Lesningsgudstjenesten
Den 7 december 2023, torsdag
Ambrosius av Milano biskop och kyrkolärare

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Gud si åsyn til oss vende, Gabriel til jord han sende;
tenar tru åt Ordet tende oss eit himmelljos så bjart.
Ordet yver møyi dala, ljuvt og mildt det hjarta svala
for i ordi som han tala, namnet Eva ave vart.

Ordet vart til kjøt; den reine måtte hava han åleine;
so hev Herrens son, den eine, vilja koma til vår jord.
Utan mann fekk møyi føde, møyarfanget bera grøde;
ingi liding eller møde kjende ho, då ho vart mor.

Verdig ingen er å finne Herrens skoreim løyse, binde,
det er nok for deg å vinne tru på denne løyndom stor:
Mannen er kje verdig funnen, koma nær den klungerrunnen
som i elden er kje brunnen, fyrr han fer or sine skor.

Englerøyst som klokkeljomen båra gjenom heilagdomen;
utan dogg gav staven blomen, møyi fødde blomen lik.
Frukt av frygd og livsens ynde, ikkje sorg og harmsens lynde;
Adam kunne ikkje synde, åt han av ein frukt så rik.

Høyr oss, Jesus, gode broder, heilag byrd for heilag moder,
du som kom til heimsens tjoder, frå Guds trone til ein stall!
Byrdi vår du her hev bore, budde her som me i fåre;
vil du slette synden’ våre, du som einast ikkje fall.

Som di hjord på engjar fine, Frelsar, fylgjer fari dine,
so vår Skapar fylgd av sine inn i Himmeriket skrid.
Der er frelsa, liv som strøymer, Gud i kvila si oss gøymer,
der er ljos som ævleg fløymer, Gud er alt i allan tid.



Ant. 1 Herren, vår Gud, verner med sitt ord den som er ham tro.

Salme 18
Takksigelse
Hvis Gud er for oss, hvem kan da vare mot oss? (Rom 8,31).

IV

Guds vei er fullkommen, rent er Herrens ord. *
Han er et skjold for alle som tar sin tilflukt til ham.

Hvem er Gud foruten Herren, *
hvem er klippe, om ikke vår Gud?

Det er Gud som gir meg styrke, *
han gjør min vei fullkommen.

Han gir meg føtter som en hind, *
holder meg oppe på høydene.

Han lærer mine hender å stride, *
mine armer å spenne buen av bronse.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Herren, vår Gud, verner med sitt ord den som er ham tro.

Ant. 2 Herre, din høyre hånd er min støtte og min frelse.

V

Du gir meg din frelse til skjold, *
din høyre holder meg oppe, din ydmykhet gjør meg stor.

Du baner vei for mine skritt, *
mine ankler skal ikke vakle.

Jeg forfølger mine fiender og når dem igjen, *
jeg snur ikke før jeg har slått dem.

Jeg knuser dem så de ikke kan reise seg, *
de faller under mine føtter.

Du spenner beltet omkring meg til strid, *
mine motstandere tvinger du i kne.

Du slår mine fiender på flukt, *
og jeg utrydder dem som hater meg.

De roper, men ingen frelser, *
de roper til Herren, han svarer dem ikke.

Jeg knuser dem til støv for vinden, *
jeg koster dem ut som avfall på gaten.

Du berger meg fra folk i strid, *
setter meg til høvding for folkeslag.

Folk jeg ikke kjente, må tjene meg, *
de adlyder uten å nøle.

Fremmede mennesker kryper for meg, *
de fremmede synker sammen, de kommer skjelvende ut av sine borger.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herre, din høyre hånd er min støtte og min frelse.

Ant. 3 Lovet være Gud, min frelse, som lar meg seire over det onde.

VI

Herren lever! Lovet være min klippe, *
opphøyet være Gud, min frelser!

Det er Gud som lar meg få hevn, *
du legger folkeslag under meg.

Du frir meg fra mine fiender, ja, lar meg beseire dem, *
du berger meg fra voldsmenn.

Derfor vil jeg takke deg, Herre, blant folkene, *
synge til ære for ditt navn.

Han gir sin konge seier, viser troskap mot sin salvede, *
mot David og hans ætt til evig tid.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Lovet være Gud, min frelse, som lar meg seire over det onde.

Hør Herrens ord, alle folk.
Forkynn det til jordens ender.

Første lesning
Jes 16,1—5;17,4—8

Send noen værlam til landets herre, fra Sela i ødemarken til Sions fjell og by! Som flaksende fugler, som unger, skremt opp fra redet, skal Moabs døtre være ved Arnons vadesteder. „Gi oss råd og finn en utvei! La din skygge verne oss midt på dagen som om det var natt. Skjul dem som er drevet bort, forråd ikke dem som har flyktet! La dem som er drevet bort fra Moab, få holde til hos deg! Vær et tilfluktssted for dem mot fienden som herjer!" Når det er ute med undertrykkeren og slutt på herjingen, når de som tråkker ned for fote, er blitt borte fra landet, da skal det i troskap reises en trone, og på den skal det i sannhet sitte en dommer, i Davids telt, en som legger vinn på rettferd og med iver gjør det som er rett.
(...) Den dagen svinner Jakobs herlighet, han som er i så godt hold, skal tæres bort. Det går som når onnefolkene samler kornet med armen og skjærer aksene av; det blir som når en sanker aks nede i Refa’im-dalen. Bare en etterhøst blir igjen, som når en slår ned olivenfrukter: to- tre finnes øverst i treet og fire-fem på grenene, lyder ordet fra Herren, Israels Gud. Den dagen skal menneskene se opp til sin Skaper, rette blikket mot Israels Hellige. De skal ikke vende seg mot altrene, som er et verk av deres egne hender, eller se på det deres fingrer har laget, kultpelene og røkelsesaltrene.

Responsorium

Jeg lar en rettferdig spire vokse frem for Davids ætt. Han skal gjøre rett og rettferd i landet:
+ og dette er det navn han skal få: Herren, vår rettferdighet.
Da skal det i troskap reises en trone, og på den skal det i sannhet sitte en som legger vinn på rettferd og med iver gjør det som er rett.
+ og dette er det navn han skal få: Herren, vår rettferdighet.

Annen lesning
Fra Brevet til Constantius av den hellige Ambrosius, biskop av Milano.
Ved din klare tale skal du vinne folket

Du har mottatt prestedømmets embede. Du sitter i Kirkens bakstavn og styrer skipet gjennom bølgene. Hold et fast grep om troens ror, slik at denne verdens stormkast ikke kan drive deg ut av kurs. Sant nok, havet er både stort og vidt, men vær ikke bekymret, for „han festet den over havet, den står fast over vannene" (Sal 24,2). Det er derfor ikke uten grunn at Herrens Kirke forblir urokkelig stående midt i verdens stormbyger, for den er bygget på den apostoliske klippe, og på denne urokkelige grunnvoll står den fast mot de ville brenninger. Bølgene skyller over den, men slår den ikke i stykker; og selv om denne verdens elementer kan slå inn over den med bulder og brak, kan den by på den tryggeste havn for mennesker i havsnød.
Og selv om den driver på havet, drives den frem av strømmene, for du må forstå at det dreier seg om de strømmer som det sies om: „Strømmer har hevet sin røst“ (Sal 93,3). Dette er nemlig de strømmer som rinner fra hans bryst (Jf. Joh 7,38; Jes 58,11) som har fått sin drikke av Kristus, og som har drukket av Guds And. Dette er de strømmer som hever sin røst, fordi de flommer over av Åndens nåde.
Det finnes også en flommende bekk som oversvømmer sine hellige (Jf. Jes 66,12). Det finnes en elv i rivende fart som gleder (Jf. Sal 46,5) den sjel som er fredsommelig og stille. Hver den som har drukket av dette flomvann, hever sin røst, slik evangelisten Johannes gjorde, og Peter og Paulus. Slik apostlene lot sin velklingende røst høre like til jordens ender med sin forkynnelse av evangeliet, slik begynner også han å forkynne Evangeliet om Herren Jesus. Drikk altså av Kristus, slik at også din stemme kan lyde.
Øs opp Kristi vann, det vann som priser Herren (Jf. Sal 148,4.5). Øs opp vann fra forskjellige steder som profetenes skyer væter. Den som øser opp vann fra fjellet, som leder til seg kildevann eller øser direkte av kildene, han er også som en sky som lar dugg falle. Fyll derfor ditt sinns skjød, så din jord får væte og overrisles av vann fra egne kilder. For det er jo slik at den som leser og forstår mye, fylles opp; den som er fylt opp, vanner andre. Derfor er det Skriften sier: „Når skyene blir fulle av regn, øser de det ut over jorden“ (Qoh 11,3).
La altså dine ord være rikelige, rene og klare, slik at du i moralspørsmål fyller folkets ører med elskelig tale, og dine behagelige ord varsomt får folket til å følge deg villig dit du fører det hen.
La din tale være full av fornuft. Derfor sier Salomo: „Den vises lepper er fornuftens våpen" (Ordsp 14,3 Ambr.). Og et annet sted heter det: „Dine lepper er forpliktet til forstand" (Ordsp 15,7 Ambr.), hvilket vil si: la meningen med dine ord være innlysende, la det fornuftige i dem være tindrende klart, og la ikke din tale eller din fremstilling trenge støtte utenfra, men den skal kunne forsvare seg selv ved egne våpen, slik at ditt ord ikke uttales virkningsløst og uten mening.

Responsorium

Forkynn ordet, vær rede i tide og utide, forman, irettesett, gi trøst,
+ med all langmodighet og lære.
Hvem kan rose seg av å være som du, du som salvet konger til å gjøre gjengjeld
+ med all langmodighet og lære.

Bønn

Allmektige, evige Gud, i den salige biskop Ambrosius gav du oss en lærer i den katolske tro og et forbilde på mot og styrke i Evangeliets tjeneste. Vi ber deg: Skjenk din Kirke tjenere som kan lede ditt folk med kraft og visdom. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.