Lesningsgudstjenesten
Den 15 september 2026, tirsdag
Den salige Jomfru Marias smerter

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 La mitt rop nå frem til deg, Herre, skjul ikke ditt ansikt for meg.

Salme 102
Den landflyktiges bønn
I all vår trengsel gir Gud oss mot og styrke (2 Kor 1,4).

I

Herre, hør min bønn, *
la mitt rop nå frem til deg.

Skjul ikke ditt åsyn for meg på nødens dag! *
Vend ditt øre til meg og svar når jeg roper!

For mine dager svinner som røk, *
mine lemmer brenner som ild.

Mitt hjerte er slått og vissent som gress, *
så jeg glemmer å spise mitt brød.

Jeg sukker og jeg stønner, *
jeg er bare skinn og ben.

Jeg er blitt som pelikanen i ødemarken, *
som uglen på øde steder.

Jeg ligger våken og klager *
som en enslig fugl på taket.

Mine fiender håner meg dagen lang, *
de som roste meg, bruker mitt navn til forbannelse.

Jeg spiser aske for brød *
og blander min drikk med tårer.

Herre, fordi du var harm på meg, *
har du grepet meg og slengt meg bort.

Mine dager er på hell, skyggene blir lange, *
jeg visner bort som gress.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 La mitt rop nå frem til deg, Herre, skjul ikke ditt ansikt for meg.

Ant. 2 Herre, hør de elendiges klage.

II

Men du, Herre, troner til evig tid, *
ditt minne varer fra slekt til slekt.

Du vil reise deg av kjærlighet til Sion; *
nå er tiden inne til å vise nåde, timen er kommet.

Dine tjenere elsker Sions stener, *
de ynkes over dets støv.

Hedningene skal frykte Herrens navn, *
alle jordens konger din herlighet,

når Herren bygger Sion opp igjen *
og viser seg i sin herlighet,

når han hører de elendiges klage *
og ikke forsmår deres bønner.

Dette skal skrives for kommende slekter, *
et nyskapt folk skal love Herren.

For han bøyde seg ned fra sin hellige høysal, *
fra himmelen skuet han ned på jorden,

for å lytte til fangenes sukk *
og løslate dem som var dømt til døden.

Da skal Herrens navn forkynnes på Sion, *
hans lov og pris i Jerusalem,

når folkeslag og kongeriker *
kommer sammen for å tjene Herren.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herre, hør de elendiges klage.

Ant. 3 Du grunnla jorden, Herre, himmelen er dine henders verk.

III

Underveis har han svekket min kraft, *
han har forkortet mine dager.

Jeg sa: Min Gud, ta meg ikke bort midt i min levetid. *
Dine år varer fra slekt til slekt.

Du grunnla jorden i gammel tid, *
himmelen er et verk av dine hender.

De skal gå til grunne, men du forblir. *
De skal slites som klesplagg, du skifter dem ut.

De skiftes ut, men du er den samme, *
uten ende er dine år.

Dine tjeneres barn skal få bo i fred, *
deres ætt skal bestå for ditt åsyn.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Du grunnla jorden, Herre, himmelen er dine henders verk.

Lytt, mitt folk, til min lov.
Vend øret til ordene fra min munn.

Første lesning
Esek 8,1-6.16-9,11
Fra profeten Esekiels bok.
Dommen over det syndige Jerusalem

I det sjette året, den femte dagen i den sjette måneden, hendte det at Herrens hånd kom over meg mens jeg satt i huset mitt og jødenes eldste satt foran meg. Da fikk jeg se en skikkelse som lignet en mann. Nedover fra hoftene så den ut som ild, og fra hoftene og oppover var det likesom en glans, som skinnende metall å se til. Han rakte ut noe som lignet en hånd, og tok tak i hårluggen min. Anden løftet meg opp mellom jord og himmel, og i syner fra Gud tok den meg med til Jerusalem, til porten i nord som fører inn i den indre tempelgård. Der stod det et gudebilde som vakte Guds brennende harme.
Og se, der var Israels Guds herlighet, slik som jeg hadde sett den i dalen. Han sa til meg: «Menneske, løft blikket mot nord!» Da jeg løftet blikket og så mot nord, fikk jeg øye på gudebildet som vakte Herrens harme, nord for alterporten, nær inngangen. Han sa til meg: «Menneske, ser du hva de gjør? Den styggedom Israels ætt driver med her, er så stor at jeg må dra langt bort fra min helligdom. Men du skal få se enda mer av stygge ting.»
Så førte han meg til den indre forgården i Herrens hus. Og der, ved inngangen til Herrens tempel, mellom forhallen og alteret, stod omkring fem og tjue menn med ryggen mot Herrens tempel og ansiktet vendt mot øst. De bøyde seg mot øst og tilbad solen. Da sa han til meg: «Ser du menneske? Er det ikke nok at Judas ætt gjør all den styggedommen som de har gjort her? De fyller jo landet med, og slik vekker de på ny min harme. Se hvordan de holder vinranken opp under nesen på meg. Så vil jeg også gripe inn i harme. Jeg vil ikke vise medlidenhet eller skånsel. Om de roper aldri så høyt inn i mine ører, vil jeg ikke høre på dem.»
Nå hørte jeg at han ropte med høy røst: «Kom hit og la byen få sin straff! Enhver må ha sitt ødeleggelsesvåpen i hånden.» Og se, fra den øvre porten, den som vender mot nord, kom seks mann, hver med sitt ødeleggelsesvåpen i hånden. Og blant dem var det én mann som var kledd i lin og hadde skrivesaker hengende i beltet. De kom og stilte seg ved siden av bronsealteret. Da løftet Israels Guds herlighet seg opp fra kjerubene, som den hadde vært over, og flyttet seg til terskelen i templet. Herren ropte til mannen som var kledd i lin og hadde skrivesaker i beltet, og han sa til ham: «Gå igjennom byen, midt igjennom Jerusalem, og sett et merke i pannen på de mennene som sukker og stønner over all den styggedom som foregår der.» Og til de andre sa han mens jeg hørte på: «Gå igjennom byen etter mannen og hugg ned for fote! Vis ingen medlidenhet eller skånsel. Gamle og unge menn, unge piker, kvinner og barn skal dere slå i hjel og utrydde. Men rør ikke noen av dem som har merke på seg! Dere skal begynne ved min helligdom.» Og de begynte med de gamle mennene som stod foran Herrens hus. Da sa han til dem: «Gjør huset urent, fyll tempelgårdene med de drepte! Far avsted.» Så for de avsted og hugg ned folk i byen.
Mens de holdt på med dette, ble jeg alene igjen. Jeg kastet meg ned med ansiktet mot jorden og ropte: «A, Herre Gud, vil du ødelegge alt som er igjen av Israel, siden du lar din harme gå ut over Jerusalem?» Han svarte: «Israels og Judas skyld er umåtelig stor. Landet er fullt av blodskyld, og i byen blir retten stadig krenket. For de sier: Herren har forlatt landet; Herren ser ikke noe. Derfor vil heller ikke jeg vise medlidenhet eller skånsel. Jeg gir dem igjen for deres egen ferd.» Mannen som var kledd i lin og hadde skrivesaker i beltet, kom tilbake og meldte: «Jeg har gjort som du bød meg.»

Responsorium Matt 24,15.21.22; Åp 7,3

Når dere ser denne hedenskapens vederstyggelighet stå på hellig grunn, skal det bli en hård trengselstid som, hvis den ikke ble kortet av, ingen dødelig ville bli frelst fra.
* Men for de utvalgtes skyld skal tiden bli forkortet.
Vent med å røre land og hav, til vi har fått segl på alle vår Guds tjeneres panner!
* Men for de utvalgtes skyld skal tiden bli forkortet.

Annen lesning
Fra Prekener av den hellige abbed Bernard.
Ved Jesu kors sto hans mor

Jomfruens martyrium blir lagt frem for oss både i Simeons profeti og i beretningen om Herrens lidelse. Den hellige olding sa om Jesusbarnet: Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. Og til Maria sa han: Ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.
Ja, hellige Mor, din sjel er blitt gjennomtrengt av et sverd. Kun ved å trenge gjennom din sjel kunne sverdet gjennombore din Sønns legeme. Etterat din Jesus - og alles Jesus, men særlig din Jesus — hadde oppgitt ånden, nådde traff ikke det brutale spydet hans sjel. Spydet skånet ikke en død, som det ikke kunne skade, og åpnet hans side; men det gjennomboret ditt hjerte. For hans sjel var nok ikke lenger der, men din sjel kunne ikke rive seg løs. Smertens vold har gjennomboret ditt hjerte slik at vi med rette utroper deg til mer enn en martyr, for virkningen av medfølelse overgikk umåtelig den legemlige smerte man kan føle.
Var det ikke mer enn et sverd, dette ordet som trengte inn i din sjel, helt dit inn hvor sjel og ånd skilles: Kvinne, dette er din sønn. For et bytte! Du får Johannes i stedet for Jesus, tjeneren i stedet for Herren, disippelen i stedet for Mesteren, Sebedeus’ sønn i stedet for Guds Sønn, et alminnelig menneske i stedet for en sann Gud! Hvordan skulle disse ord ikke gjennombore ditt ømme hjerte, når bare tanken på det får våre hjerter av sten og jern til å briste.
Undre dere ikke, brødre, over at man sier Maria var martyr i sin sjel. Bare den kan undre seg over dette, som har glemt at Paulus nevner mangel på hengivelse som en av hedningenes største synder. Det var fjernt fra Marias hjerte, og det burde også være fjernt for hennes tjenere.
Men noen vil kanskje si: «Visste hun ikke på forhånd at Jesus skulle dø?» Utvilsomt! «Håpet hun da ikke at han straks skulle stå opp fra de døde?» Jo, sikkert! «Og likevel led hun over å se ham korsfestet?» Ja, voldsomt. Hvem er da du, bror, og hvorfra har du visdommen som får deg til å undres mer over Marias medfølelse enn over Marias Sønns lidelse? Han kunne dø i kroppen og hun skulle ikke kunne dø med ham i sitt hjerte? Han døde av den største kjærlighet noen noensinne har vist. Men også dette gjorde kjærligheten, den neststørste etter hans.

Responsorium Luk 23,33; jf. Joh 19,25; jf Luk 2,35

Da de kom til stedet som kalles Hodeskallen, korsfestet de ham der.
* Men ved Jesu kors sto hans mor.
Da ble hennes sjel gjennomboret av smertens sverd.
* Ved Jesu kors sto hans mor.

Bønn

Evige, allmektige Gud, du ville at din Sønns mor skulle stå ved hans side og lide med ham da han hang på korset. La din Kirke, som sammen med Maria deler Kristi lidelse, også få del i hans oppstandelse, han som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.