Lesningsgudstjenesten
Den 5 juni 2023, mandag
Bonifatius biskop och martyr

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Frels meg, Herre, i din miskun.

Salme 6
Mennesket påkaller den barmhjertige Gud i sin kval
Min sjel er fylt av gru ... Far, frels meg fra denne time (Joh 12,27).

Herre, tukt meg ikke i din vrede,*
refs meg ikke i din harme.

Vær meg nådig, Herre, for jeg er svak,*
helbred meg, for mitt hjerte er urolig.

Min sjel er grepet av redsel,*
Herre, hvor lenge?

Herre, vend deg hit og berg mitt liv,*
frels meg i dm miskunn.

I døden kommer ingen deg ihu,*
i dødsriket, hvem priser deg der?

Jeg er trett av å sukke,*
med tårer væter jeg mitt leie.

Jeg gråter hver natt;*
min seng blir badet i tårer.

Mitt øye er sløvet av bitter sorg,*
og svekket av all den motstand jeg møter.

Vik fra meg, alle ugjerningsmenn,*
for Herren har hørt min gråt.

Herren hørte da jeg tryglet og bad,*
han har tatt imot mm bønn.

Alle mine fiender skal bli til skamme,*
de skal gripes av redsel og flykte med skam.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Frels meg, Herre, i din miskun.

Ant. 2 For de fattige er Herren en borg i trengelselstider.

Salme 9
Takksigelse etter seieren
Han skal komme igjen for å dømme levende og døde (Credo).

I

Jeg vil takke deg, Herre, av hele mitt hjerte, *
berette om alle dine under.

Jeg vil glede og fryde meg i deg, *
lovsynge ditt navn, du Høyeste.

Da mine fiender trakk seg tilbake, *
snublet de og omkom for ditt åsyn.

Du har forsvart min sak og gitt meg mm rett, *
har satt deg på tronen, du rettvise dommer.

Du truet folkeslag, gjorde ende på de onde *
og utslettet deres navn for evig tid.

Fienden er tilintetgjort, *
ødelagt for alltid.

Du har lagt deres byer i grus, *
ingen minnes dem mer.

Herren troner til evig tid; *
han har reist sitt dommersete.

Han dømmer verden med rettferd, *
feller rettvis dom over folkeslag.

For de undertrykte er Herren en borg, *
en borg i trengselstider.

De stoler på deg, de som kjenner ditt navn, *
for du svikter ikke dem som søker deg, Herre.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 For de fattige er Herren en borg i trengelselstider.

Ant. 3 Jeg vil juble over din frelse i Sions porter.

II

Syng for Herren som bor på Sion, *
gjør kjent blant folkene hans store verk.

For han som hevner blod, kommer de hjelpeløse ihu; *
han glemmer ikke deres skrik.

ær meg nådig, Gud, og se den nød *
som mine fiender har voldt meg.

Du løfter meg opp fra dødens porter +
eg kan forkynne dine storverk *
og juble over din frelse i Sions porter.

Folkeslag sank i den grav de grov, *
deres fot ble fanget i garnet de spente.

Herren gav seg til kjenne og holdt dom; *
gudløse ble fanget i egen gjerning.

Til dødsriket skal de gudløse fare, *
alle folkeslag som glemmer Gud.

Men de fattige blir ikke glemt for alltid, *
de hjelpeløse er ikke evig foruten håp.

Herre, reis deg! La ikke mennesker råde, *
la folkeslag få sin dom for ditt åsyn!

Herre, la folkene rammes av redsel, *
så de innser at de bare er mennesker.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Jeg vil juble over din frelse i Sions porter.

Gi meg forstand, så jeg kan følge dine lover.
Og holde dem av hele mitt hjerte.

Første lesning
Job 29,1-10; 30,1.9-23
Fra Jobs bok
Job klager over sin nød

Job fortsatte med sin vise tale. Han sa: A, om jeg hadde det som før, dengang Gud vernet om meg, da hans lampe lyste over mitt hode, og jeg gikk gjennom mørket i hans lys, slik jeg hadde det i ungdommens dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt, da den Allmektige ennå var med meg, og jeg hadde mine sønner omkring meg, da jeg kunne bade mine føtter i melk, og bekker av olje rant ned fra berget. Når jeg gikk ut til byens port og tok mitt sete på torget, da trakk de unge seg tilbake så snart de fikk øye på meg, de gamle reiste seg og ble stående. Høvdinger holdt opp med å tale og la hånden på sin munn. Stormenn tidde stille, tungen deres hang fast ved ganen.
Nå ler de bare av meg, de som er yngre av år. Det var deres fedre jeg aktet så lite at jeg ikke satte dem blant mine gjeterhunder. Nå synger de spotteviser om meg, og sladderen deres går ut over meg. De avskyr meg og holder seg borte, de unnser seg ikke for å spytte på meg. Gud har gjort min buestreng slakk, og han har ydmyket meg; derfor holder de seg ikke i tømme når de møter meg. Deres avkom har reist seg på høyre side og spenner bena under meg; de baner seg vei for å skade meg. De bryter opp mine stier og gjør hva de kan for å ødelegge meg, enda ingen hjelper dem. De kommer som gjennom en vid revne, mellom ruiner velter de frem.
Redsler har styrtet over meg; min ære feies vekk som av vinden, min hjelp forsvinner som en sky. Nå er min livskraft borte, jeg må oppleve vonde dager. Om natten gjennombores mine ben, og mine smerter stilner ikke. Med kraft tar Gud tak i min kledning og snører den om meg som en skjortekrave. Han har støtt meg ned i sølen, jeg er blitt som støv og aske.
Jeg roper til deg, men du svarer ikke; jeg står der, og du bare ser på meg. Du har snudd om og er nådeløs mot meg, du kjemper imot meg med veldig hånd. Du løfter meg opp i stormen så jeg farer av sted og går til grunne mens stormen raser. Jeg vet at du fører meg til dødsriket, til stedet hvor alle levende samles.

Responsorium Job 30,17.19; 7,16

Om natten gjennombores mine ben, mine smerter stilner ikke av.
* Han har støtt meg ned i sølen, jeg er blitt som støv og aske.
La meg være, Herre! Mine dager er som et pust.
* Han har støtt meg ned i sølen, jeg er blitt som støv og aske.

Annen lesning
Av et brev fra Den hellige Bonifatius, biskop og martyr
Årvåkne hyrder som våker over Kristi hjord

Kirken seiler lik et stort skip på denne verdens hav, et skip som i dette liv stamper mot ulike prøvelsers brottsjø. Kirken må ikke dermed forlates, den må styres. Vi finner eksempler på dette hos de første fedre: Klemens og Kornelius og mange andre i byen Roma, Kyprian i Kartago, Athanasios i Alexandria, menn som under hedenske keisere styrte Kristi skip, eller rettere sagt hans kjæreste brud, det vil si Kirken, ved å undervise, forsvare, ved å streve og lide like til å utgyte sitt eget blod.
Når jeg tenker på disse og lignende eksempler, blir jeg skremt. «Frykt og beven kommer over meg,» og mine synders «mørke dekker meg nesten»1. Etter at jeg overtok Kirkens ror, kunne jeg ha mest lyst til ganske enkelt å slippe det, dersom jeg kunne finne eksempel blant fedrene eller i de Hellige Skrifter som tillot meg dette. Siden det nå forholder seg slik, og siden sannheten kan gå trett, men ikke beseires eller ta feil, må da vårt trette sinn søke tilflukt til ham som sier gjennom Salomo: «Ha tillit til Herren av hele ditt hjerte og støtt deg ikke på egen klokskap. Tenk på ham hvor du enn ferdes, og han vil styre dine skritt.»2 Og et annet sted heter det: «Et sterkt tårn er Herrens navn. Der søker den rettferdige tilflukt og blir frelst.»3
La oss da stå fast i rettferdigheten og la oss forberede vår sjel på prøvelsen, slik at vi kan bie på Guds støtte og si til ham: «Herre, du er blitt oss en tilflukt fra slekt til slekt.»4 La oss sette vår lit til ham som la på oss dette åket. Det som vi ikke kan bære av egne krefter, kan vi bære ved hans hjelp som er allmektig, han som sier: «For mitt åk er skånsomt, og min byrde lett.»5 La oss stå fast i striden på Herren dag, for «dager med trengsel og prøvelser»6 er kommet over oss. «La oss dø,» om Gud så vil, «for våre fedres hellige lover»7, slik at vi kan bli verdige til å motta den evige arv sammen med dem.
La oss ikke være hunder som ikke gjør, la oss ikke være vaktposter som ikke gjør anskrik, la oss ikke være leiekarer som flykter når ulven kommer, men la oss være årvåkne hyrder som våker over Kristi hjord, idet vi forkynner hele Guds råd til frelse for store og små, for fattig og rik, for alle stender og alle aldre så langt Gud gir oss evne, i tide og utide, slik St. Gregor har foreskrevet i sin bok om hyrdeembedet.

Responsorium 1 Tess 2,8; Gal 4,19

I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv.
* For dere var blitt oss kjære.
Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!
* For dere var blitt oss kjære.

Bønn

Herre, må den helige martyren Bonifatius träda fram och föra vår talan, så att vi i ord och handling lever av den tro som han förkunnat och bekräftat med sitt blod. Genom din Son Jesus Kristus, vår Herre och Gud, som med dig, Fader, och den helige Ande, lever och råder i evigheters evigheter.