Lesningsgudstjenesten
Den 19 oktober 2026, mandag
mandag - uke I
Jean de Brébeuf og Isaac Jogues prester og deres ledsagere martyrer, Paul av Korset prest

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Frels meg, Herre, i din miskun.

Salme 6
Mennesket påkaller den barmhjertige Gud i sin kval
Min sjel er fylt av gru ... Far, frels meg fra denne time (Joh 12,27).

Herre, tukt meg ikke i din vrede,*
refs meg ikke i din harme.

Vær meg nådig, Herre, for jeg er svak,*
helbred meg, for mitt hjerte er urolig.

Min sjel er grepet av redsel,*
Herre, hvor lenge?

Herre, vend deg hit og berg mitt liv,*
frels meg i dm miskunn.

I døden kommer ingen deg ihu,*
i dødsriket, hvem priser deg der?

Jeg er trett av å sukke,*
med tårer væter jeg mitt leie.

Jeg gråter hver natt;*
min seng blir badet i tårer.

Mitt øye er sløvet av bitter sorg,*
og svekket av all den motstand jeg møter.

Vik fra meg, alle ugjerningsmenn,*
for Herren har hørt min gråt.

Herren hørte da jeg tryglet og bad,*
han har tatt imot mm bønn.

Alle mine fiender skal bli til skamme,*
de skal gripes av redsel og flykte med skam.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Frels meg, Herre, i din miskun.

Ant. 2 For de fattige er Herren en borg i trengelselstider.

Salme 9
Takksigelse etter seieren
Han skal komme igjen for å dømme levende og døde (Credo).

I

Jeg vil takke deg, Herre, av hele mitt hjerte, *
berette om alle dine under.

Jeg vil glede og fryde meg i deg, *
lovsynge ditt navn, du Høyeste.

Da mine fiender trakk seg tilbake, *
snublet de og omkom for ditt åsyn.

Du har forsvart min sak og gitt meg mm rett, *
har satt deg på tronen, du rettvise dommer.

Du truet folkeslag, gjorde ende på de onde *
og utslettet deres navn for evig tid.

Fienden er tilintetgjort, *
ødelagt for alltid.

Du har lagt deres byer i grus, *
ingen minnes dem mer.

Herren troner til evig tid; *
han har reist sitt dommersete.

Han dømmer verden med rettferd, *
feller rettvis dom over folkeslag.

For de undertrykte er Herren en borg, *
en borg i trengselstider.

De stoler på deg, de som kjenner ditt navn, *
for du svikter ikke dem som søker deg, Herre.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 For de fattige er Herren en borg i trengelselstider.

Ant. 3 Jeg vil juble over din frelse i Sions porter.

II

Syng for Herren som bor på Sion, *
gjør kjent blant folkene hans store verk.

For han som hevner blod, kommer de hjelpeløse ihu; *
han glemmer ikke deres skrik.

ær meg nådig, Gud, og se den nød *
som mine fiender har voldt meg.

Du løfter meg opp fra dødens porter +
eg kan forkynne dine storverk *
og juble over din frelse i Sions porter.

Folkeslag sank i den grav de grov, *
deres fot ble fanget i garnet de spente.

Herren gav seg til kjenne og holdt dom; *
gudløse ble fanget i egen gjerning.

Til dødsriket skal de gudløse fare, *
alle folkeslag som glemmer Gud.

Men de fattige blir ikke glemt for alltid, *
de hjelpeløse er ikke evig foruten håp.

Herre, reis deg! La ikke mennesker råde, *
la folkeslag få sin dom for ditt åsyn!

Herre, la folkene rammes av redsel, *
så de innser at de bare er mennesker.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Jeg vil juble over din frelse i Sions porter.

Gi meg forstand, så jeg kan følge dine lover.
Og holde dem av hele mitt hjerte.

Første lesning
Est 3,1-13; 3b,14-15
Fra Esters bok.
Det jødiske folk i livsfare

I de dager gjorde Xerxes ære på Haman, sønn av Hammedata av Agag-ætten, forfremmet ham og ga ham forrang blant alle kongens venner. Alle ved hoffet kastet seg nå ned for Haman, for det hadde kongen gitt påbud om. Men Mordekai kastet seg ikke ned for ham. Tjenerne ved hoffet spurte da Mordekai: «Hvorfor adlyder du ikke kongen og gjør som han har befalt?» Dag etter dag oppfordret de ham til å gjøre dette, men han hørte ikke på dem. Da meldte de fra til Haman at Mordekai ikke adlød kongens ordre. Mordekai hadde nemlig fortalt dem at han var jøde. Da Haman fikk vite at Mordekai ikke kastet seg ned for ham, ble han brennende harm. Han planla å utrydde alle jødene i Xerxes’ rike.
I det tolvte året kong Xerxes regjerte, kastet Haman lodd om hver enkelt dag og måned for å finne en dag til å ødelegge Mordekais slekt. Loddet falt på den fjortende dag i måneden adar. Han sa da til kong Xerxes: «Det er et folk som bor spredt blant folkeslagene i hele ditt rike. Deres lover er annerledes enn lovene hos alle andre folk, og kongens lover holder de ikke. Det tjener ikke kongen å la dem gjøre som de vil. Hvis kongen så synes, la det da utgå befaling om å utrydde dem. Da skal jeg kunne legge 10 000 talenter sølv i kongens skattkammer.» Kongen tok seglringen av hånden og ga den til Haman for at han skulle sette seglet på skrivet mot jødene. Så sa han til ham: «Behold sølvet og gjør med folket som du vil.» Den trettende dagen i den første måneden ble kongens skrivere kalt sammen. På Hamans befaling skrev de til hærførerne og stattholderne i alle provinsene i riket. Stattholderne for hvert enkelt folk fikk skrivet fra kong Xerxes på sitt eget språk. Så ble skrivet sendt med ilbud til alle provinser i riket, med ordre om at jødefolket skulle tilintetgjøres på en og samme dag i den tolvte måneden, den som kalles adar. Og alt de eide, skulle beslaglegges.
Avskrift av brevet skulle sendes til hver provins, så alle folk i riket kunne være forberedt når dagen kom. Saken ble også raskt gjort kjent i Susa. Kongen og Haman feiret begivenheten med et drikkelag. Men i byen hersket det stor uro.

Responsorium Jf. Est 4c,2; jf. Est 4c,10

Herre, allmektige konge, alt har du i din makt. Ingen kan stå deg imot.
* Fri oss for ditt navns skyld.
Hør vår bønn, og vend vår sorg til glede.
* Fri oss for ditt navns skyld.

Annen lesning
Fra Den hellige biskop Augustins brev til Proba.
La oss til faste tider kalle sinnet til bønn

Vi skal hele tiden hige etter å få det salige liv av Herren Gud og uopphørlig be ham om det. Men andre oppgaver og bekymringer gjør på en måte vår lengsel lunken. Derfor kaller vi til bestemte timer vårt sinn til bønn. Da minner vi oss selv, med bønnens ord, om å strekke oss mot målet for vår lengsel, slik at denne lengsel som begynte å bli lunken, ikke skal bli aldeles kald og flammen helt slukkes fordi den ikke til stadighet får næring.
Når apostelen sier: Legg alt dere har å be om,frem for Gud, skal vi derfor ikke oppfatte det som om våre ønsker skal gjøres kjent for Gud, for han kjenner dem jo allerede før de var der. Nei, vi skal for Guds åsyn selv bli oss dem bevisst i tålmodig utholdenhet, ikke i menneskenes påsyn i selvbevisst skryt.
Når det forholder seg slik, er det heller ikke forkastelig eller unyttig å be lenge så sant vi har ledig tid, det vil si hvis ikke bønnen kommer i veien for våre forpliktelser til andre gode og nødvendige gjøremål. Men jeg har sagt at også når vi er opptatt med slike gjøremål, skal vi be ut fra denne vår lengsel etter det salige liv. Det er nemlig ikke slik som mange tror, at det å be lenge er ensbetydende med å bruke mange ord. En lang tale er én ting, en langvarig sinnstilstand er noe annet. For også om Herren selv står det skrevet at han ba hele natten, og at han ba meget lenge: Har han ikke med dette gitt oss et forbilde, han som i tiden ba på den rette måten, og som i evigheten sammen med Faderen hører våre bønner?
Det sies at brødrene i Egypt saktens ber ofte, men at deres bønner er svært korte og likesom skutt ut i all hast. Slik skal den våkne og målrettede oppmerksomhet som er helt nødvendig for den bedende, ikke slappes og svinne hen fordi det trekker i langdrag. Dermed viser de også klart nok at denne oppmerksomhet på den ene siden ikke må sløves hvis den ikke kan vare ved, men at den på den annen side ikke må avbrytes i all hast hvis den kan vare lenger.
For det skal ikke være mye tomt snakk i bønnen, men det skal heller ikke mangle på mye bønn hvis den glødende oppmerksomhet varer ved. Det er nemlig pratsomhet å bruke overflødige ord når vi ber om noe som er nødvendig. Men å be meget, det er i hjertets vedvarende og fromme iver å banke på hos ham som vi bønnfaller. Ofte skjer dette mer med sukk enn med ord, mer med tårer enn med tale. Men Gud samler våre tårer for sitt åsyn, og vår klage er ikke skjult for ham som har skapt alt ved sitt Ord og ikke trenger menneskers ord.

Responsorium Sal 88,2-3; Jes 26,4

Herre, min frelses Gud, dag og natt roper jeg til deg.
* La min bønn komme frem for deg.
Ditt navn og minne er sjelens lengsel.
* La min bønn komme frem for deg.

Bønn

Allmektige, evige Gud, hjelp oss, så vi alltid retter vår vilje etter din, og tjener deg av et oppriktig hjerte. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.