Lesningsgudstjenesten
Den 6 juni 2023, tirsdag
tirsdag - uke I
Norbert av Xanten biskop

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Herre, reis deg, kom meg til hjelp, rekk hånden ut til min frelse.

Salme 10
Takksigelse
Salige er dere fattige, for Guds rike er deres (Luk 6,20).

I

Herre, hvorfor er du så fjern? *
Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?

Ugudelige jager i sitt hovmod den arme, *
men fanges selv ved de knep dę fant på.

Den gudløse priser sin onde lyst, *
den griske forbanner og ringeakter Herren.

Den ugudelige sier i sitt overmot: *
„Gud krever ikke til regnskap.

Det finnes ingen Gud." *
Slik er det han tenker.

Han lykkes alltid i alt han gjør; *
fjernt i det høye er dine dommer.

Av alle sine motstandere blåser han. *
Han sier i sitt hjerte:

„Jeg skal ikke vakle, *
ikke lide nød fra slekt til slekt."

Hans munn er full av forbannelse, svik og vold, *
han har urett og ondskap på tungen.

Han ligger på lur ved gårdene *
og dreper i lønndom uskyldige folk.

Hans øyne speider etter den svake, *
han lurer som løven i krattet.

Han vil gripe den arme i bakhold, *
fange ham og ta ham i garnet.

Han dukker seg ned og krøker seg sammen, *
den vergeløse blir tatt til fange.

„Gud glemmer," slik er hans tanke, *
„han skjuler sitt ansikt og ser det nok aldri."

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Herre, reis deg, kom meg til hjelp, rekk hånden ut til min frelse.

Ant. 2 Herre, du ser vår elendighet.

II

Herre, reis deg! Løft din hånd, *
glem ikke de elendige.

Hvorfor skal de gudløse ringeakte Gud +
og si ved seg selv: *
„Du krever jo ikke til regnskap."

For du ser både møye og sorg, *
du ser og tar alt i din hånd.

Hen elendige tar sin tilflukt til deg, *
for farløse er du en hjelper,

bryt den ondes og ugudeliges arm, +
krev ham til regnskap for hans ondskap *
og gjør den til intet.

Herren er konge for evig og alltid; *
fremmede folk skal forsvinne fra hans jord.

Herre, du hører de hjelpeløses bønn, *
vender øret til dem og gir dem mot.

He farløse og undertrykte *
hjelper du til deres rett.

Mennesker som hører jorden til, *
skal ikke lenger volde skrekk.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herre, du ser vår elendighet.

Ant. 3 Herrens ord er sanne, de står fast for evig.

Salme 12
Bønn om hjelp mot de hovmodige
For vår elendighets skyld sendte Faderen sin Sønn (Augustin).

Hjälp oss, Herre, ty de fromma är borta, *
de trogna är försvunna från jorden.

De talar lögn, den ene med den andre, *
med hala tungor, och med falskhet i hjärtat.

Frels meg, Herre, de fromme er borte, *
trofaste mennesker finnes ikke mer.

Hver mann taler løgn med sin neste, *
med falske lepper og tvedelt sinn.

Ve over alle som taler svik, *
hver tunge som taler store ord.

De sier: „Tungen er vår styrke. +
Vi har leppene med oss. *
Hvem er vår mester?

Herren sier: +
„Fordi vergeløse undertrykkes og fattige stønner,
vil jeg reise meg nå. *
Jeg vil frelse dem som lengter etter hjelp."

Herrens ord er rene som brent sølv, *
lutret i ilden, syv ganger renset.

Herre, du vil bevare oss, *
alltid verne oss mot denne slekt.

Gudløse mennesker svermer omkring *
usseldom hersker blant menneskenes barn.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Herrens ord er sanne, de står fast for evig.

Herren leder de ydmyke med rettferd.
Og lærer de fattige sin vei.

Første lesning
Job 31,1-8. 13-23. 35-37
Fra Jobs bok
Job forsvarer seg

Job sa: Jeg har gjort en avtale med mine øyne at jeg ikke skal se på noen jomfru. Hvilken lodd fikk jeg ellers av Gud i himmelen, hvilken arv fra den Allmektige i det høye? Ulykke rammer jo den som gjør urett, og vanskjebne den som gjør ondt. Ser ikke Gud hvordan jeg ferdes, teller han ikke alle min skritt? Skulle jeg ha faret med svik og vært rask på foten til å bedra? La Gud bare veie meg på rettferds vekt, så skal han skjønne at jeg er hel i min ferd. Hvis jeg har bøyd av fra veien og med øynene fulgt mitt hjertes lyst, hvis det er noen flekk på mine hender, da kan en annen få spise det jeg har sådd og grøden kan rykkes op med roten. Har jeg krenket retten når jeg hadde sak med min trell eller trellkvinne, hva skal jeg da gjøre når Gud står opp som dommer, hva skal jeg svare når han gransker saken? Han som skapte meg i mors liv, har ikke han også skapt den andre? Er det ikke den samme Gud som har formet oss begge i mors liv? Har jeg nektet småkårsfolk det de ønsket, og slukket glansen i en enkes øyne? Har jeg spist mitt brød alene, så farløse ikke fikk smake det? Nei, som en far har jeg fostret dem helt fra ungdommen av, fra første stund har jeg tatt meg av enker. Orket jeg å se på at noen flakket omkring uten klær, at den fattige ikke hadde et teppe? Måtte han ikke velsigne meg fordi han fikk varme hoftene med ull fra lammene mine? Har jeg løftet min hånd mot en farløs når jeg var viss på å få medhold i retten, da la mitt skulderblad løsne fra nakken og armen min gå av ledd. For da ble jeg rammet av redsel fra Gud, jeg kunne ikke stå meg mot hans velde. A, om noen ville høre på meg! Se, her er min underskrift - nå kan den Allmektige svare meg! Bare jeg også hadde det skrivet som min motpart har satt opp! Da ville jeg ta det på min skulder, sette det som et diadem på mitt hode! Jeg ville gjøre regnskap for mitt liv og møte ham som en fyrste.

Responsorium Job 31,3; Ordsp 15,3; Job 31,4

Rammer ikke fordervelse den som gjør urett, og ulykke den som gjør ondt?
* Herrens øyne når alle steder, de våker over onde og gode.
Ser ikke Gud mine veier, teller han ikke alle mine skritt?
* Herrens øyne når alle steder, de våker over onde og gode.

Annen lesning
Fra den hellige Dorotheos’ „Lærdommer“.
Om falsk sjelefred

Hvilken glede, hvilken hvile finner ikke den som legger skylden på seg selv, hvor han nå enn måtte ferdes, slik også abbeden, vår hyrde, sa. Om han opplever tap eller vanære eller hvilken elendighet det nå måtte være, godtar han med en gang at han har gjort seg fortjent til det, og lar det slett ikke gå inn på seg. Hvordan kan man vel leve mer sorgløst?
Men så vil noen si: Om nå en bror fornærmer meg, og jeg går i meg selv og finner ut at jeg overhodet ikke har gitt ham noe påskudd til det, hvordan skal jeg da kunne bebreide meg selv? Men det er både sant og visst at dersom man gransker seg selv med gudsfrykt, vil man alltid finne ut at man har gitt foranledning nok, enten ved noe man har gjort eller ved noe man har sagt eller ved den måten man har opptrådt på. Og om du nå ser det slik, etter hva du selv sier, at du overhodet ikke i noe av dette har fremprovosert en slik reaksjon på det nåværende tidspunkt, da har du kanskje fornærmet ham tidligere, enten på samme måte eller på en annen, eller du kan ha såret en annen bror. Dette er da årsaken til at du har gjort deg fortjent til å lide, men det kan også skyldes en annen synd som du har begått. Som jeg sa, forholder det seg slik at dersom man går i seg selv og ransaker sin samvittighet grundig og vel, vil man finne at man selv har gitt foranledning nok.
Så kan det være at man sitter der i fred og ro, og så kommer det en bror og sier noe som sårer en. Da blir han opprørt og mener at han har rett til å føle seg såret, for han sier til seg selv: „Dersom han ikke var kommet og hadde snakket til meg og forstyrret meg, ville jeg ikke ha hatt noen foranledning til å synde." Dette er en vits og en feilslutning. Det var jo ikke den som kom med bemerkningen, som førte lidenskapen inn i ham. Han viste bare at den var der, slik at den andre kunne angre seg, om han vil. Dette er en som ligner en loff som på utsiden er ren og pen, men inni er den full av mugg. Når noen bryter loffen, kommer styggedommen til syne. Der satt han i fred og ro, trodde han, men inni seg hadde han en lidenskap han ikke visste om. Ett ord sa hans bror til ham, og ut kom den styggedommen som skjulte seg der inne. Om han ønsker miskunn, må han omvende seg, rense seg, gjøre fremskritt, og da vil han se at han snarere skylder sin bror takk fordi han forårsaket et slikt botemiddel. For prøvelser vil ikke lenger være en like stor byrde for ham, for jo større fremskritt han gjør, desto lettere vil han finne dem å bære. Jo mer det går fremover med sjelen, desto sterkere blir den og får kraft til å bære livets tilskikkelser.

Responsorium Job 9, 2. 14; 15, 15

Hvordan kan et menneske ha rett mot Gud?
* Hvordan skulle jeg kunne svare og velge mine ord når jeg taler med ham?
Gud stoler ikke engang på sine hellige, og himlene er ikke rene i hans øyne.
* Hvordan skulle jeg kunne svare og velge mine ord når jeg taler med ham?

Bønn

Evige Gud, ditt forsyn feiler aldri. Vi ber deg: Skån oss for det som skader og gi oss det som er til vårt gavn. Ved vår Herre …