør hans rettferd, folkeslagene skuer hans herlighet.

Salme 97
Herrens herlighet når han trer frem til dommen
Denne salmen forteller om verdens frelse og om alle folkenes tro på ham (Athanasius).

Herren er konge, fryd deg, du jord, *
de talløse øyer juble.

Omkring ham er mulm og skyer, *
rettferd og rett er hans trones grunnvoll.

Ild farer frem for hans åsyn, *
den fortærer hans fiender.

Hans lyn opplyser jordens riker. *
Jorden ser det og bever.

Fjellene smelter som voks for hans åsyn, *
for hele jordens Herre.

Himlene kunngjør hans rettferd, *
folkeslagene skuer hans herlighet.

Skam over dem som dyrker bilder,
er stolte av sine guder, *
tilbe Herren, alle guder.

Sion hører det og jubler, Judas døtre synger av fryd *
over dine dommer, Herre.

For du, Herre, er den høyeste over hele jorden, *
høyt hevet over alle guder.

Herren elsker den som hater det onde, *
han vokter sine og frir dem ut.

Lys rinner opp for de rettferdige *
og glede for de rene av hjertet.

Juble i Herren, alle rettferdige, *
lovsyng hans hellige navn.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige Ånd,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 De kunngjør hans rettferd, folkeslagene skuer hans herlighet.

De forkynte Herrens herlighet og makt,
og fortalte om hans underfulle verk.

Første lesning
Ef 4:1-16
Den andliga enheten

Jag uppmanar er alltså, jag som är fånge för Herrens skull, att leva värdigt er kallelse, alltid ödmjuka och milda. Ha fördrag med varandra i tålamod och kärlek. Sträva efter att med friden som band bevara den andliga enheten: en enda kropp och en enda ande, liksom ni en gång kallades till ett och samma hopp. En är Herren, en är tron, ett är dopet, en är Gud och allas fader, han som står över allting, verkar genom allt och finns i allt.
Var och en av oss har fått just den nåd som Kristus har velat ge honom. Därför heter det: Han steg upp i höjden och tog fångar, han gav människorna gåvor. (Att han steg upp, måste inte det betyda att han också har stigit ner i underjorden? Han som har stigit ner är också den som steg upp högt över alla himlar för att uppfylla allting.) Så gjorde han några till apostlar, andra till profeter, till förkunnare eller till herdar och lärare. De skall göra de heliga mera fullkomliga och därigenom utföra sin tjänst och bygga upp Kristi kropp, tills vi alla kommer fram till enheten i tron och i kunskapen om Guds son, blir fullvuxna och når en mognad som svarar mot Kristi fullhet. Vi skall inte längre vara barn och låta oss drivas omkring av alla lärovindar, inte vara lekbollar för människorna, som vill sprida villfarelse med sina bedrägliga påfund. Nej, låt oss i kärlek hålla fast vid sanningen och växa i alla avseenden så att vi förenas med honom som är huvudet, Kristus. Han låter hela kroppen fogas samman och hållas ihop genom att alla lederna hjälper och stöder, med just den kraft han ger åt varje särskild del. Då växer hela kroppen till och byggs upp i kärlek.

Responsorium Jfr 2 Pet 1:21; Ords 2:6

Ingen profetia har förmedlats genom mänsklig vilja.
+ När människor talat ord från Gud har de varit drivna av helig ande, halleluja.
Herren är den som ger vishet, från hans mun kommer kunskap och förstånd.
+ När människor talat ord från Gud har de varit drivna av helig ande, halleluja.

Annen lesning
Ur Irenaeus av Lyons skrift Mot heresierna.
Kyrkan förkunnar sanningen

Kyrkan är utspridd till jordens gränser likt sädeskorn på ett åkerfält. Hon mottog från apostlarna och deras lärjungar tron på den ende Guden, den allsmäktige Fadern, som skapat himmel och jord och havet och allt som finns i dem; och på den ende Jesus Kristus, Guds Son, som för vår frälsnings skull blev människa; och på den helige Ande, som förkunnat Guds rådslut genom profeterna. Hon mottog hans uppståndelse från de döda, på vår älskade Herres Jesu Kristi kroppsliga himmelsfärd, på hans återkomst från himlen i Faderns härlighet, för att sammanfatta allt under ett huvud och uppväcka människosläktets alla människor, så att enligt den osynlige Faderns rådslut alla människor i himlen, på jorden och under jorden skulle böja sina knän för Jesus Kristus vår Herre och Gud och varje mun bekänna: Jesus Kristus är Herre - och han hålla en rättvis dom över alla.
Denna förkunnelse som hon mottagit, den härovan for-mulerade tron, bevarar kyrkan noggrant, som bodde hon i ett enda hus, trots att hon är utspridd över hela jorden. Hon tror den förkunnade sanningen som hade hon bara ett hjärta och en själ. Hon predikar, lär och förmedlar den enstämmigt vidare, som hade hon bara en mun. Ty även om värl-dens språk är olika, så är dock traditionens kraft en och densamma.
De i Germanien grundade kyrkorna tror och förmedlar inte något annat än de spanska eller de keltiska, de i östern inte något annat än de i Egypten, i Libyen och i världens medelpunkt Jerusalem. Tvärtom, liksom solen, Guds skapelse, är en och densamma i hela världen, så lyser också förkunnandet av sanningen överallt och upplyser alla män-niskor som vill komma till insikt om sanningen. Också den bland kyrkans föreståndare som utmärker sig genom sin förkunnelse, förkunnar inte något annat än detta - ty ingen är förmer än mästaren; inte heller den som har svårt att predika reducerar traditionen. Eftersom tron är en och densamma förökas den inte av den som talar mycket därom; inte heller förminskas den av den som talar mindre därom.

Responsorium 1 Kor 1:17-18, 21

Kristus har inte sänt mig med en vältalares vishet: det skulle göra Kristi kors till tomma ord.
+ Talet om korset är en dårskap för dem som går förlorade, men för oss som räddas är det en Guds kraft.
Eftersom världen inte lärde känna Gud genom visheten, beslöt Gud att genom dårskapen i förkunnelsen rädda dem som tror.
+ Talet om korset är en dårskap för dem som går förlorade, men för oss som räddas är det en Guds kraft.

Te Deum

Deg. Gud, lover vi. *
Deg, Herre, bekjenner vi.
Deg evige Fader, ærer all jorden. *
Deg lover alle engler.
Deg bekjenner himlene og alle makter. *
Deg ærer kjerubim og serafim,
og med uopphørlig røst de roper: *
Hellig! Hellig! Hellig! Herre Gud Sebaot!
Fulle er himlene og jorden *
av din herlighet og velde.
Deg priser apostlenes mektige kor. *
Deg lover profetenes ærverdige skare.
Deg opphøyer martyrenes hvitkledte hær. *
Deg bekjenner over all jorden den hellige Kirke,
Fader, umåtelig i velde, *
og din høylovede sanne og enbårne Sønn,
og Trøsteren, *
den Hellige Ånd.
Du er herlighetens konge, Kriste. *
Du er Faderens evige Sønn.
Du er blitt menneske for å utfri mennesket *
og du skydde ikke jomfruens skjød.
Du har overvunnet dødens brodd *
og opplatt himlenes rike for de troende.
Du troner ved Guds høyre hånd, i Faderens herlighet. *
Som vår dommer tror vi du skal komme.
Deg ber vi derfor: Hjelp dine tjenere, *
som du har gjenløst med ditt dyre blod.
Tell dem blant dine hellige i den evige herlighet. *
Frels ditt folk, o Herre, og velsign din arvelodd.
Led dem og opphøy dem til evig tid. *
Dag for dag velsigner vi deg, og vi lover ditt navn i evighet *
og i evigheters evighet.
[Verdiges, Herre, i denne dag *
å bevare oss uten synd.
Miskunne deg over oss, Herre, *
miskunne deg over oss.
Din miskunn hvile over oss, Herre, *
vi som håper på deg.
Til deg, Herre, har jeg satt min lit, *
la meg ikke bli til skamme i evighet.]

Bønn

Himmelske Fader, du gav den helige Markus nåden och äran att förmedla glädjebudet om din Son. Låt oss bli trogna lärjungar som följer i Kristi spår i allt. Genom honom, Jesus Kristus, vår Herre och Gud, som med dig, Fader, och den helige Ande, lever och råder i evigheters evigheter.
Lesningsgudstjenesten
Den 26 april 2024, fredag
4 fredag i påsketiden

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Hør universets jubelklang
ved morgenrødens første skjær,
og jorden synger seirens sang,
mens skrekken slår det ondes hær.

Se, ærens konge, mektig, stor,
de fangne fedre fører frem
til liv hvor lys og glede bor,
fra gravens dyp og dødens hjem.

For han som lagt i graven var,
bak sten og segl bevoktet vel,
har vunnet seier, og han har
i graven nå lagt døden selv.

Ei tårer eller smerter mer,
og endt er dødens mørke makt;
den Sterkere oppstanden er,
har lysets englebud oss sagt.

De skinner nå som blanke lyn,
de sår man i hans legem slo.
I undringsjubel dette syn
hans vitner roper ut i tro.

Å, Kristus, Konge nåderik,
ta hjertet vårt til eiendom,
at vi i all vår tid deg slik
kan love i din helligdom.

eller: Oppstanden er den Herre Krist! ⇓⇑
eller: Ved nattverdsmål som Lammet gav ⇓⇑
eller: Krist stod opp av døde... ⇓⇑
eller: Vær hilset festens skjønne dag... ⇓⇑
eller: Krist har vunnet seier... ⇓⇑

Ant. 1 Våre fedre fortalte om Herrens velde, og om alle de under som han har gjort. Halleluja!

Salme 78

I

Lytt, mitt folk, til min lov, *
vend øret til ordene fra min munn.

Jeg vil åpne min munn og tale i bilder, *
bære frem gåtefulle sagn fra gammel tid.

Det vi har hørt og kjenner, det våre fedre fortalte, *
det skjuler vi ikke for deres barn.

Til etterslekten vil vi fortelle om Herrens herlige verk, *
om hans velde og om alle de under som han har gjort.

Han reiste et vitnesbyrd i Jakob, i Israel satte han en lov *
Han befalte våre fedre å gjøre den kjent for sine barn.

Han ville at kommende slekter, de barn som siden ble født, *
skulle lære loven å kjenne.

Så skulle de stå frem og kunngjøre den for sine barn, *
så de setter sin ht til Gud,

så de ikke glemmer hva Gud har gjort, *
men nøye holder hans bud.

De må ikke bli som sine fedre, *
en trassig og gjenstridig ætt,

en ætt som ikke stod fast i sitt hjerte, *
som ikke var trofast mot Gud i sin ånd.

Efraims sønner var væpnet med buer, *
men de tok flukten på stridens dag.

De overholdt ikke Guds pakt *
og nektet å følge hans lov.

De glemte alle hans storverk, *
de under han hadde latt dem få se.

Han gjorde jærtegn for deres fedre, *
i Egypt, i Tanis’ land.

Han kløvde sjøen og førte dem over, *
mens vannet stod som en voll.

Om dagen førte han dem i skyen, *
om natten i en lysende ild.

Han kløvde klipper i ørkenen, gav dem vann å drikke, *
rikelig, som fra havdypet under jorden.

Av berg slo han bekker, *
lot vannet fosse som elver.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Våre fedre fortalte om Herrens velde, og om alle de under som han har gjort. Halleluja!

Ant. 2 Israels barn spiste manna og drakk av den åndelige klippe som fulgte dem. Halleluja!

II

Men stadig syndet de mot ham, *
i ødemarken trosset de den Høyeste.

Med vilje satte de Gud på prøve, *
forlangte mat etter eget begjær.

De talte mot ham og sa: *
„Kan da Gud dekke bord i ødemarken?

Vel slo han på klippen så vannet fløt *
og bekkene flommet over,

men kan han også gi oss brød *
og skaffe kjøtt til sitt folk?"

Da Herren hørte det, ble han harm. *
En ild brøt ut mot Jakob.

Guds vrede flammet opp mot Israel, *
fordi de ikke trodde på Gud og ikke hadde
tillit til hans frelse.

Han befalte skyene høyt oppe, *
åpnet himmelens dører;

manna lot han regne til føde for folket, *
korn fra himmelen gav han dem.

Mennesker fikk englebrød å spise, *
Gud sendte dem mat så de ble mette.

Han lot østenvinden blåse fra himmelen, *
vinden fra sør drev han frem med sin kraft.

Han lot kjøtt dale ned over dem som støv, *
fugler så mange som havets sand.

Midt i leiren lot han dem falle, *
rundt omkring deres boliger.

De spiste seg mette alle, *
han gav dem det de ville ha.

Men før de hadde stilt sin sult, mens de satt der med mat i munnen, *
da flammet Guds vrede mot dem.

Da drepte han de sterkeste blant dem, *
slo Israels ungdom til jorden.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Israels barn spiste manna og drakk av den åndelige klippe som fulgte dem. Halleluja!

Ant. 3 De husket at Gud er deres klippe, deres vern. Halleluja!

III

Likevel holdt de ikke opp med å synde, *
de satte ingen lit til hans underverk.

Han lot deres dager svinne som et pust, *
deres leveår gikk i forferdelse.

Når han drepte dem, søkte de ham, *
da vendte de om og spurte etter Gud.

Da husket de at Gud er deres klippe, *
den Høyeste Gud deres vern.

Men deres munn bedrog ham, *
de løy for ham med sin tunge.

De holdt ikke fast ved ham i sitt hjerte, *
og var ikke tro mot hans pakt.

Men han, den barmhjertige, tilgav synden, *
han ødela dem ikke.

Tålmodig holdt han sin harme tilbake, *
lot ikke sin vrede bryte ut.

Han husket at de bare var kjød, *
et pust som forsvinner og aldri mer vender tilbake.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 De husket at Gud er deres klippe, deres vern. Halleluja!

Ved din oppstandelse, Kristus, Halleluja!
Jublet himmel og jord. Halleluja!

Første lesning
Ap 17,1-18
Fra Johannes’ Åpenbaring
Babylon den store

Jeg, Johannes, hadde et syn. En av de syv engler - de som hadde de syv skåler - kom og sa til meg: „Kom, så skal jeg vise deg hvordan den store skjøge får sin dom, hun som sitter ved de veldige vann, hun som kongene på jorden har drevet utukt med, og hvis utuktsvin jordens beboere har beruset seg i!“ Så førte han meg, i ånden, ut i ødemarken.
Der fikk jeg se en kvinne sitte på et skarlagensrødt dyr, som var oversådd med bespottelige titler; det hadde syv hoder og ti horn. Kvinnen var kledd i purpur og skarlagen, og lyste av gull og edelstener og perler; hun hadde et gyllent beger i sin hånd, fylt til randen av hennes skjøgelevnets avskyelige og vanhellige ting. Og på hennes panne stod dette symbolske navn:,Babylon den store, mor til jordens skjøger og alle dens avskyelige ting.‘ Og jeg så kvinnen beruse seg i blodet fra de hellige og fra Jesu vitner.
Dette synet bragte meg i age og undring. Men engelen sa til meg: „Hva er det du undrer deg over? Jeg skal fortelle deg hva dette symbolet betyr - kvinnen og dyret med de syv hoder og de ti horn, som bærer henne. Dyret du ser, var og er ikke; det er like ved å stige opp av avgrunnen og gå sin undergang i møte. Men jordens beboere - de hvis navn ikke står skrevet i Livets Bok siden verdens grunnvoll ble lagt - de skal fylles av age når de ser dyret som var og ikke er, komme til syne. Her må den vise bruke sin forstand! De syv hoder er de syv høyder som kvinnen sitter på. De betyr også syv konger; de fem er falt, den sjette finnes nå, den siste er ennå ikke kommet; og når han kommer, skal han ikke vare lenge. Dyret som var og ikke er, er selv den åttende, men samtidig en av de syv og på vei mot sin undergang. De ti horn som du så, er ti konger som ennå ikke har fått noe rike; sammen med dyret skal de få kongemakt for én time. De er alle enige om å stille sin makt og sin styrke i dyrets tjeneste. De skal føre krig mot Lammet, men fordi han er herrenes Herre og kongenes Konge, skal Lammet seire over dem, sammen med sine, - de kalte og utvalgte trofaste."
Og videre sa engelen: „Det vann som du ser, der hvor skjøgen sitter, det er folkeslag og folkemengder, raser og tungemål. Og de ti horn som du ser, og dyret, de kommer til å fatte fiendskap mot skjøgen, til å plyndre henne naken, spise hennes kjøtt og la restene av henne gå opp i flammer. For Gud har inngitt dem denne tanken for å virkeliggjøre sin plan; han har latt dem bli enige om å stille sin kongsmakt i dyrets tjeneste, inntil alle hans beslutninger er utført. Men kvinnen som du så, er den store by, som hersker over jordens konger."

Responsorium Ap 17,14; 6,2

Jordens konger skal føre krig mot Lammet, men Lammet skal seire over dem,
* fordi han er herrenes Herre og kongenes Konge. Halleluja!
Det ble gitt ham en seierskrans, og med seier drog han ut for å seire.
* Fordi han er herrenes Herre og kongenes Konge. Halleluja!

Annen lesning
Fra den hellige Klemens’ brev til korinterne.
Mange stier fører til Veien

Mine kjære, dette er veien hvor vi fant frelse, - Jesus Kristus, ypperstepresten som bærer frem våre offergaver, han som beskytter og hjelper oss, svake som vi er. Gjennom ham stirrer vi opp mot himmelens høyder, gjennom ham ser vi som i et speil Guds lytefrie og opphøyede åsyn. Gjennom ham ble vårt hjertes øyne åpnet, gjennom ham skyter vår trege og formørkede forstand igjen opp mot lyset, gjennom ham ville Herskeren at vi skulle få fornemmelse av udødeligheten, gjennom ham som er en avglans av Guds storhet, og som står over englene, for det navn han eier, overgår deres. La oss derfor, brødre, med iver dra i felten under hans uklanderlige kommando. Tenk på dem som gjør krigstjeneste for vår øvrighet, på hvor disiplinert, hvor villig, hvor lydig de utfører ordre. Ikke alle er guvernører eller har kommando over avdelinger på tusen, hundre eller femti mann, men de utfører de ordrer som keiseren eller befalingsmannen gir, alt etter rang. De overordnede kan ikke eksistere uten de underordnede, heller ikke de underordnede uten de overordnede. Til sammen utgjør de en sammensatt helhet hvor alle er til nytte for alle. Eller la oss ta vårt legeme som eksempel: Hodet er ingenting uten føttene, og heller ikke føttene uten hodet. De minste av legemets lemmer er nødvendige og til god nytte for hele legemet. Men alt føyer seg sammen og handler i gjensidig lydighet slik at hele legemet blir bevart.
Nå skal hele vårt legeme bli bevart i Kristus Jesus, og hver og en skal underkaste seg sin neste, alt etter den nådegave han har fått. Den sterke skal ta seg av den svake, den svake respektere den sterke. Den rike skal hjelpe den fattige, den fattige skal takke Gud for at han gav ham noen som kunne hjelpe ham i nøden. Den vise skal vise sin visdom, ikke i ord, men i gode gjerningen Den ydmyke skal ikke bære vitnesbyrd om seg selv, men overlate det til andre. Den som er kysk, skal ikke gjøre seg til av det, i bevisstheten om at det er en annen som hjelper ham til å leve i avholdenhet.
La oss tenke over, brødre, hvilket to vi er laget av, hvordan og hvem vi var da vi kom til verden, ut av hvilket gravmørke han som dannet og skapte oss, førte oss inn i sin verden hvor han hadde lagt sine velgjerninger til rette for oss før vi ble født. Siden vi har alt dette fra ham, skylder vi ham takk for alt. Ham være ære fra evighet til evighet. Amen.

Responsorium Kol 1,18; 2,12b.9-10.12a

Han er hode for legemet, for Kirken. Han er opphavet, den førstefødte av de døde,
* og med ham fikk dere del i oppstandelsen, ved troen på den Guds kraft som reiste Kristus opp fra de døde. Halleluja!
For i ham bor hele guddommens fylde legemliggjort, og i ham har også dere fått del i denne fylde, for i dåpen ble dere begravet sammen med ham.
* Og med ham fikk dere del i oppstandelsen, ved troen på den Guds kraft som reiste Kristus opp fra de døde. Halleluja!

Bønn

Barmhjertige Gud, du som er opphav til vår frihet og frelse, hør vår bønn: La dem du har løskjøpt med din Sønns blod, alltid leve nær deg og evig få fryde seg i deg. Ved ham, vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.
Lesningsgudstjenesten
Den 27 april 2024, lørdag
4 lørdag i påsketiden

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Hør universets jubelklang
ved morgenrødens første skjær,
og jorden synger seirens sang,
mens skrekken slår det ondes hær.

Se, ærens konge, mektig, stor,
de fangne fedre fører frem
til liv hvor lys og glede bor,
fra gravens dyp og dødens hjem.

For han som lagt i graven var,
bak sten og segl bevoktet vel,
har vunnet seier, og han har
i graven nå lagt døden selv.

Ei tårer eller smerter mer,
og endt er dødens mørke makt;
den Sterkere oppstanden er,
har lysets englebud oss sagt.

De skinner nå som blanke lyn,
de sår man i hans legem slo.
I undringsjubel dette syn
hans vitner roper ut i tro.

Å, Kristus, Konge nåderik,
ta hjertet vårt til eiendom,
at vi i all vår tid deg slik
kan love i din helligdom.

eller: Oppstanden er den Herre Krist! ⇓⇑
eller: Ved nattverdsmål som Lammet gav ⇓⇑
eller: Krist stod opp av døde... ⇓⇑
eller: Vær hilset festens skjønne dag... ⇓⇑
eller: Krist har vunnet seier... ⇓⇑

Ant. 1 Herren fridde dem fra deres fienders hånd. Halleluja!

Salme 78

IV

Utallige ganger trosset de ham i ødemarken, *
og voldte ham sorg i ørkenen.

Atter og atter satte de Gud på prøve *
og krenket Israels Hellige.

De husket ikke lenger hva hans ånd hadde gjort *
den dag da han fridde dem ut fra fienden,

da han viste sine tegn i Egypt, *
sine under i Tanis’ land.

Han gjorde deres elver til blod, *
av deres bekker kunne ingen drikke.

Han sendte dem klegg som bet, *
og frosk som herjet iblant dem.

Han gav deres avling til gnagere, *
deres grøde til gresshoppesvermen.

Han ødela deres vinranker med hagl *
og morbærtrærne med rimfrost.

Han satte sykdom på feet, *
lot buskapen rammes av pest.

Han sendte mot dem sin brennende harme - *
vrede, forbitrelse, nød, en sendeferd av ulykkesengler.

Han gav sin vrede fritt løp og sparte dem ikke for døden, *
han overgav deres liv til pest.

Han slo de førstefødte i Egypt, *
manndoms førstegrøde i hamittenes telt.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Herren fridde dem fra deres fienders hånd. Halleluja!

Ant. 2 Herren førte dem til sitt hellige fjell. Halleluja!

V

Han drev sitt folk som en hjord, *
han førte dem i ørkenen som får.

Han førte dem trygt, så de ikke var redde, *
sjøen slukte deres fiender.

Han førte dem til sitt hellige land, *
til fjellet han vant med sin høyre hånd.

Han drev folkeslag bort for dem, *
skiftet deres land som en arv og lot Israel bo i deres telt.

Opprørske satte de den høyeste Gud på prøve *
og rettet seg ikke etter hans bud.

De falt fra, var troløse som sine fedre; *
de sviktet, lik en bue som blir slakk.

De krenket ham med sine offerhauger, *
deres avgudsbilder egget hans nidkjærhet.

Gud hørte det og ble opptent av vrede, *
han forkastet Israel fullt og helt.

Han forlot sin bolig i Sjilo, *
det telt som var hans bolig blant menneskene.

Han lot sin kraft bli bortført som bytte, *
sin herlighet gav han i fiendens hånd.

Sitt folk gav han over til sverdet, *
han ble harm på sitt eiendomsfolk.

Ild fortærte de unge menn, *
ingen bryllupssang ble sunget for de unge piker.

Hans prester falt for sverdet, *
og ingen enker sang klagesang.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herren førte dem til sitt hellige fjell. Halleluja!

Ant. 3 Herren valgte Judas stamme, og satte David til hyrde for Israel, sin eiendom. Halleluja!

VI

Da våknet Herren til live som av en søvn, *
lik en kriger som våkner av rusen.

Han slo sine fiender bakfra *
og gav dem evig skjensel.

Han forkastet Josefs telt, *
og utvalgte seg ikke Efraims stamme.

Men Judas stamme valgte han, *
Sions fjell som han elsker.

Han bygde sin helligdom himmelhøy, *
lik jorden grunnfestet for alltid.

Han valgte David, sin tjener, *
fra sauekveen hentet han ham.

Bort fra søyene tok han ham, *
og satte ham til hyrde for Jakob, sitt folk,
for Israel, sin eiendom.

Og David gjette dem med oppriktig hjerte, *
han ledet dem med kyndig hånd.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Herren valgte Judas stamme, og satte David til hyrde for Israel, sin eiendom. Halleluja!

Gud har gjenfødt oss til et levende håp. Halleluja!
Ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Halleluja!

Første lesning
Åp 18,1-20
Fra Johannes’ Åpenbaring
Babylons fall

Jeg, Johannes, hadde et syn. Jeg så en annen engel stige ned fra himmelen. Den hadde stor myndighet, og glansen fra den kastet lys over jorden. Den ropte av all kraft: „Falt, falt er Babylon, den store! Et tilholdssted for demoner er den blitt, en tilflukt for alle slags vanhellige ånder, et skjul for alle slags urene og avskyelige fugler! For alle folkeslag har latt seg forføre og drukket av vredens vin, jordens konger har levd i utukt med henne, og jordens kjøpmenn har tjent seg rike på hennes grenseløse luksus!" Derpå hørte jeg en annen stemme fra himmelen, som sa: „Mitt folk! Dra ut derfra, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke får del i hennes plager! For hennes synder har tårnet seg opp mot himmelen, og Gud har kommet hennes ugjerninger ihu. Betal henne like for like, ja, gi henne dobbelt igjen, for alt hva hun har forbrutt! Skjenk to ganger opp det beger hun selv har fylt! Som hun levde i luksus og prakt, gi henne sorg og smerte! Hun sier til seg selv: Jeg troner her som dronning, jeg sitter ikke enke, og sorg skal jeg aldri vite av.‘ Men på en eneste dag skal hennes plager komme, sott og sorg og sult, og så skal hun brenne i ild. For han har makt, den Gud og Herre som dømmer henne!"
Da skal jordens konger bryte ut i jammer og klage over henne - de som levde i utukt med henne og delte hennes luksus, - når de ser røken av bålet, der hun går opp i flammer. Langt borte skal de stå, i redsel over den skjebne hun lider, og si: „Ve, ve deg, du store by, du mektige Babylon: I løpet av en eneste time kom dommen over deg.“
Og jordens kjøpmenn skal klage og sørge over henne, fordi ingen lenger vil kjøpe deres skipslaster - ladninger av gull og sølv, av edelstener og perler, av fint lin og purpur, av silke og skarlagen, av tuyatre, av gjenstander av elfenben og allslags kostbart tre, av bronse, jern og marmor, av kanel og hårkrem og parfyme, av røkelse og myrra, vin og olje, av fint mel og av hvete, av sauer og storfe, hester og vogner, av menneskekropper og sjeler! Og den frukt som du satte slik pris på, er blitt borte for deg, og all din luksus og all din prakt er forbi, aldri skal de vende tilbake!
Kjøpmennene, de som har tjent seg rike på henne, skal stå langt borte i redsel over den skjebne hun lider, de skal sørge og klage og si: „Ve, ve deg, du store by, du gikk kledd i fint lin, i purpur og skarlagen, du lyste av gull og edelstener og perler, og i løpet av en eneste time er all denne rikdom lagt øde!“
Og alle som førte skip i havseilas og kystfart, alle sjøfarende og handlende til sjøs, alle stod de langt borte og ropte da de så røken fra flammene: »Hvor finnes vel maken til denne store by?“ Og de strødde støv over sitt hode og ropte i jammer og klage: „Ve, ve, den store by, hvis luksus alle som hadde skip i sjøen kunne tjene seg rik på, på én time er den blitt lagt øde!“
Fryd deg over hennes fall, du himmel, fryd dere, alle hellige, apostler og profeter, for ved den dom han har felt over henne, har Gud gitt dere oppreisning!

Responsorium Jes 52,11.12; Åp 18,4; Jer 51,45

Bryt opp, dra bort fra Babylon, rens dere, dere som bærer Herrens kar. For Herren selv går foran dere,
* og Israels Gud skal samle dere. Halleluja!
Dra bort fra Babylon, mitt folk; enhver må berge sitt liv for Herrens brennende vrede.
* Og Israels Gud skal samle dere. Halleluja!

Annen lesning
Fra den hellige Kyrillos av Alexandrias kommentar til romerbrevet.
Guds miskunn omfatter alle mennesker, og hele jorden er frelst

„Ta derfor imot hverandre, slik Kristus tok imot dere, til Guds ære. Jeg sier dere at Kristus ble tjener for de omskårne for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene, men hedningene skal prise Gud for hans miskunn."
Vi som er mange, utgjør ett legeme og er hverandres lemmer, slik det står skrevet, for Kristus binder oss sammen med kjærlighetens bånd og gjør oss til ett. „For det er han som har gjort de to til ett, revet ned skillemuren og avskaffet loven med dens påbud og forskrifter" 1. Derfor skal vi leve i fred med hverandre, og dersom et lem lider, skal alle lemmene lide sammen med det, og dersom et lem blir hedret, skal alle lemmene glede seg2. „Derfor,“ sier Paulus, „ta imot hverandre, slik Kristus tok imot dere, til Guds ære.“ Vi tar imot hverandre når vi velger å leve i fred, bære hverandres byrder og bevare Åndens enhet i kjærlighetens bånd3. Slik var det Gud tok imot oss i Kristus. For Johannes er sannferdig når han sier at Gud Fader elsket verden slik at han gav sin Sønn for oss 4. Ja, han er blitt gitt i bytte for at vi skulle leve, vi er blitt kjøpt fri fra døden, forløst som vi er fra døden og synden.
Paulus forklarer målet med denne frelsesplan når han sier at Kristus er blitt tjener for de omskårne for Guds sannferdighets skyld. Siden Gud på forhånd hadde forkynt for jødenes fedre at han ville velsigne deres avkom, og at de i antall skulle bli som himmelens stjerner, viste Gud seg i kjødet og ble menneske, han som er Gud og Guds Ord, han som holder hele skaperverket sammen og frembringer det, han som sørger for skapningenes velvære fordi han er Gud. Han kom altså til denne verden med et legeme, men ikke for å tjenes, slik han selv sier, men for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for de mange 5. Han sier klart fra om at han var kommet slik for å oppfylle løftet til Israel. Han sier jo: „Jeg er ikke blitt sendt til andre enn til de villfarne får av Israels hus“6.
Paulus taler altså ikke usant når han sier at Kristus ble tjener for de omskårne for å stadfeste løftet til fedrene, og at han er blitt satt til det av Gud Fader, og til å oppnå miskunn for hedningefolkene, slik at også de skulle lovprise Frelseren og Forløseren som altets skaper og byggmester. Siden da den stille fred fra oven nå har senket seg over alle, og hedningene er blitt tatt imot, ser vi at mysteriet i Kristus ikke har forfeilet sitt tilsiktede mål, nemlig mildhet og miskunn. I stedet for dem som falt, ble alt under himmelen frelst ved Guds barmhjertighet.

Responsorium Apg 13,46-47

Det var vår plikt først å forkynne Guds ord for dere. Men siden dere avviser det og ikke anser dere selv verdige til det evige liv,
* se, da går vi til hedningene. Halleluja!
For dette er den befaling vi har fått fra Herren: „Jeg har satt deg til et lys for hedningene."
* Se, da går vi til hedningene. Halleluja!

Bønn

Allmektige, evige Gud, la påskens sakrament fullbyrdes i oss som du har gitt nytt liv i den hellige dåp. Hjelp oss å bære rik frukt, og før oss inn til den evige glede. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.
Lesningsgudstjenesten
Den 28 april 2024, søndag
5 søndag i påsketiden

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Hør universets jubelklang
ved morgenrødens første skjær,
og jorden synger seirens sang,
mens skrekken slår det ondes hær.

Se, ærens konge, mektig, stor,
de fangne fedre fører frem
til liv hvor lys og glede bor,
fra gravens dyp og dødens hjem.

For han som lagt i graven var,
bak sten og segl bevoktet vel,
har vunnet seier, og han har
i graven nå lagt døden selv.

Ei tårer eller smerter mer,
og endt er dødens mørke makt;
den Sterkere oppstanden er,
har lysets englebud oss sagt.

De skinner nå som blanke lyn,
de sår man i hans legem slo.
I undringsjubel dette syn
hans vitner roper ut i tro.

Å, Kristus, Konge nåderik,
ta hjertet vårt til eiendom,
at vi i all vår tid deg slik
kan love i din helligdom.

eller: Oppstanden er den Herre Krist! ⇓⇑
eller: Ved nattverdsmål som Lammet gav ⇓⇑
eller: Krist stod opp av døde... ⇓⇑
eller: Vær hilset festens skjønne dag... ⇓⇑
eller: Krist har vunnet seier... ⇓⇑

Ant. 1 Halleluja! Stenen er veltet fra gravens åpning. Halleluja!

Salme 1
De to veier som er åpne for mennesket
Salige er de som i lit til Herrens kors steg ned i dåpens vann (2. å.h. Anonym, Barnabasbrevet?).

Salig den mann som ikke følger de ugudeliges råd *
og ikke vandrer på syndens vei,

som ikke sitter i spotteres lag, *
men har sin lyst i Herrens lov
og grunner på den dag og natt.

Han er lik et tre plantet nær rinnende bekker, *
som gir frukt i rette tid og ikke står der
med vissent løv.

Alt hva han gjør, *
det får han lykke til.

Men slik går det ikke dem som er uten Gud, *
de er lik agner som spredes for vinden.

Derfor kan ingen ugudelig bli stående *
når dommen felles,

og ingen synder tre inn *
i de rettferdiges forsamling.

For Herren kjenner veien *
der de rettferdige vandrer.

Men veien de ugudelige velger, *
fører til undergang.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Halleluja! Stenen er veltet fra gravens åpning. Halleluja!

Ant. 2 Halleluja! Kvinne, hvem søker du? Hvorfor søker du den levende blant de døde? Halleluja!

Salme 2
Messias, konge og seierherre
De sluttet seg sammen mot din hellige tjener, Jesus, som du har salvet (Apg 4,27).

Hvorfor er folkene i opprør, *
hvorfor grunner de på det som fåfengt er?

Jordens konger reiser seg, fyrstene samles til råd *
mot Herren og mot hans salvede:

"La oss sprenge deres lenker *
og kaste repene av oss."

Han som troner i himmelen, ler, *
Herren spotter dem.

Så taler han til dem i vrede, *
forferder dem ved sin harme:

"Det er jeg som har innsatt min konge
på Sion, mitt hellige fjell." *
Jeg kunngjør det Herren har fastsatt.

Han sa til meg: *
„Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.

Be meg, og jeg vil gi deg hedningefolkene i arv *
og den vide jord i eie.

Med jernstav skal du knuse dem, *
slå dem i stykker som pottemakerens kar.“

Og nå, dere konger, vær kloke, *
vær advart, dere herskere på jorden!

Tjen Herren med ærefrykt, juble med beven; *
kyss jorden for hans fotter,

så ikke hans vrede skal blusse opp, *
og dere gå til grunne på veien.

Med et slag kan hans vrede tennes. *
Salig den som tar sin tilflukt til ham.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Halleluja! Kvinne, hvem søker du? Hvorfor søker du den levende blant de døde? Halleluja!

Ant. 3 Halleluja! Gråt ikke, Maria, Herren er oppstanden. Halleluja!

Salme 3
Herren er min vokter
Han sovnet inn, men stod opp igjen fra de døde, for Herren var hans hjelper (Ireneus).

Herre, hvor tallrike er mine fiender, *
mange er de som reiser seg mot meg.

Mange er de som sier om meg: *
„Det er ingen frelse for ham hos Gud.“

Men du, Herre, er meg et skjold, *
du er min ære, du løfter mitt hode.

Høyt ropte jeg til Herren, *
og han svarte meg fra sitt hellige fjell.

Jeg la meg, sov inn og våknet, *
for Herren holder meg oppe.

Jeg frykter ikke for folk i tusentall *
som fylker seg mot meg på alle kanter.

Reis deg, Herre! Frels meg, min Gud! *
For du slår alle mine fiender på kinnet, du knuser de ugudeliges tenner.

Frelsen er hos Herren; *
din velsignelse hvile over ditt folk.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Halleluja! Gråt ikke, Maria, Herren er oppstanden. Halleluja!

Jeg fikk hjelp, mitt liv fikk nye krefter. Halleluja!
Jeg takker av hele mitt hjerte. Halleluja!

Første lesning
Åp 18,21-19,10
Fra Johannes’ Åpenbaring
Tiden for Lammets bryllup

Jeg, Johannes, hadde et syn: En mektig engel tok en sten som en veldig kvernsten, kastet den i havet og sa: „Slik skal Babylon falle, i ett nå skal den store by bli styrtet ned og for alltid forsvinne!"
Toner av harper og fløyter, sang og klang av trompeter - aldri skal de høres hos deg mer; håndverkere av alle slag - aldri skal de virke i deg mer; kvernens brus skal aldri høres, og lampens lys skal aldri skinne i deg mer; stemmene av brud og brudgom - aldri skal de høres i deg mer...
For dine kjøpmenn var de som hadde makten her på jorden, og din trolldom var det som forhekset alle folk! Og det er i denne by man har funnet profetenes og de helliges blod; ja, blodet av alle dem som er blitt myrdet på jorden.
Deretter lød det et mektig brus, det var likesom utallige himmelske kor, som sang: „Halleluja! Frelsen og æren og makten hører vår Gud til - hans dommer er rette og rettferdige! Han har dømt den store skjøge, som fordervet jorden med sin utukt, og han har krevd sine tjeneres blod av hennes hånd!“ Og igjen ropte de: „Halleluja! Røken fra henne stiger opp i all evighet!" Da kastet de fireogtyve presbytere og de fire levende skikkelser seg ned i tilbedelse for Gud på hans trone, og sa: „Amen! Halleluja!" Nå lød det fra tronen en røst: »Pris vår Gud, alle hans tjenere, alle som frykter ham, små og store!" Da hørte jeg noe som kunne være stemmene fra en uhyre folkemengde, det lød som brusende vannfall eller drønnet av voldsomme tordenskrall: »Halleluja! Herren, vår Gud, Allherskeren, har overtatt herredømmet! La oss glede oss og juble og gi ham all ære: Tiden er kommet for Lammets bryllup! Hans brud har gjort seg i stand, skinnende rent lin har hun fått å ta på!" Linet, det betyr de helliges gode gjerningen Så sier han til meg: »Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid." Og han la til: »Dette er Guds egne, sanne ord." Jeg kastet meg ned for hans føtter for å tilbe ham; men da sier han: »Gjør ikke det! For jeg er en Guds tjener som du og dine brødre - de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe." Jesu vitnesbyrd, det er ånden som taler gjennom profetene.

Responsorium Åp l4,2; 19,6; 12,10; 19,5

Jeg hørte fra himmelen en lyd, sterk som bruset av mektige vannfall: Herren, vår Gud, Allherskeren, har overtatt herredømmet.
* Nå er de kommet, vår Guds frelse, hans kraft og hans rike, og hans Salvedes makt. Halleluja!
Nå lød det fra tronen en røst: Pris vår Gud, alle hans tjenere, alle som frykter ham, små og store.
* Nå er de kommet, vår Guds frelse, hans kraft og hans rike, og hans Salvedes makt. Halleluja!

Annen lesning
Fra en påskehomilie av den hellige Maximus, biskop av Torino.
Kristus er dagen

Ved Kristi oppstandelse åpnes dødsriket, ved de ny døpte fornyes jorden, ved den Hellige And åpnes himmelen. Det åpne dødsriket gir døde fra seg, den nye jord lar oppstandne spire frem, den åpne himmel tar imot dem som stiger opp. Endelig kommer røveren til paradiset, de avdøde helliges legemer går inn i den hellige by, de døde vender tilbake til livet. Ved Kristi oppstandelse blir alle naturens elementer forklaret og hevet høyere opp. Underverdenen sender dem den holdt fanget, tilbake til jorden, jorden dem den begravet, til himmels; himmelen fører dem den tar imot, frem for Herren. I ett nu reiser Frelserens lidelse opp fra underverdenen, løfter opp fra jorden, gir sete i himmelen. For Kristi oppstandelse er liv for døde, tilgivelse for syndere, herlighet for hellige. Den hellige profeten David innbyr all skapningen til festen for Kristi oppstandelse, for han sier at den dag som Herren har gjort, er en dag til fryd og til glede 1.
Kristi lys er dag uten natt, dag uten ende; hans lys er overalt, det stråler alle vegne, overalt er det uten ende. Apostelen sier at denne dag er Kristus. „Natten er omme,“ sier han, „og dagen stunder til“. Natten er omme, sier han, og den skal aldri mer stunde til, slik at du skal skjønne at når Kristi lys bryter frem, jages djevelens mørke på flukt uten at syndens natt igjen faller på. Ved sitt evige lysvell fordriver den det mørke som var, og beskytter mot synden som ligger på lur.
For det er Sønnen selv som er denne dag, han som Faderen, som er dagen, betror sin guddoms hemmelighet. Ja, det er han som er dagen, han som sier gjennom Salomo: „Jeg lot et evig lys stige opp på himmelen“2. Som natt aldri følger på himmelens dag, slik følger ikke syndenes mørke på Kristi rettferdighet. Alltid skinner himmelens dag, den funkler og stråler og har ikke i seg noe som er mørkt. Slik er det også med Kristi lys: Alltid lyser det, alltid funkler det, alltid tindrer det, og noe syndemørke kan ikke være i det, slik evangelisten Johannes sier: „Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det“3.
Derfor, mine brødre, skal vi alle glede oss på denne hellige dag. Ingen må holde seg borte fra festlighetene fordi hans samvittighet nages av synder, ingen må unnlate å ta del i den felles bønn fordi han knuges ned av sin syndebyrde. I dag skal selv synderen ikke fortvile, men håpe på tilgivelse; dette er ikke noen liten fortrinnsrett. For om røveren gjorde seg fortjent til paradiset, skulle ikke et kristenmenneske fortjene tilgivelse?

Responsorium Sal 18,7

Herrens skjønnhet er høyt hevet over stjernene,
* hans prakt viser seg i himmelens skyer, og hans navn består til evig tid. Halleluja!
Hans løp går fra himmelrand til himmelrand, intet er skjult for hans glød.
* Hans prakt viser seg i himmelens skyer, og hans navn består til evig tid. Halleluja!

Te Deum

Deg. Gud, lover vi. *
Deg, Herre, bekjenner vi.
Deg evige Fader, ærer all jorden. *
Deg lover alle engler.
Deg bekjenner himlene og alle makter. *
Deg ærer kjerubim og serafim,
og med uopphørlig røst de roper: *
Hellig! Hellig! Hellig! Herre Gud Sebaot!
Fulle er himlene og jorden *
av din herlighet og velde.
Deg priser apostlenes mektige kor. *
Deg lover profetenes ærverdige skare.
Deg opphøyer martyrenes hvitkledte hær. *
Deg bekjenner over all jorden den hellige Kirke,
Fader, umåtelig i velde, *
og din høylovede sanne og enbårne Sønn,
og Trøsteren, *
den Hellige Ånd.
Du er herlighetens konge, Kriste. *
Du er Faderens evige Sønn.
Du er blitt menneske for å utfri mennesket *
og du skydde ikke jomfruens skjød.
Du har overvunnet dødens brodd *
og opplatt himlenes rike for de troende.
Du troner ved Guds høyre hånd, i Faderens herlighet. *
Som vår dommer tror vi du skal komme.
Deg ber vi derfor: Hjelp dine tjenere, *
som du har gjenløst med ditt dyre blod.
Tell dem blant dine hellige i den evige herlighet. *
Frels ditt folk, o Herre, og velsign din arvelodd.
Led dem og opphøy dem til evig tid. *
Dag for dag velsigner vi deg, og vi lover ditt navn i evighet *
og i evigheters evighet.
[Verdiges, Herre, i denne dag *
å bevare oss uten synd.
Miskunne deg over oss, Herre, *
miskunne deg over oss.
Din miskunn hvile over oss, Herre, *
vi som håper på deg.
Til deg, Herre, har jeg satt min lit, *
la meg ikke bli til skamme i evighet.]

Bønn

Gud, allmektige Far, du har gjenløst oss og gjort oss til dine barn. Se i godhet til dem du elsker med en fars kjærlighet, og la oss som tror på Kristus, vinne sann frihet og arve det evige liv. Ved ham, vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.
Lesningsgudstjenesten
Den 29 april 2024, mandag
Katarina av Siena jungfru och kyrkolärare

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Av alla visa jungfrur skönt ledsagad
gick Katarina till sin brudgums möte.
För hennes lyktas rena flamma flydde
nattliga mörkret.

På hennes finger sattes bröllopsringen,
smyckad av stenar med en ädel strålglans:
"Se, jag dig giver", så ljöd Herrens stämma,
"kärlekens tecken."

I sina syner fick hon skåda honom,
alltid densamme, alltid dock den nye,
och höra löftet: "Jag skall själv dig leda
in i min glädje."

Djupt i sitt väsen rörd av helig hetta
blev hennes ande ryckt till höga höjder,
allt medan Kristi sår som lågor brände
i hennes lemmar.

Gud vare lovad, prisad och välsignad,
han som allena allt med makt regerar,
en och treenig, Fader, Son och Ande,
nu och för evigt. Amen.

Ant. 1 Da du bad med tårer og pleiet de syke, bar jeg din bønn frem for Herren. Halleluja.

Salme 19 (2-7)
Lovsyng Herren, alle tings skaper
Solrenning fra det høye skal gjeste oss... og styre våre skritt inn på fredens vei (Luk 1,78.79).

Himlene forkynner Guds ære, *
hvelvingen kunngjør hans henders verk.

Dag bærer bud dl dag, *
natt gir sin kunnskap til natt.

Uten ord og uten tale, *
det er ingen lyd å høre.

De forkynner for hele jorden,
til jorderiks ende når deres ord. *
På himmelen reiser han solen et telt.

Som en brudgom går den ut av sitt kammer, *
gleder seg som en helt til å løpe sin bane.

Dens løp går fra himmelrand til himmelrand, *
intet er skjult for dens glød.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige Ånd,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Da du bad med tårer og pleiet de syke, bar jeg din bønn frem for Herren. Halleluja.

Ant. 2 Tilrettevis dem som sår ufred og splid, trøst de mismodige, ha omsorg for de svake, og vær tålmodig mot alle. Halleluja!

Psalm 45
Bröllopssång för konungen
Brudgummen är här, kom ut och möt honom! (Matt 25:6)

I

Mitt hjärta flödar över av sköna ord,
jag sjunger min dikt för en konung, *
en snabb skrivares penna är min tunga.
     Du är den skönaste bland människor, +
     ljuvlighet är utgjuten över dina läppar, *
     ja, Gud har välsignat dig för evigt.
Omgjorda dina höfter, du hjälte, med ditt svärd, *
klä dig i ditt majestät och din härlighet.
     Drag ut och vinn seger! +
     Försvara sanning och rätt! *
     Din högra hand skall göra underbara gärningar.
Skarpa är dina pilar, +
de skall lägga folken under dig, *
konungens fiender skall träffas i hjärtat.
     Gud, din tron står för tid och evighet, *
     ditt rikes spira är rättvisans spira.
Du älskar det rätta men hatar orätt. *
Därför har Gud, din Gud,
smort dig med glädjens olja mer än dina likar.
     Av myrra, aloe och kassia doftar dina kläder, *
     från elfenbenspalats gläder dig strängaspel.
Konungadöttrar har du som tärnor i ditt hov, *
en drottning står vid din högra sida i guld från Ofir.
     Ära vare Fadern och Sonen och den helige Ande, *
     nu och alltid och i evigheters evighet. Amen.

Ant. 2 Tilrettevis dem som sår ufred og splid, trøst de mismodige, ha omsorg for de svake, og vær tålmodig mot alle. Halleluja!

Ant. 3 At Herren gav sitt liv for oss, det er kjærlighetens kjennetegn. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. Halleluja!

II

Hör, dotter, och ge akt, och vänd hit ditt öra: *
Glöm nu ditt folk och din faders hus,
     så att konungen får ha sin lust i din skönhet, *
     ty han är din herre, och för honom skall du falla ned.
Dotter av Tyros, de rikaste i folket *
söker vinna din ynnest med gåvor.
     Idel härlighet är konungadottern i gemaket: *
     av guldvirkat tyg består hennes dräkt,
i brokigt vävda kläder förs hon till konungen. *
Jungfrur, hennes väninnor, följer henne,
de leds in till dig.
     Under glädje och fröjd förs de fram, *
     de tågar in i konungens palats.
Dina söner skall träda i dina fäders ställe, *
du skall sätta dem. till furstar överallt i landet.
     Ditt namn vill jag göra prisat
     bland alla kommande släkten, *
     ja, folken skall lova dig, alltid och i evighet.
Ära vare Fadern och Sonen och den helige Ande, *
nu och alltid och i evigheters evighet. Amen.

Ant. 3 At Herren gav sitt liv for oss, det er kjærlighetens kjennetegn. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. Halleluja!

Du har vist meg livets vei. Halleluja!
: Gitt meg gledens fylde for ditt åsyn. Halleluja!

Første lesning
Rom 8,28-39
Fra Romerbrevet
Intet kan skille oss fra Kristi kjærlighet

Vi vet at Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham, dem som han har kalt ifølge sin plan. For dem Gud har gjort til sine egne fra første ferd av, dem har han også bestemt til å bli dannet i hans Sønns bilde, slik at hans Sønn blir den førstefødte blant en mengde brødre. Og de som han har bestemt til dette, dem har han også kalt; de han har kalt, dem har han rettferdiggjort; og de han har rettferdiggjort, dem har han også gitt del i sin herlighet.
Hva er da mer å si? Hvis Gud er for oss, hvem kan da være mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men prisgav ham for oss alle, kan han annet enn med ham gi oss del i alle sine gaver? Hvem vil våge å anklage dem Gud har utvalgt? For Gud er den som frikjenner. Hvem skal kunne sitte til doms over dem? For Kristus Jesus er død, ja, oppstanden, og troner ved Guds høyre hånd, og går nå i forbønn for oss. Og hvem skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, sult nakenhet, fare, sverdet? Som det heter i Skriften: ,For din skyld dreper de oss dagen lang, vi blir sett på som får til slakt/ Men midt i alt dette vinner vi en overveldende seier, ved ham som gav oss sin kjærlighet.
Ja, jeg er overbevist om at hverken død eller liv, hverken engler eller ,makter1, hverken de ting som nå er eller de ting som skal komme, hverken sfærenes eller dypets ,krefter1, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet, slik som den har vist seg i Kristus Jesus, vår Herre.

Responsorium Jf 2 Kor 4,10; Rom 8,29

Jeg bærer på mitt legeme sårene til Jesu død,
* for at Jesu liv skal synliggjøres i mitt legeme. Halleluja!
Gud har på forhånd bestemt oss til å bli dannet i hans Sønns bilde.
* For at Jesu liv skal synliggjøres i mitt legeme. Halleluja!

Annen lesning
Fra den hellige Katarina fra Sienas „Dialog“: Takksigelse til den hellige Treenighet.
Jeg har smakt og sett

Evige Gud, evige Treenighet, du som ved foreningen med din guddommelige natur gav slikt verd til din enbårne Sønns blod! Du, evige Treenighet, er som havets dyp hvor man stadig finner mere jo mer man søker, og jo mer jeg finner, desto mere søker jeg deg. Det er som om du metter sjelen på en slik måte at den forblir både sulten og tørst, fordi den higer etter å se deg i ditt lys, du som er lyset, evige Treenighet. Med min forstands lys har jeg smakt og sett din avgrunns dyp i ditt lys, evige Treenighet, og også skjønnheten i ditt skaperverk. Jeg så at jeg er ditt bilde når jeg innhyller meg i deg, for du gir meg noe av din makt og din visdom, den visdom som tilkommer din enbårne Sønn. Og den Hellige And som utgår fra deg, Fader, og fra din Sønn, gav meg den vilje som gjør at jeg kan elske. For du, evige Treenighet, er Skaperen og jeg er din skapning. Slik var det jeg skjønte, opplyst av deg, i den nye skapning du gjorde meg til ved din enbårne Sønns blod, at du er fanget av kjærligheten til ditt skaperverks skjønnhet.
Å dypeste avgrunn, å evige Treenighet, å guddom, å bunnløse hav: Hvilken større gave kunne du gi meg enn deg selv? Du er den ild som alltid brenner og aldri brenner opp; du er den ild som fortærer all egenkjærlighet i sjelen. Du er den ild som smelter all is og opplyser sinnet med ditt lys, det lys som fikk meg til å kjenne din sannhet. I det speil som kaster gjenskinn av din sannhets lys, kjenner jeg deg som det høyeste gode, som godet over alle goder, det salige gode, det ubegripelige gode, godet uten pris; skjønnhet over all skjønnhet, visdom over all visdom, for du er sannheten selv, du er englers føde som gav deg selv til mennesker ved din flammende kjærlighet. Du dekker min nakenhet med din kappe, du nærer hungrende med din sødme, for du er søt på smak, ikke bitter.

Responsorium

Åpne din dør for meg, søster, du som skal arve riket sammen med meg; lukk opp for meg, kjære venninne, du som fikk lære min dypeste sannhet å kjenne.
* Min Ånds gave gjorde deg meget rik, mitt blod som fløt for deg, renset deg for hver syndeplett. Halleluja!
Du skal gå ut av bønnens lønnkammer og vie deg til å vitne om min sannhet.
* Min Ånds gave gjorde deg meget rik, mitt blod som fløt for deg, renset deg for hver syndeplett. Halleluja!

Te Deum

Deg. Gud, lover vi. *
Deg, Herre, bekjenner vi.
Deg evige Fader, ærer all jorden. *
Deg lover alle engler.
Deg bekjenner himlene og alle makter. *
Deg ærer kjerubim og serafim,
og med uopphørlig røst de roper: *
Hellig! Hellig! Hellig! Herre Gud Sebaot!
Fulle er himlene og jorden *
av din herlighet og velde.
Deg priser apostlenes mektige kor. *
Deg lover profetenes ærverdige skare.
Deg opphøyer martyrenes hvitkledte hær. *
Deg bekjenner over all jorden den hellige Kirke,
Fader, umåtelig i velde, *
og din høylovede sanne og enbårne Sønn,
og Trøsteren, *
den Hellige Ånd.
Du er herlighetens konge, Kriste. *
Du er Faderens evige Sønn.
Du er blitt menneske for å utfri mennesket *
og du skydde ikke jomfruens skjød.
Du har overvunnet dødens brodd *
og opplatt himlenes rike for de troende.
Du troner ved Guds høyre hånd, i Faderens herlighet. *
Som vår dommer tror vi du skal komme.
Deg ber vi derfor: Hjelp dine tjenere, *
som du har gjenløst med ditt dyre blod.
Tell dem blant dine hellige i den evige herlighet. *
Frels ditt folk, o Herre, og velsign din arvelodd.
Led dem og opphøy dem til evig tid. *
Dag for dag velsigner vi deg, og vi lover ditt navn i evighet *
og i evigheters evighet.
[Verdiges, Herre, i denne dag *
å bevare oss uten synd.
Miskunne deg over oss, Herre, *
miskunne deg over oss.
Din miskunn hvile over oss, Herre, *
vi som håper på deg.
Til deg, Herre, har jeg satt min lit, *
la meg ikke bli til skamme i evighet.]

Bønn

Evige Gud, du oppflammet den hellige Katarina ved din kjærlighet da du lot henne betrakte Kristi lidelse, og slik kalte du henne til tjeneste i Kirken. Gi at ditt folk på hennes forbønn må bli forenet i Kristi lidelses mysterium så vi kan fryde oss ved hans oppstandelse, han som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.
Lesningsgudstjenesten
Den 30 april 2024, tirsdag
5 tirsdag i påsketiden
Pius V påve

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Hør universets jubelklang
ved morgenrødens første skjær,
og jorden synger seirens sang,
mens skrekken slår det ondes hær.

Se, ærens konge, mektig, stor,
de fangne fedre fører frem
til liv hvor lys og glede bor,
fra gravens dyp og dødens hjem.

For han som lagt i graven var,
bak sten og segl bevoktet vel,
har vunnet seier, og han har
i graven nå lagt døden selv.

Ei tårer eller smerter mer,
og endt er dødens mørke makt;
den Sterkere oppstanden er,
har lysets englebud oss sagt.

De skinner nå som blanke lyn,
de sår man i hans legem slo.
I undringsjubel dette syn
hans vitner roper ut i tro.

Å, Kristus, Konge nåderik,
ta hjertet vårt til eiendom,
at vi i all vår tid deg slik
kan love i din helligdom.

eller: Oppstanden er den Herre Krist! ⇓⇑
eller: Ved nattverdsmål som Lammet gav ⇓⇑
eller: Krist stod opp av døde... ⇓⇑
eller: Vær hilset festens skjønne dag... ⇓⇑
eller: Krist har vunnet seier... ⇓⇑

Ant. 1 Herren skal forsvare de fattiges rett. Halleluja!

Salme 10
Takksigelse
Salige er dere fattige, for Guds rike er deres (Luk 6,20).

I

Herre, hvorfor er du så fjern? *
Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?

Ugudelige jager i sitt hovmod den arme, *
men fanges selv ved de knep dę fant på.

Den gudløse priser sin onde lyst, *
den griske forbanner og ringeakter Herren.

Den ugudelige sier i sitt overmot: *
„Gud krever ikke til regnskap.

Det finnes ingen Gud." *
Slik er det han tenker.

Han lykkes alltid i alt han gjør; *
fjernt i det høye er dine dommer.

Av alle sine motstandere blåser han. *
Han sier i sitt hjerte:

„Jeg skal ikke vakle, *
ikke lide nød fra slekt til slekt."

Hans munn er full av forbannelse, svik og vold, *
han har urett og ondskap på tungen.

Han ligger på lur ved gårdene *
og dreper i lønndom uskyldige folk.

Hans øyne speider etter den svake, *
han lurer som løven i krattet.

Han vil gripe den arme i bakhold, *
fange ham og ta ham i garnet.

Han dukker seg ned og krøker seg sammen, *
den vergeløse blir tatt til fange.

„Gud glemmer," slik er hans tanke, *
„han skjuler sitt ansikt og ser det nok aldri."

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Herren skal forsvare de fattiges rett. Halleluja!

Ant. 2 Herre, du ser vår elendighet. Halleluja!

II

Herre, reis deg! Løft din hånd, *
glem ikke de elendige.

Hvorfor skal de gudløse ringeakte Gud +
og si ved seg selv: *
„Du krever jo ikke til regnskap."

For du ser både møye og sorg, *
du ser og tar alt i din hånd.

Hen elendige tar sin tilflukt til deg, *
for farløse er du en hjelper,

bryt den ondes og ugudeliges arm, +
krev ham til regnskap for hans ondskap *
og gjør den til intet.

Herren er konge for evig og alltid; *
fremmede folk skal forsvinne fra hans jord.

Herre, du hører de hjelpeløses bønn, *
vender øret til dem og gir dem mot.

He farløse og undertrykte *
hjelper du til deres rett.

Mennesker som hører jorden til, *
skal ikke lenger volde skrekk.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herre, du ser vår elendighet. Halleluja!

Ant. 3 Herrens ord er rene som brent sølv, lutret i ilden, syv ganger renset. Halleluja!

Salme 12
Bønn om hjelp mot de hovmodige
For vår elendighets skyld sendte Faderen sin Sønn (Augustin).

Hjälp oss, Herre, ty de fromma är borta, *
de trogna är försvunna från jorden.

De talar lögn, den ene med den andre, *
med hala tungor, och med falskhet i hjärtat.

Frels meg, Herre, de fromme er borte, *
trofaste mennesker finnes ikke mer.

Hver mann taler løgn med sin neste, *
med falske lepper og tvedelt sinn.

Ve over alle som taler svik, *
hver tunge som taler store ord.

De sier: „Tungen er vår styrke. +
Vi har leppene med oss. *
Hvem er vår mester?

Herren sier: +
„Fordi vergeløse undertrykkes og fattige stønner,
vil jeg reise meg nå. *
Jeg vil frelse dem som lengter etter hjelp."

Herrens ord er rene som brent sølv, *
lutret i ilden, syv ganger renset.

Herre, du vil bevare oss, *
alltid verne oss mot denne slekt.

Gudløse mennesker svermer omkring *
usseldom hersker blant menneskenes barn.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Herrens ord er rene som brent sølv, lutret i ilden, syv ganger renset. Halleluja!

Kristus, oppstanden fra de døde, dør ikke mer. Halleluja!
Døden får ikke herredømme over ham mer. Halleluja!

Første lesning
Åp 20,1-15
Fra Johannes’ Åpenbaring
Dragens siste kamp

Jeg, Johannes, så en engel stige ned fra himmelen, med nøkkelen til avgrunnen og en svær lenke i sin hånd. Han grep dragen, urtidens slange - djevelen eller Satan - og lenket ham for tusen år. Så kastet han ham ned i avgrunnen og satte lås og segl for, for at han ikke lenger skulle føre folkene vill - ikke før de tusen år var gått. Da skal han slippes fri for en kort stund.
Deretter så jeg troner, og de satte seg på dem og fikk sin rett. Og jeg så sjelene til dem som var blitt henrettet for å ha vitnet om Jesus og forkynt Guds ord, og alle de som ikke hadde tilbedt dyret og dets bilde, og hadde nektet å bære dets merke på sin panne og sin hånd; de fikk liv igjen og hersket med Kristus i tusen år. De andre døde fikk ikke liv før de tusen år var omme. Dette er den første oppstandelse. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt; de skal være Guds og Kristi prester, og herske med ham i tusen år.
Men når de tusen år er omme, da skal Satan bli befridd fra sitt fengsel og dra ut for å forføre folkene fra de fire verdenshjørner, Gog og Magog, og samle dem alle til krig, tallrike som havets sand. De myldret opp over hele jordens overflate og kringsatte de helliges leir og den elskede by. Men ild falt fra himmelen og fortærte dem. Og djevelen som forførte dem, ble kastet i den brennende svovelsjøen, der hvor dyret og den falske profet befant seg; der skal de pines dag og natt i all evighet. Deretter fikk jeg se en stor, hvit trone, og ham som satt på den. Himmel og jord svant bort for hans åsyn og fantes ikke lenger. Og jeg så de døde, både store og små, stå for tronen. Bøker ble åpnet, og enda en annen bok - Livets bok. Og de døde ble dømt, hver etter sine gjerninger, etter hva der stod skrevet i bøkene.
Og havet gav alle sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav sine døde fra seg, og enhver ble dømt etter sine gjerningen Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Ildsjøen, det er den annen død. Og den som ikke fantes oppskrevet i Livets Bok, ble kastet i ildsjøen.

Responsorium 1 Kor 15,25-26; Åp 20,13.14

For Kristus skal herske som konge inntil Gud har lagt alle fiender for hans føtter;
* den siste fiende som tilintetgjøres, er døden. Halleluja!
Døden og dødsriket gav sine døde fra seg, og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen.
* Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden. Halleluja!

Annen lesning
Fra den hellige Kyrillos av Alexandrias kommentar til Johannesevangeliet.
Jeg er det sanne vintre, og Faderen er vinbonden

I billedform sier Herren at han er en vinranke, for han vil at vi skal elske den kjærlighet som knytter oss til ham, og forstå hvor nyttig det er for oss å være forenet med ham. De som er forenet med ham, sammenligner han med innpodede grener, fordi de ved å ha del i den Hellige Ånd har fått samme natur som ham. Det er nemlig den Hellige Ånd som har knyttet oss til Kristus, Frelseren. De som har sluttet seg til ham, blir innpodet i vinstokken som resultat av et fritt valg, men fra vinstokkens side skjer det som resultat av dens beskaffenhet. For det er ved et godt og fritt valg vi er kommet dithen gjennom troen, vi er blitt av hans slekt og fått verdighet som sønner. Dette er i samsvar med den hellige Paulus som sier: „Den som holder seg til Herren, er én ånd med ham“2.
Andre steder kaller profeten ham grunnmur og fundament, for på ham bygges vi opp, vi som kalles levende og åndelige stener, til å være et hellig presteskap, til å være Guds bolig i den Hellige And 3. Det finnes ikke noen annen måte for oss å bygges opp til å være dette enn med Kristus som grunnvolU. Og ved samme type sammenligning sier han at han er vinstokken, som er mor og amme for dem som er grener på den. For vi er blitt født på nytt av ham og i ham, i Anden, til å bære livets frukter, ikke det gamle, det forgangne livs frukter, men frukter som bæres i troens nye liv og av kjærlighet til ham. La oss trofast holde fast på det vi har fått bli, likesom innpodet i ham, idet vi usvikelig holder oss til det hellige bud som vi har fått. La oss legge vinn på å bevare det gode som er vårt i kraft av vår edle byrd. Dette betyr at vi må klare å ikke bedrøve på noen som helst måte den Hellige And som bor i oss, for gjennom ham vet vi jo at Gud bor i oss. Den vise Johannes forklarer på hvilken måte vi er i Kristus og han i oss ved å si: „På dette vet vi at vi er i ham og han i oss, at han har gitt oss av sin Ånd“5.
På samme måte som vinrankens stamme gjør at grenene til stadighet bærer frukt, ved hjelp av sin iboende og naturgitte beskaffenhet, slik fører Guds enbårne Ord de hellige inn i et slags slektskapsforhold med Gud Faderens og sin egen natur ved å gi dem Anden, i den monn de er forenet med ham ved tro og all fromhet. Han oppfostrer dem til fromhet og virker i dem kunnskap om alle dyder og all god gjerning.

Responsorium Joh 15,4.16

Bli i meg, så blir jeg i dere.
* Som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vinstokken, slik kan heller ikke dere bære frukt uten å bli i meg. Halleluja!
Jeg har satt dere til å gå ut og bære frukt, og frukt som varer.
* Som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vinstokken, slik kan heller ikke dere bære frukt uten å bli i meg. Halleluja!

Bønn

Allmektige Gud, du gjenreiser oss i Kristi oppstandelse til evig liv. Styrk ditt folk i troen og håpet, så vi aldri tviler på oppfyllelsen av dine løfter. Ved ham, vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.
Lesningsgudstjenesten
Den 1 maj 2024, onsdag
Josef arbetaren

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Hør universets jubelklang
ved morgenrødens første skjær,
og jorden synger seirens sang,
mens skrekken slår det ondes hær.

Se, ærens konge, mektig, stor,
de fangne fedre fører frem
til liv hvor lys og glede bor,
fra gravens dyp og dødens hjem.

For han som lagt i graven var,
bak sten og segl bevoktet vel,
har vunnet seier, og han har
i graven nå lagt døden selv.

Ei tårer eller smerter mer,
og endt er dødens mørke makt;
den Sterkere oppstanden er,
har lysets englebud oss sagt.

De skinner nå som blanke lyn,
de sår man i hans legem slo.
I undringsjubel dette syn
hans vitner roper ut i tro.

Å, Kristus, Konge nåderik,
ta hjertet vårt til eiendom,
at vi i all vår tid deg slik
kan love i din helligdom.

eller: Oppstanden er den Herre Krist! ⇓⇑
eller: Ved nattverdsmål som Lammet gav ⇓⇑
eller: Krist stod opp av døde... ⇓⇑
eller: Vær hilset festens skjønne dag... ⇓⇑
eller: Krist har vunnet seier... ⇓⇑

Ant. 1 Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du er min styrke og min frelse. Halleluja!

Salme 18
Takksigelse for frelse og seier
I samme stund kom det et stort jordskjelv (Ap 11, 13).

I

Herre, du er min styrke, *
deg har jeg hjertelig kjær.

Herren er min klippe, min borg og min befrier. *
Han er min Gud, mitt tilfluktsfjell.

Han er mitt skjold, *
mitt horn til frelse og mitt vern.

Lovet være Herren. *
Jeg kalte på ham og han fridde meg ut.

Dødens lenker bandt meg, *
fordervelsens strømmer forferdet meg.

Dødsrikets bånd snørte seg om meg, *
i min vei lå dødens snarer.

Da kalte jeg på Herren i min nød, *
da ropte jeg høyt til min Gud.

Han hørte min røst fra sitt tempel, *
til hans øre nådde mitt rop.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du er min styrke og min frelse. Halleluja!

Ant. 2 Herren har frelst meg i sin store barmhjertighet. Halleluja!

II

Jorden rystet og bevet, *
fjellenes grunnvoller skalv for hans vrede.

Røk steg opp fra hans nese, +
rortærende ild fra hans munn, *
ut av ham sprutet gnister og glør.

Han senket himmelen og steg ned, *
mørke skyer var under hans føtter.

Ridende på kjeruber for han frem, *
han fløy på vindens vinger.

Han gjorde mørket til sitt skjulested, *
han hyllet seg i regntunge skyer.

Fra stråleglansen foran ham for skyer frem, *
med hagl og glødende kull.

Herren tordnet i himmelen, +
aen Høyeste lot røsten lyde: *
gjennom hagl og glødende kull.

Han skjøt sine piler og drev dem på flukt, *
slynget ut lyn og fordrev dem.

Havbunnens renner kom da til syne, *
jordens grunnvoller ble blottlagt, Herre,
da du truet og fnyste av vrede.

Han rakte sin hånd fra det høye og grep meg, *
han drog meg opp av det dype vann.

Han fridde meg ut fra min fiendes hånd, *
mine motstandere var meg for sterke.

De gikk imot meg på ulykkens dag, *
men Herren var meg til støtte.

Han førte meg ut på åpent land, *
han fridde meg ut, for han har meg kjær.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herren har frelst meg i sin store barmhjertighet. Halleluja!

Ant. 3 Herre, min Gud, du lyser i den mørke natt. Halleluja!

III

Herren gjorde vel mot meg for min rettferds skyld, *
han lønnet meg, for mine hender var rene.

Jeg holdt meg til Herrens veier *
og var ikke utro mot min Gud.

Alle hans dommer hadde jeg for øye, *
jeg vek ikke fra hans bud.

Jeg var ulastelig for ham *
og voktet meg vel for å synde.

Herren lønnet min rettferd *
han så at mine hender var rene.

Du viser deg trofast mot den som er tro, *
fullkommen mot den som er uten lyte.

Mot den rene viser du deg ren, *
men vrang mot den svikefulle.

Du frelser de hjelpeløse, *
tvinger de stolte øyne ned.

Herre, du setter lys i min lampe, *
min Gud lyser opp mitt mørke.

Med deg kan jeg angripe festninger, *
ved min Gud stormer jeg murer.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Herre, min Gud, du lyser i den mørke natt. Halleluja!

Gud oppreiste Kristus fra de døde. Halleluja!
Så vår tro og vårt håp skal stå til Gud. Halleluja!

Første lesning
Warning: include(/customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/lasn): Failed to open stream: No such file or directory in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 240 Warning: include(): Failed opening 'lasn/' for inclusion (include_path='.:/usr/share/php') in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 240

Annen lesning
Fra det annet Vatikankonsils pastoralkonstitusjon Gaudium et spes, om Kirken i den moderne verden.
Om menneskets gjerning i verden

Mennesket har alltid forsøkt å forbedre sine livsbetingelser ved hjelp av arbeid og oppfinnsomhet. I våre dager har det, særlig takket være vitenskap og teknikk, utvidet sitt herredømme til å omfatte nesten hele naturen, og denne utvidelsen fortsetter. Takket være økede internasjonale forbindelser av ulik art er menneskeheten gradvis kommet dithen at den oppfatter seg selv som ett verdensomspennende fellesskap, hvilket den også er. Dette gjør at mange av de goder som mennesket i tidligere tider ventet seg fra høyere makter, skaffer det seg i dag ved egne krefter. Stilt overfor denne voldsomme utvikling som allerede hele menneskeheten er trukket med i, melder det seg mange spørsmål:
Hvilken mening og verdi har denne virksomhet?
Hvordan skal alt dette brukes?
Hvilket mål er det enkeltmennesket og samfunnet streber mot?
Kirken som holder Guds Ord i forvaring, og ut av det øser religiøse og moralske prinsipper, har ikke alltid rede svar på enkeltspørsmål, men den ønsker å forene åpenbaringens lys med all tilgjengelig erfaring, for å kaste lys over den vei som menneskeheten nylig har slått inn på. Troende mennesker anerkjenner at menneskets individuelle og kollektive aktivitet, det vil si dette voldsomme oppbud av krefter som mennesket har prestert gjennom århundrene for å forbedre sine livsvilkår, i og for seg er i samsvar med Guds vilje. Mennesket, skapt i Guds bilde, fikk jo i oppdrag å underlegge seg jorden og alt som er på den, for å styre verden i rettferdighet og hellighet. Videre skulle det føre seg selv og alle ting tilbake til Gud, i anerkjennelse av ham som altets skaper, slik at når alt er mennesket underlagt, kan Guds navn være stort over den vide jord. Dette angår dypest sett også de mest hverdagslige gjøremål. Menn og kvinner som utfører sin gjerning på en slik måte at det tjener til samfunnets ve og vel, alt mens de sørger for livets opphold for seg og sine, kan med rette anse at de fører Skaperens verk videre, er til gagn for sine medmennesker, og at de ved sitt personlige arbeid bidrar til at Guds hensikt med historien går i oppfyllelse. Derfor skal ikke de kristne mene at landevinninger menneskene har oppnådd ved sin oppfinnsomhet og virkekraft, står i motsetning til Guds makt, eller at fornuftsskapninger likesom skulle være Skaperens konkurrenter, men heller anse menneskehetens seire som tegn på Guds storhet og frukter av hans uutgrunnelige plan. Men jo større menneskenes makt blir, desto større ansvar får de, både individuelt og kollektivt. Av dette fremgår det klart at det kristne budskap ikke hindrer menneskene i å bygge verden, og heller ikke fører til å forsømme medmenneskers beste, men snarere forplikter desto mer til å handle med disse mål for øye.

Responsorium Jf. Gen 2,15

Gud Herren tok mannen han hadde skapt, og satte ham i Edens have,
* for å dyrke den og vokte den. Halleluja!
Slik ble mennesket skapt i opphavet.
* For å dyrke den og vokte den. Halleluja!er syndeplett. Halleluja!

Bønn

Evige Gud, alle tings Skaper, du som har satt mennesket under arbeidets lov, gi at vi, med den hellige Josef som vern og forbilde, fullfører de oppgaver du pålegger oss, og vinner den lønn du har lovet. Ved vår Herre
Lesningsgudstjenesten
Den 2 maj 2024, torsdag
Athanasios biskop och kyrkolärare

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Hør universets jubelklang
ved morgenrødens første skjær,
og jorden synger seirens sang,
mens skrekken slår det ondes hær.

Se, ærens konge, mektig, stor,
de fangne fedre fører frem
til liv hvor lys og glede bor,
fra gravens dyp og dødens hjem.

For han som lagt i graven var,
bak sten og segl bevoktet vel,
har vunnet seier, og han har
i graven nå lagt døden selv.

Ei tårer eller smerter mer,
og endt er dødens mørke makt;
den Sterkere oppstanden er,
har lysets englebud oss sagt.

De skinner nå som blanke lyn,
de sår man i hans legem slo.
I undringsjubel dette syn
hans vitner roper ut i tro.

Å, Kristus, Konge nåderik,
ta hjertet vårt til eiendom,
at vi i all vår tid deg slik
kan love i din helligdom.

eller: Oppstanden er den Herre Krist! ⇓⇑
eller: Ved nattverdsmål som Lammet gav ⇓⇑
eller: Krist stod opp av døde... ⇓⇑
eller: Vær hilset festens skjønne dag... ⇓⇑
eller: Krist har vunnet seier... ⇓⇑

Ant. 1 Herren, vår Gud, verner med sin hånd den som er ham tro. Halleluja!

Salme 18
Takksigelse
Hvis Gud er for oss, hvem kan da vare mot oss? (Rom 8,31).

IV

Guds vei er fullkommen, rent er Herrens ord. *
Han er et skjold for alle som tar sin tilflukt til ham.

Hvem er Gud foruten Herren, *
hvem er klippe, om ikke vår Gud?

Det er Gud som gir meg styrke, *
han gjør min vei fullkommen.

Han gir meg føtter som en hind, *
holder meg oppe på høydene.

Han lærer mine hender å stride, *
mine armer å spenne buen av bronse.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Herren, vår Gud, verner med sin hånd den som er ham tro. Halleluja!

Ant. 2 Herre, din høyre hånd er min støtte og min frelse. Halleluja!

V

Du gir meg din frelse til skjold, *
din høyre holder meg oppe, din ydmykhet gjør meg stor.

Du baner vei for mine skritt, *
mine ankler skal ikke vakle.

Jeg forfølger mine fiender og når dem igjen, *
jeg snur ikke før jeg har slått dem.

Jeg knuser dem så de ikke kan reise seg, *
de faller under mine føtter.

Du spenner beltet omkring meg til strid, *
mine motstandere tvinger du i kne.

Du slår mine fiender på flukt, *
og jeg utrydder dem som hater meg.

De roper, men ingen frelser, *
de roper til Herren, han svarer dem ikke.

Jeg knuser dem til støv for vinden, *
jeg koster dem ut som avfall på gaten.

Du berger meg fra folk i strid, *
setter meg til høvding for folkeslag.

Folk jeg ikke kjente, må tjene meg, *
de adlyder uten å nøle.

Fremmede mennesker kryper for meg, *
de fremmede synker sammen, de kommer skjelvende ut av sine borger.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herre, din høyre hånd er min støtte og min frelse. Halleluja!

Ant. 3 Lovet være Gud, min frelse, som lar meg seire over det onde. Halleluja!

VI

Herren lever! Lovet være min klippe, *
opphøyet være Gud, min frelser!

Det er Gud som lar meg få hevn, *
du legger folkeslag under meg.

Du frir meg fra mine fiender, ja, lar meg beseire dem, *
du berger meg fra voldsmenn.

Derfor vil jeg takke deg, Herre, blant folkene, *
synge til ære for ditt navn.

Han gir sin konge seier, viser troskap mot sin salvede, *
mot David og hans ætt til evig tid.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Lovet være Gud, min frelse, som lar meg seire over det onde. Halleluja!

Gud oppreiste Herren. Halleluja!
Han vil oppreise oss ved sin kraft. Halleluja!

Første lesning
Åp 21,9-27
Fra Johannes’ Åpenbaring
Synet av det himmelske Jerusalem, Lammets hustru

En av de syv engler som hadde de syv skåler - de som var fylt med de syv siste plager - kom hen til meg og sa: „Kom, så skal jeg vise deg bruden, Lammets hustru!" Så førte han meg, i ånden, opp på et høyt fjell, og viste meg den hellige by, Jerusalem, som steg ned fra himmelen, fra Gud. Guds herlighet lyste ut fra den, så den strålte som den dyreste edelsten, som krystallklar jaspis. En svær, høy mur var reist omkring den, med tolv porter i. Ved portene stod tolv engler og tolv navn stod skrevet der - navnene på Israels tolv stammer. Mot øst tre porter, mot nord tre porter, mot syd tre porter og mot vest tre porter. Og bymuren hviler på tolv grunnvoller, som hver bærer navnet på en av Lammets tolv apostler. Han som talte til meg, hadde en målestav, et rør av gull, for å måle byen, dens porter og dens murer. Byen dannet en firkant, like lang som den var bred. Så målte han byen med røret, og den var tolv tusen stadier - i lengde som i bredde og høyde. Derpå målte han muren, og den var ethundreogfireogførti alen høy i menneskemål - det mål som engelen brukte. Og muren var bygget av jaspis og byen av det pure gull, fint som slepet krystall.
Grunnvollene i bymuren var prydet med alle slags edle stener: Den første var av jaspis, den annen av safir, den tredje av kalsedon, den fjerde av smaragd, den femte av sardonyks, den sjette av sardersten, den syvende av krysolitt, den åttende av beryll, den niende av topas, den tiende av krysopras, den ellevte av hyasint og den tolvte av ametyst. Men de tolv porter var tolv perler, hver port dannet av en eneste perle. Og byens gater var av rent gull, gjennomsiktig som krystall. Men noe tempel så jeg ikke i byen, for der er templet Gud Herren, Allherskeren og Lammet. Heller ikke trengte byen å få sitt lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser i den, og Lammet er dens lampe. Alle folkeslag skal ferdes i lyset fra den, og kongene på jorden skal føre dit alle sine skatter. Dagen lang skal dens porter stå åpne - natt skal der aldri være - og alt det folkene eier av dyrt og hellig, skal de føre dit. Men noe vanhellig skal ikke komme inn i den, heller ingen som dyrker styggedom og falskhet, - bare de som er innskrevet i Livets Bok hos Lammet.

Responsorium Jf. Tob 13,17.18.11

Dine gater, Jerusalem, skal dekkes med gull, og Jerusalems porter skal juble av fryd.
* Og alle dine gårder skal stemme i: Halleluja!
Ditt lys skal skinne klart til jordens ender.
* Og alle dine gårder skal stemme i: Halleluja!

Annen lesning
Annen lesning Fra den hellige Athanasios’ bok om Guds Ords inkarnasjon.
Ordet ble kjød

Guds ulegemlige og uforgjengelige og immaterielle Ord kom til vårt land. Ikke så å forstå at det før var langt borte, for ingen del av skaperverket er forlatt av ham som fyller alt, forenet som han er med sin Far. Men på grunn av sin kjærlighet til oss mennesker og for å åpenbare seg var det han steg ned for å komme oss til hjelp.
Han følte altså medynk med vår slekt og fikk medlidenhet med oss i vår svakhet. Han steg ned for å råde bot på vår forgjengelighet, for han tålte ikke at døden skulle være herre over oss. For at skapningen ikke skulle gå fortapt og det hans Far hadde gjort for menneskene, være forgjeves, tok han seg et legeme, et legeme som ikke var forskjellig fra vårt. Han ville ikke bare oppholde seg i et legeme, hans hensikt var ikke utelukkende å åpenbare seg, for dersom han bare hadde ønsket å åpenbare seg, kunne han ha gjort det ved en ganske annerledes og mektigere teofani. Nei, det var vårt legeme han tok, ikke på vanlig vis, men fra en ren og uberørt jomfru som ikke hadde kjent noen mann, pur og fullstendig ubesudlet fra omgang med menn. For han som er mektig og skaper av alt som er, beredte i Jomfruen legemet som et tempel for seg selv. Han gjorde det til et redskap for seg hvor han gir seg til kjenne og tar bolig. Og da han så hadde tatt et legeme likt vårt, gav han det for alle mennesker i dødens vold, siden alle var skyldige til å gå til grunne i døden, og bar det frem for Faderen. Dette gjorde han av kjærlighet til menneskene, for at loven om menneskers forgjengelighet skulle være opphevet for dem som dør i ham, siden det nå var skjedd fyldest i Herrens legeme og ikke lenger kunne ha noen virkekraft mot mennesker som var ham lik. Den forgjengelighet menneskene gikk i møte, ville han vende til uforgjengelighet. Ved å gjøre deres legeme til sitt og ved oppstandelsens nåde ville han gjøre død om til liv og tilintetgjøre døden for menneskene, slik tørt gress fortæres av ild.
Ordet visste at menneskene ikke kunne bli løst fra forgjengeligheten på noen annen måte enn ved helt å dø. Siden Ordet ikke var slik beskaffet at det kunne dø, for det er udødelig og Faderens Sønn, tok han seg et legeme som kunne dø. Dette legemet, som hadde del i Ordet som står over alle ting, ville stille døden tilfreds på vegne av alle, samtidig som det forble uforgjengelig i kraft av Ordet som bodde i det. Dermed ville forgjengeligheten forlate alle ved oppstandelsens nåde. Derfor var det han tok seg et legeme og bar det frem for døden som en offergave og et lytefritt offer. Han gav det i bytte for sine medmennesker og utslettet døden fullstendig. Guds Ord som er over alle ting, gav sitt tempel og legemlige redskap i alles sted og betalte gjelden ved å dø. Og siden den uforgjengelige Guds Sønn er forenet med alle mennesker ved samme legeme som deres, iførte han dem alle uforgjengelighet ved løftet om oppstandelsen. Dødens forgjengelighet har ikke lenger noen makt over menneskene, takket være det Ord som har tatt bolig i dem ved foreningen i ett og samme legeme.

Responsorium Jer 15,19.20; 2 Pet 2,1

Du skal være som min munn, og jeg vil gjøre deg for dette folk til en fast kobbermur;
* de skal stride mot deg, men ikke vinne, for jeg er med deg. Halleluja!
Vranglærere skal opptre blant dere og smugle inn kjetterier som fører til undergang, ja, til og med den Herre som har løskjøpt dem, skal de fornekte.
* De skal stride mot deg, men ikke vinne, for jeg er med deg. Halleluja!

Bønn

Allmektige, evige Gud, du gjorde den salige biskop Athanasios til en urokkelig forsvarer av troen på din Sønns guddom. Hjelp oss å holde fast ved det han lærte, og la oss under hans vern vokse i din kunnskap og kjærlighet. Ved vår Herre
Lesningsgudstjenesten
Den 3 maj 2024, fredag
Filippos och Jakob apostlar

Warning: Undefined variable $today in /customers/d/2/d/oblates.se/httpd.www/nbreviar/czyt/ngdKK.php on line 114 Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Jødelands apostelskare!
Hva i verden kan forklare
kraften i ditt gamle ord,
som ennu gjør underverker,
har til stolte minnesmerker
alle kirker på vår jord!

Hvor kan vi med dem istemme,
som har dypt i østen hjemme,
deres bilder dog forstå?
Hvor kan vi i fjerne egne,
vidne på apostlers vegne
hva de hørte, hva de så?

Ja, hvor kan, skjønt de er døde,
deres ord på tunger gløde,
trosse hån og blokk og bål?
Hvor kan deres ånd i Norden,
ja, i hver en vrå på jorden,
tale folkets modersmål?

Herrens Ord og pinsedagen,
bare de forklarer saken,
gav oss alle tungers ånd,
Anden som kan alt utvirke,
som i Jesu Kristi kirke
løser alle tungebånd!

Sandelig, det var Guds finger
som gav bruden ørnevinger,
midt i ørken, hus og gård,
som gav korsets ord fra østen
kjempekraften, kvinnerøsten,
her blant oss i tusen år.

Hva kan makte, hva kan virke
det som skjer i Kristi kirke -
alt umulighet for oss?
Kun Hans Ånd, som skapte solen,
som på allmakts-kongestolen
byder død og djevel tross.

eller: Du Ånd fra Kirkens... ⇓⇑
eller: No jubla jord... ⇓⇑

Ant. 1 De forkynner for hele jorden, til jorderiks ende når deres ord.

Salme 19 (2-7)
Lovsyng Herren, alle tings skaper
Solrenning fra det høye skal gjeste oss... og styre våre skritt inn på fredens vei (Luk 1,78.79).

Himlene forkynner Guds ære, *
hvelvingen kunngjør hans henders verk.