Lesningsgudstjenesten
Den 16 januar 2025, torsdag
torsdag - uke I

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Herren, vår Gud, verner med sitt ord den som er ham tro.

Salme 18
Takksigelse
Hvis Gud er for oss, hvem kan da vare mot oss? (Rom 8,31).

IV

Guds vei er fullkommen, rent er Herrens ord. *
Han er et skjold for alle som tar sin tilflukt til ham.

Hvem er Gud foruten Herren, *
hvem er klippe, om ikke vår Gud?

Det er Gud som gir meg styrke, *
han gjør min vei fullkommen.

Han gir meg føtter som en hind, *
holder meg oppe på høydene.

Han lærer mine hender å stride, *
mine armer å spenne buen av bronse.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Herren, vår Gud, verner med sitt ord den som er ham tro.

Ant. 2 Herre, din høyre hånd er min støtte og min frelse.

V

Du gir meg din frelse til skjold, *
din høyre holder meg oppe, din ydmykhet gjør meg stor.

Du baner vei for mine skritt, *
mine ankler skal ikke vakle.

Jeg forfølger mine fiender og når dem igjen, *
jeg snur ikke før jeg har slått dem.

Jeg knuser dem så de ikke kan reise seg, *
de faller under mine føtter.

Du spenner beltet omkring meg til strid, *
mine motstandere tvinger du i kne.

Du slår mine fiender på flukt, *
og jeg utrydder dem som hater meg.

De roper, men ingen frelser, *
de roper til Herren, han svarer dem ikke.

Jeg knuser dem til støv for vinden, *
jeg koster dem ut som avfall på gaten.

Du berger meg fra folk i strid, *
setter meg til høvding for folkeslag.

Folk jeg ikke kjente, må tjene meg, *
de adlyder uten å nøle.

Fremmede mennesker kryper for meg, *
de fremmede synker sammen, de kommer skjelvende ut av sine borger.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herre, din høyre hånd er min støtte og min frelse.

Ant. 3 Lovet være Gud, min frelse, som lar meg seire over det onde.

VI

Herren lever! Lovet være min klippe, *
opphøyet være Gud, min frelser!

Det er Gud som lar meg få hevn, *
du legger folkeslag under meg.

Du frir meg fra mine fiender, ja, lar meg beseire dem, *
du berger meg fra voldsmenn.

Derfor vil jeg takke deg, Herre, blant folkene, *
synge til ære for ditt navn.

Han gir sin konge seier, viser troskap mot sin salvede, *
mot David og hans ætt til evig tid.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Lovet være Gud, min frelse, som lar meg seire over det onde.

Åpne du mine øyne, Herre.,
Så jeg kan betrakte din herlige lov.

Første lesning
Sir 42,15-43,12
Fra Jesu Siraks sønns visdoms bok
Lovprisning av Gud i hans skaperverk

Nå vil jeg minne om Herrens gjerninger og skildre det jeg har sett. Ved Herrens ord er hans verk blitt til. Solen skinner og ser alle ting, og Herrens herlighet fyller hans skaperverk. Selv ikke sine hellige engler har Herren gitt evne til å skildre alle de undere som Herren Den Allmektige har utført for at verden skulle stå fast ved hans makt. Han utforsker havdypet og menneskets hjerte, han kjenner dem begge til bunns, for den Høyeste eier all viten, han har innsikt i tidenes tegn. Han kunngjør det som var og det som skal komme; han avdekker sporene av det som er skjult. Ingen tanke kan skjules for ham, han hører hvert ord som blir sagt. Skaperverkets orden vitner om hvor stor hans visdom er; fra evighet til evighet er han den samme.
Ingenting kan legges til, og ingenting kan trekkes fra; han trenger ingen til å gi seg råd. Alt han har skapt er underfullt å skue, like til den minste synlige gnist! Alt dette lever og består til evig tid; alt virker slik det er tenkt. Alt forekommer parvis, og det ene har sin motsetning i det andre. Ikke noe han har skapt er overflødig, det ene utfyller det gode hos det andre. Hvem kan se seg mett på hans herlighet?
Hvor herlig himmelen er å skue, hvor praktfull den klare hvelvingen er! Når solen står opp og kommer til syne, viser den hvilket underfullt redskap den Høyeste her har skapt. Ved middagstid bringer den tørke over jorden; hvem kan holde stand mot dens hete? Den som fyrer opp en smelteovn, arbeider i brennende hete. Tre ganger så sterkt brenner solen over fjellene; den sender ut glødende damp og blender øynene med sine lysende stråler. Stor er Herren, som har skapt den; på hans ord haster den frem på sin bane. Månen viser seg i rette tid, et evig tegn om vekslende tider. Etter månen fastsettes høytidene, dens lys avtar når den har nådd sitt mål. Månen har gitt måneden sitt navn; underfullt er det når den igjen tar til å vokse. Den er et tegn for hærskarene i det høye der den skinner på himmelhvelvingen. Stjernenes glans er himmelens skjønnhet, et strålende smykke på Herrens høye himmel. På den Helliges ord står de der han har fastsatt, og de blir ikke trette av å stå på sin post.
Se på regnbuen og lovpris ham som har skapt den! Se hvor fagert den lyser der den bøyer sin vakre bue over himmelen. Den Høyestes hender har spent den ut.

Responsorium Åp 4,11; jf. Est 4,17c

Verdig er du, vår Herre og Gud, til å motta ære, heder og makt;
* for alle ting har du skapt, ved din vilje skaptes de og ble til.
Du har skapt himmelen og jorden og alt underfullt under himmelens hvelving, du er Herre over alle ting.
* For alle ting har du skapt, ved din vilje skaptes de og ble til.

Annen lesning
Fra den hellige Athanasios’ bok „Mot hedningene".
Guds Ord virker alt og ordner alt

Hvem er skapningens Herre, skaper av alt som er, om ikke Kristi Fader, den Allhellige, han som er hinsides den skapte virkelighet? Lik en god vognfører styrer han alt overalt på tryggeste vis; han legger alt til rette ved sin egen visdom og sitt eget Ord, vår Herre og Frelser Kristus, slik han finner for godt. Og siden det var dette han ville, er alt blitt godt slik det er blitt, slik vi selv kan se, noe som ingen vel ville motsi. Dersom skaperverkets bevegelse var meningsløs, og dersom alt skjedde tilfeldig, ville man med rette ikke feste lit til det jeg her sier. Men siden alt er ordnet fornuftig og vist og klokt og smykket med så mye skjønnhet, kan det nødvendigvis ikke være noe annet enn Guds Ord og fornuft1 som utvirker og ordner alt dette. Med fornuft mener jeg ikke den fornuft som skapninger har i seg som noe medfødt, og som noen pleier kalle kimen til fornuft, for den er livløs og kan verken tenke eller forstå, men må vekkes til live ved ytre påvirkning, i samsvar med den kunnskap som tilføres den. Og med ord mener jeg ikke den kategori som består av stavelser, og som uttales ut i luften, men jeg mener altets gode Guds levende og virksomme Ord, han som er selve Ordet, han som er forskjellig fra alt som er og fra hele skaperverket, han som eksisterer som den gode Faders eget og eneste Ord, han som har ordnet altet og opplyser det ved sin forutseende omsorg. For han er nemlig den gode Faders gode Ord og har utsmykket alle tings orden, favnet ting som står i motsetning til hverandre og forenet dem i skjønn harmoni. Dette Ord er ikke på menneskelig vis sammensatt av stavelser, slik vi sa, men han er Faderens uforanderlige bilde. Mennesker består av deler og er blitt til av intet, dets fornuft er sammensatt og forgjengelig. Gud derimot er den som er, og han består ikke av deler. Derfor er hans Ord og fornuft det som er, og består ikke av deler. Han er den ene og enbårne Gud, han som utgår som god fra Faderen som fra den gode kilde, ordner alt og holder alt sammen. Grunnen til at Ordet, Guds Ord, kom ned til skapningene, er i sandhet vidunderlig og får oss til å forstå at det ikke kunne forholde seg annerledes enn at skapningene skulle bli slik som Ordet er. Skapningenes natur, i og med at den er blitt til av intet, er foranderlig, svak og dødelig og i seg selv sammensatt. Altets Gud er av natur god, ja, vidunderlig vakker og god. Derfor elsker han også menneskene. Den som er god, er ikke misunnelig på noen. Av den grunn kan han heller ikke misunne noen å være til, men han vil tvert imot at alle skal være til, slik at han kan vise dem sin menneskekjærlighet. Han så at hele den skapte natur, slik den er i kraft av sin egenskap, er bevegelig og forgjengelig. For at den ikke skulle forgå og alt vende tilbake til intet, siden han hadde skapt alt ved sitt eget, evige Ord og gitt hele skapningen eksistens, ville han ikke avfinne seg med å overlate skapningen til dens egen natur og lide ondt, slik at man kunne risikere at den vendte tilbake til intet. Men siden han er god, styrer og opprettholder han alt ved sitt Ord, det Ord som selv er Gud, slik at skapningen, opplyst av Ordets ledelse og omsorgsfulle forsyn og ordning, skulle kunne bestå trygt ved å ha del i det Ord som virkelig er av Faderen og bli hjulpet av Ordet til å være, slik at dét ikke skulle inntreffe som ellers ville skje, dersom Ordet ikke beskyttet den, det vil si å ikke være, - „han som er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte av all skapning". For gjennom ham og i ham består alt det synlige og det usynlige, og han er Kirkens hode, slik sannhetens tjenere lærer i de hellige Skrifter. Han, Faderens allmektige og fullkomment hellige Ord, han som stiger ned til alle og overalt utfolder sin makt og opplyser alt, både det synlige og det usynlige, inneslutter alt i seg selv og holder alt fast. Intet er unndratt hans velde, men i alt og gjennom alt gir han liv til alt som er og bevarer det, både til helheten og til hver i sær.

Responsorium Jf. Ordsp 8,22-23.27.30 LXX

Herren skapte meg som begynnelsen på sine veier for å gjøre hans verk;
* før verden grunnfestet han meg, i begynnelsen.
Da han beredte himmelen, var jeg til stede; jeg var hos ham og la alt til rette.
* Før verden grunnfestet han meg, i begynnelsen.

Bønn

Herre, vår Gud, vi er kommet sammen i din Sønns navn og roper til deg: Hør ditt folks bønn, gjør oss lydhøre for din vilje med oss, og gi oss kraft til å oppfylle den. Ved vår Herre …