Lesningsgudstjenesten
Den 21 januar 2021, torsdag


Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Under natten eller tidigt om morgonen:

På starka vingar lyfts ur natt
den nya dagen med sitt bud.
Som ljuset tänds väck anden upp,
ty Kristus kallar till sitt liv.

"Stå upp ur bädden", är hans rop,
"byt håglöshet mot Andens mod,
var fasta, rena i ert verk,
var vakande, jag kommer snart."

Må himlavalvets gryningsljus
och vindens fläkt i morgonstund
åt de betryckta skänka nåd
att sätta till ditt ljus sitt hopp.

O Jesus, hör vår morgonbön,
ur ångerns bittra tårar född,
behåll vårt hjärta ständigt rent,
håll vakt, att det ej somnar mer.

Driv, Herre, du all slummer bort,
spräng nattens bojor med din arm,
bryt upp den gamla syndens mark,
sänd ut ditt ständigt nya ljus.

Gud Fadern vare evigt lov
och ära ske hans ende Son
och helga Anden, Tröstaren,
i evigheters evighet. Amen.

Under dagen:

Min själ, har du dock rätt betänkt
den nådetid dig Herren skänkt?
Du med vart slag som hjärtat slår
ett steg mot evigheten går.

Du får ej åter tid som gått,
men skörda vad du här har sått.
Så akta på din nådetid,
att du får ärva evig frid.

Din Gud och Fader söker dig
och kallar dig till livets stig.
Se nu är salighetens dag:
så bruka den till Guds behag.

Gud, Fader, Son och Ande, bliv
oss alltid när och nåd oss giv.
Den heliga Treenighet
ske pris och lov i evighet. Amen.



Ant. 1 Det var du som seiret, Herre, til evig tid vil vi feire ditt navn.

Salme 44
Folkets olyckor
I alle disse prøvelser vinner vi en overveldende seier ved ham som gav oss sin kjærlighet (Rom 8,37)

I

Gud, med egne ører har vi hørt det, *
våre forfedre fortalte oss sagn:

Om de storverk du gjorde i deres dager, *
det du gjorde i gammel tid ved din hånd.

For å plante dem drev du folkeslag bort, *
for å utbre dem knuste du folkene.

Ikke var det ved sverd de vant landet, *
ikke seiret de ved sin arm;

men det var ved din høyre, dm arm, *
ved ditt åsyns lys, for du hadde dem kjær.

Det var du, min konge og min Gud, *
som rådet forJakobs seire.

Ved din hjelp slo vi våre fiender til jorden, *
ved ditt navn trådte vi motstanderne i støvet.

Min lit stod ikke til buen, *
sverdet gav ingen seier;

det var du som seiret over folkene *
og dekket våre fiender med skam.

Dagen lang jublet vi i deg, vår Gud, *
uten opphør feiret vi ditt navn.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Det var du som seiret, Herre, til evig tid vil vi feire ditt navn.

Ant. 2 Skån oss, Herre, gjør oss ikke til spott.

II

Likevel støtte du oss bort med skam, *
du rykker ikke lenger ut med våre hærer.

Du lar oss rømme for fienden, *
motstanderne røver av hjertens lyst.

Du overgir oss som dyr til slakt, *
og sprer oss blant folkeslag.

Til spottpris har du solgt ditt folk, *
på det salget tjente du ikke.

Du gjør oss til spott for våre granner, *
til spe for dem omkring oss.

Du gjør oss til et ordtak blant folkene, *
de trekker på skuldrene og rister på hodet.

Hele dagen står min vanære for meg, *
mitt ansikt rødmer av skam,

under hån og spottende tilrop, *
ved synet av hat og hevn.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Skån oss, Herre, gjør oss ikke til spott.

Ant. 3 Reis deg, Herre, kom oss til hjelp for din kjærlighets skyld.

III

Alt dette har skjedd oss, enda vi ikke har glemt deg *
og ikke har sveket din pakt.

Vi har ikke vendt våre hjerter fra deg, *
våre føtter forlot ikke din vei,

da du knuste oss i sjakal enes land *
og dekket oss med dødens skygge.

Hadde vi glemt å tilbe vår Gud, *
rakt hendene ut mot en fremmed gud,

da ville vel Gud ha sett det, *
han som kjenner hva hjertet holder skjult?

For din skyld drepes vi hele dagen, *
vi føres som sauer til slakt.

Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? *
Sov ikke lenger, forkast oss da ikke for alltid!

Hvorfor skjuler du ditt åsyn, *
glemmer vår trengsel og nød?

Strupen fylles av støv, *
og maven er klistret til jorden.

Reis deg, og kom oss tjl hjelp; *
kjøp oss fri for din kjærlighets skyld!

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Reis deg, Herre, kom oss til hjelp for din kjærlighets skyld.

Herre, till vem skulle vi gå?
Du har det eviga livets ord.

Første lesning
Deut 9,7-21.25-29
Fra Deuteronomium
Folkets synder og Mose forbønn for dem

I de dager talte Moses til folket og sa: Kom ihu og glem aldri hvordan du gjorde Herren din Gud harm i ørkenen. Helt fra den dagen dere gikk ut av Egypt, inntil dere kom til dette sted, har dere satt dere opp mot Herren. Allerede ved Horeb vakte dere Herrens harme. Han ble så vred at han ville gjøre ende på dere. Det var dengang jeg gikk opp på fjellet for å ta imot stentavlene, tavlene som hører til den pakten Herren hadde sluttet med dere. Jeg ble på fjellet i førti dager og førti netter uten å smake mat eller drikke. Herren gav meg de to stentavlene som Gud hadde skrevet på med sin finger. På dem stod alle de ord som Herren hadde talt til dere ut av ilden på fjellet, den dagen dere var samlet.
Det var ved slutten av de førti dager og førti netter Herren gav meg de to stentavlene, paktstavlene. Og Herren sa til meg. „Stå opp og skynd deg ned herfra! Ditt folk som du førte ut av Egypt, har båret seg ille at. De har vært snare til å vike av fra den veien jeg bød dem å gå. De har støpt seg et gudebilde. Jeg har sett hvor stridlynt dette folket er,“ sa Herren. „La meg være i fred, så vil jeg utrydde dem og utslette deres navn under himmelen. Jeg vil gjøre deg til et sterkere og større folk enn dette.„Så vendte jeg meg og gikk ned av fjellet, som stod i lys lue, og de to paktstavlene hadde jeg i hendene. Da fikk jeg se at dere hadde syndet mot Herren deres Gud og laget dere en støpt kalv. Dere hadde vært snare til å vike av fra den veien Herren hadde befalt dere å gå. Jeg tok de to tavlene som jeg hadde i hendene, kastet dem fra meg og knuste dem, mens dere stod og så på. Så kastet jeg meg ned for Herrens åsyn uten å smake mat eller drikke i førti dager og førti netter, likesom forrige gang, fordi dere hadde begått den store synd å gjøre det som er ondt i Herrens øyne, og således vakt hans harme. Jeg fryktet at Herren var blitt så brennende harm og vred på dere at han ville utrydde dere. Men Herren hørte min bønn også denne gang. Selv Aron ble han så vred på at han ville utslette ham. Derfor bad jeg dengang også for Aron. Men kalven, det syndige bildet dere hadde laget, tok jeg og kastet på ilden. Jeg knuste den og malte den til fint støv. Så kastet jeg støvet i bekken som renner ned fra fjellet.
Så falt jeg ned for Herrens åsyn og bad til ham i førti dager og førti netter, fordi Herren hadde sagt at han ville utrydde dere. Jeg bad til Herren: Herre min Gud, ødelegg ikke ditt folk, ditt eget folk som du har løst ut i din storhet og ført ut av Egypt med sterk hånd. Kom ihu dine tjenere, Abraham, Isak og Jakob, og se ikke på hvor stridlynt, gudløst og syndig dette folket er. I det landet som du førte oss ut av, kunne de ellers si: „Når Herren førte dem ut i ørkenen og lot dem omkomme der, var det fordi han ikke var i stand til å føre dem til det landet han hadde lovet dem, og fordi han hatet dem.“ De er jo ditt folk, ditt eget folk, som du har ført ut med din store kraft og med din utstrakte arm.

Responsorium Jf. Ex 32,12.13; 33,17

Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot dit folk? Ta tilbake din brennende vrede; kom ihu Abraham, Isak og Jakob, som du svor å gi et land som flyter av melk og honning.
* Da oppgav Herren sin plan og førte ikke ulykke over folket.
Herren sa til Moses: Du har funnet nåde hos meg, og jeg kjenner deg ved navn.
* Da oppgav Herren sin plan og førte ikke ulykke over folket.

Annen lesning
Fra den hellige Ambrosius’ bøker om jomfruene.
Den umyndige var moden nok til å seire

Det faller seg så heldig, nå da vi skal tale om jomfruer, at det i dag er en jomfrus fødselsdag. Vår bok begynner altså med en preken. Dette er en jomfrus fødselsdag, la oss etterligne hennes renhet. Det er en martyrs fødselsdag, la oss bære frem offergaver. Det er den hellige Agnes’ fødselsdag, la mennene fylles med undring, la barna fatte mot; undre dere, dere gifte kvinner, dere ugifte, ha henne som forbilde.
Det sies at hun var tolv år da hun led martyrdøden. Hva kan være grusommere enn ikke å spare en i så sped alder? Men hvor sterk er den tro som ble bevitnet av en så ung! Fantes det da plass for sår på en så liten kropp? Men hun som knapt hadde plass til sverdsår, hadde kraft til å overvinne sverdet. Småpiker på den alder tåler jo ikke engang at foreldrene ser morskt på dem, og blir de stukket av en tynn nål, gråter de som om de fikk dype sår. Men denne piken forferdes ikke når hun gripes av bødlenes blodige hender, hun er uberørt når de kommer trekkende med tunge, gnissende lenker, og hun frembyr hele sin kropp til den rasende soldatens sverdspiss; ennå vet hun ikke hva det vil si å dø, men hun er rede. Når de mot hennes vilje trekker henne bort til alteret, rekker hun Kristus hånden gjennom flammene, og i dette vanhellige bål gjør hun Kristi seierstegn. Hun strekker sin nakke og begge sine hender frem for å legges i lenker, men ingen lenke kan strammes til om hennes tynne lemmer.
Er dette en ny form for martyrium? Hun som ikke hadde nådd strafferettslig alder, var moden nok til å seire; kjempe var hun ikke i stand til, men seierkransen kunne hun med letthet vinne; en mester i trosstyrke var hun til tross for sin unge alder. Som brud ville hun ikke ha hastet til brudekammeret så raskt som hun som jomfru med glade skritt skyndte seg til retterstedet, ikke pyntet på hodet med flettet hår, men smykket med Kristus, ikke med blomsterkrans, men med dyder.
Alle gråter, men selv feller hun ikke en tåre. Mange undrer seg over at hun så lettvint kaster vrak på et liv hun knapt hadde begynt å nyte, som om hun var en utlevd olding. Alle er ute av seg av forundring over at en som ikke er myndig, kan være et slikt vitne om Gud. De festet lit til hennes vitnesbyrd om Gud, men hennes vitnesbyrd om mennesker ville vært ugyldig. Det som er hinsides naturen, kommer nemlig fra naturens skaper.
Hvilke trusler benytter ikke bøddelen seg av for å skremme henne, hvilken smiger for å overtale henne! Hvor mange er det ikke som ber henne gifte seg med dem! Men hun sa: „Det er en fornærmelse mot Brudgommen å legge an på henne som vil være ham til behag. Han som valgte meg først, skal få meg. Hvorfor nøler du, skarpretter? La denne kroppen gå til grunne, den som elskes av øynene til menn jeg ikke vil ha.“ Hun stod og bad og strakte halsen frem. Bøddelen er lamslått av skrekk som om det var han selv som stod anklaget, skarpretterens høyre hånd skjelver, ansiktet blekner av frykt for et annet menneskes fare, alt mens den lille piken ikke frykter sin egen. Dere har der i ett offer et dobbelt martyrium, renhetens og troens. Hun forble jomfru og vant martyriet.

Responsorium

La oss feire festen for den salige Agnes, la oss minnes hvordan hun led.
* I sin ungdom overvant hun døden og vant livet.
For hun elsket kun livets opphavsmann.
* I sin ungdom overvant hun døden og vant livet.

Bønn

Allsmäktige, evige Gud, du utväljer det svaga i världen för att låta det starka komma på skam. Låt oss, som med vördnad firar den heliga Agnes martyrium, följa henne efter i en tro som aldrig vacklar. Genom din Son Jesus Kristus, vår Herre och Gud, som med dig, Fader, och den helige Ande, lever och råder i evigheters evigheter.