Lesningsgudstjenesten
Den 10 mars 2026, tirsdag
tirsdag i fasten - uke III

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Høyr milde Skapar, bøni vår,
for deg me stend i anger sår;
og beiske tåror på din fot
er vitne um at me gjer bot.

I all vår veikskap me oss ter
for deg som sjeledjupet ser,
me ropar på vår syndarveg:
Hjelp, Herre, og miskunna deg!

Så syndleg me mot deg fór fram.
A, kan du strjuka ut vår skam,
so sjeli atter syndefri
fær skina klårt til æra di!

Um tung vår lekam boti finn,
so styrk oss du i sjel og sinn,
og lat oss fram i dygder gå
til Himmerike me kann nå!

Trieinings Gud, du gjeve oss
som bera vil med deg din kross
og held vår lekam her i tukt,
at sjeli ber si ævefrukt.

eller: Eg ropar høgt or djupet.. ⇓⇑
eller: Å Kristus, rettferdssoli sjå! ⇓⇑
eller: Krist som lét dagsljoset daga... ⇓⇑
eller: Se, vi går opp til Jerusalem... ⇓⇑

Ant. 1 Gud reiser seg, og de som hater ham, flykter for hans åsyn.

Salme 68
Herrens inntog i triumf
Han steg opp i det høye, førte fangene med seg, menneskene gav han gaver (Ef 4,8).

I

Gud reiser seg, og hans fiender spredes, *
de som hater ham, flykter for hans åsyn.

Du driver dem bort som røk. +
De ugudelige går til grunne for Guds åsyn, *
lik voks som smelter for ilden.

Men de rettferdige fryder seg for Guds åsyn, *
de jubler og danser av glede.

Syng for Gud og pris hans navn, *
rydd vei for ham som farer på skyene.

Juble for ham, *
Herren er hans navn.

Farløses far og enkers forsvarer *
er Gud i sin hellige bolig.

Gud lar ensomme finne et hjem, +
setter fanger fri, *
men de opprørske må bo i et øde land.

Å Gud, da du gikk i spissen for ditt folk, *
da du skred frem gjennom ødemarken,

da rystet jorden og himlene dryppet for Gud på Sinai, *
for Guds åsyn, Israels Gud.

Gud, gavmildt lot du regnet strømme, *
ditt utpinte arveland gav du hv på ny.

Der fant din ætt sin bolig, *
den du, Gud, i din godhet har gjort rede
for den fattige.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Gud reiser seg, og de som hater ham, flykter for hans åsyn.

Ant. 2 Vår Gud er en Gud som frelser, hos Herren finnes utgang fra døden.

II

Herren gir sin befaling, *
stor er skaren av kvinner som bærer gledesbud:

„Hærkongene er på flukt - de flykter; *
kvinnene hjemme deler byttet.

Mens dere satt hjemme i leiren, +
ble duens vinger dekket med sølv, *
dens vingefjær med det gulgrønne gull.

Da den Allmektige drev kongene bort, *
falt det sne på det mørke fjell."

Et gudefjell er Basanfjellet, *
Basanfjellet med de høye tinder.

Hvorfor, høye tinder, +
se skjevt til det fjell som Herren har valgt til sin bolig, *
der Herren vil bo til evig tid?

Guds hestfolk, hans flammende vogner
teller to myriader; *
Herren er kommet fra Sinai til sin helhgdom.

Du steg opp på fjellet, førte fanger med deg, *
tok gaver fra mennesker, selv blant de gjenstridige,

for der å oppslå din bolig, *
Herre, vår Gud.

Lovet være Herren fra dag til dag. *
Han har omsorg for oss, vår frelses Gud.

Vår Gud er en Gud som frelser. *
Hos Herren, vår Gud, finnes utgang fra døden.

Men Herren knuser fiendens hode *
og skallen på dem som lever i synd.

Herren sier: „Jeg henter dem fra Basan, *
jeg fører dem tilbake fra havets dyp,

så du kan bade dine føtter i blod, *
og dine hunders tunge få sin del av fienden."

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Vår Gud er en Gud som frelser, hos Herren finnes utgang fra døden.

Ant. 3 Jordens kongeriker, syng for Gud, syng og spill for Herren.

III

De har sett ditt festtog, Herre, *
min Guds og konges inntog i helligdommen.

I spissen går sangerne, harpespillerne til sist, *
i midten unge piker som slår på tamburiner.

Lovpris Herren i kor, *
Herren, ved Israels kilde.

Først av dem alle gikk Benjamin, den yngste, *
Judas fyrster i purpurkapper,
Sebulons og Naftalis høvdinger.

Din Gud har fastsatt din styrke, *
den styrke, Gud, som du viste for oss.

Ved synet av ditt slott som troner over Jerusalem, *
bringer kongene deg gaver.

Rett din trussel mot uhyret i sivet, *
mot flokkene av okser, disse kalvefolk
som kryper for sølv.

Han spredte stridslystne folk, *
stormenn kommer fra Egypt,
og Nubia strekker sine hender mot Gud.

Jordens riker, syng for Gud, *
spill for ham som rir over himlene,
over opphavets himler.

Se, han hever sin mektige røst; *
gi Gud makten.

Han har herrevelde over Israel, +
i skyene ligger hans makt. *
Du er skremmende, Gud, i din helligdom.

Det er Israels Gud som gir folket styrke og kraft. *
Velsignet være Gud.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Jordens kongeriker, syng for Gud, syng og spill for Herren.

Se, nå er tiden inne.
Nå er det frelsens dag.

Første lesning
Ex 32,1-20
Fra Exodus
Gullkalven

Da folket så at Moses drøyet med å komme ned fra fjellet, samlet de seg om Aron og sa til ham: „Kom og lag oss en gud som kan gå foran oss! For vi vet ikke hvor det er blitt av denne Moses, som førte oss opp fra Egypt.“ Aron sa da til dem: „Ta gullringene som konene og sønnene og døtrene deres har i ørene, og kom hit med dem!“ Da rev hele folket gullringene av ørene sine og kom til Aron med dem. Han tok imot gullet, støpte det om og formet det med meiselen til en kalv. Så ropte de: „Dette er din gud, Israel, han som førte deg opp fra Egypt!“ Da Aron så det, bygde han et alter for guden og ropte ut: „I morgen er det høytid for Herren!“ Dagen etter stod folket tidlig opp og bar frem brennoffer og kom med måltidsoffer. De satte seg ned for å spise og drikke, og så stod de opp for å danse. Da sa Herren til Moses: „Gå ned, for ditt folk, som du har ført opp fra Egypt, har båret seg ille at. De har vært snare til å bøye av fra den veien jeg bød dem å vandre. De har laget seg en støpt kalv. Den har de kastet seg ned for og ofret til og sagt: Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra Egypt." Herren sa videre til Moses: „Jeg har holdt øye med dette folket og merket at det er et stridlynt folk. La nå meg få råde, så skal min vrede flamme opp mot dem, og jeg vil gjøre ende på dem! Men deg vil jeg gjøre til et stort folk.“ Da bønnfalt Moses Herren sin Gud og sa: „Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot ditt folk som du har ført ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd? Hvorfor skal egypterne si: Det var ikke for å gjøre vel han førte dem ut, men for å drepe dem i fjellene og utrydde dem fra jorden? Ta tilbake din brennende vrede, og oppgi den plan du hadde om å føre ulykke over ditt folk! Kom ihu dine tjenere Abraham, Isak og Israel, og det du sa til dem da du sverget ved deg selv: Jeg vil gjøre dere til en ætt så tallrik som stjernene på himmelen, og hele dette landet som jeg har talt om, vil jeg gi deres ætt; de skal eie det for evig." Da oppgav Herren sin plan og førte ikke ulykke over folket, slik han hadde tenkt. Nå gikk Moses ned igjen fra fjellet med de to lovtavlene i hånden. Det var skrevet på begge sider av tavlene, både på forsiden og baksiden. Tavlene var Guds eget arbeid, og skriften var Guds egen skrift, som var risset inn på dem. Da Josva hørte hvordan folket ropte og larmet, sa han til Moses: „Det lyder som hærrop i leiren." Moses svarte: „Dette er ikke seierssang og ikke skrik over nederlag; det er sang og skrål jeg hører." Da Moses kom ned til leiren og fikk se gullkalven og dansen, ble han så harm at han slengte tavlene mot fjellet og knuste dem. Så tok han kalven som de hadde laget, kastet den på ilden og malte den til støv. Støvet strødde han på vannet, og det lot han israelittene drikke.

Responsorium

De gav sin ære i bytte for bildet av en okse som eter gress.
* De glemte Gud, sin frelser, han som gjorde jærtegn i Egypt, skremmende gjerninger ved det Røde Hav.
Deres uforstandige hjerte ble formørket; den uforgjengelige Guds bilde gav de i bytte for et bilde, et avbilde av forgjengelige mennesker.
* De glemte Gud, sin frelser, han som gjorde jærtegn i Egypt, skremmende gjerninger ved det Røde Hav.

Annen lesning
En preken av den hellige Peter Krysologos, biskop av Ravenna.
Bønnen banker på døren, fasten blir bønnhørt, barmhjertigheten tar imot

Det er tre ting, brødre, tre, ved hvilke troen forblir, fromheten består, dyden holder stand: bønn, faste, barmhjertighet. Bønnen banker på døren, fasten blir bønnhørt, barmhjertigheten tar imot. Bønn, barmhjertighet, faste - disse tre er ett, og den ene gir liv til den andre.
Faste er nemlig bønnens sjel, barmhjertighet fastens liv. Ingen må skille dem ad, for de er uadskillelige. Den som bare har en av dem, eller som ikke har alle tre på samme tid, har ingen ting. Altså må den som ber, faste; den som faster, må vise barmhjertighet. Den som ber i håp om å bli bønnhørt, må lytte til den som ber. Den som ikke lukker sitt øre for den som ber, åpner Guds øre for seg selv.
Den som faster, må vise forståelse for den som sulter. Den som vil at Gud skal forstå hva han hungrer etter, må forstå den som er sulten. Den som håper på barmhjertighet, må selv være barmhjertig. Den godhet han søker, må han selv vise; den som ønsker å få, må gi. Uklok er den mann som nekter andre hva han selv ber om å få. Menneske, vær for din egen skyld et forbilde på barmhjertighet. Da vil man vise deg barmhjertighet slik du vil, så mye du vil, så snart du vil. Så snart du viser barmhjertighet mot andre, vil du selv straks finne barmhjertighet.
Altså er bønn, barmhjertighet og faste vår eneste talsmann overfor Gud, de er det eneste som taler vår sak, de er vår ene, trefoldige forsvarstale.
Det vi tapte ved likegyldighet, vinner vi tilbake ved faste. La oss ofre vår sjel ved faste, for det er ikke noe bedre vi kan bære frem for Gud, slik profeten vitner om der han sier: „Offer for Gud er en sønderbrudt ånd; det angrende og ydmyke hjerte vil Gud ikke forsmå.“l.
Menneske, bær din sjel frem for Gud som offer, bær din faste frem som offer, til å være et rent offer, et hellig offer, en levende offergave som du beholder, selv om den gis til Gud. Den som ikke gir dette til Gud, er uten unnskyldning, for man kan alltid ofre seg selv.
Men for at dette offer skal bli tatt imot, må barmhjertigheten følge hakk i hæl. Fasten spirer ikke om den ikke vannes med barmhjertighet, fasten tørker ut når barmhjertigheten er tørr. Det regn er for jorden, er barmhjertighet for fasten. Den som faster, kan aldri så mye pløye sitt hjerte, harve sitt kjød, luke bort laster, plante dyder, men vanner han ikke rikelig med barmhjertighet, får han ingen avling.
Hør, du som faster: Din åker faster når din barmhjertighet faster. Det du øser ut av barmhjertighet, bugner det av i ditt stabbur. Lid ikke tap ved påholdenhet, høst heller inn ved gavmildhet. Gi til deg selv ved å gi til den fattige, for det du ikke gir bort til andre, beholder du heller ikke selv.

Responsorium

En god ting er bønn med faste og almisse,
* for almisse renser fra all synd.
De som gir almisser og gjør rettferdige gjerninger, skal mettes med liv,
* for almisse renser fra all synd.

Bønn

Herre, vi ber at din nåde alltid må virke i oss, gjøre oss ivrige i din tjeneste og lede oss frem til herligheten hos deg. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.