Lesningsgudstjenesten
Den 30 januar 2023, mandag
mandag - uke IV

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Gud er god mot Israel, mot dem som er rene av hjertet.

Salme 73
Hvorfor den rettferdige mishandles?
Salig den mann som ikke lar seg rokke i sin tillit til meg (Matt 11,6).

I

Ja, Gud er god mot Israel, *
mot dem som er rene av hjertet.

Men jeg var nær ved å snuble, *
mine føtter holdt på å gli ut.

For jeg ble misunnelig på de hovmodige, *
jeg så at det gikk de ugudelige vel.

De nekter seg intet så lenge de lever, *
de er friske og velnærte.

Menneskers møye er de fri for, *
de blir ikke rammet som andre.

Derfor er hovmod deres halsbånd, *
voldsferd er kappen de hyller seg i.

Ondskapen strømmer fra deres indre, *
hjertets tanker trenger seg frem.

De håner og taler ondskapsfullt, *
ovenfra truer de med vold.

De løfter munnen mot himmelen, *
og tungen farer om på jorden.

Derfor vender folket seg til dem, *
og vann i mengder suger de i seg.

De sier: „Hvordan skulle Gud vite om det? *
Har den Høyeste kjennskap til noe?“

Ja, slik er de ugudelige *
som alltid er trygge og øker sin rikdom.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Gud er god mot Israel, mot dem som er rene av hjertet.

Ant. 2 Bytt latteren med gråt og gleden med jammer.

II

Forgjeves har jeg holdt hjertet rent *
og vasket mine hender til tegn på uskyld.

Enda ble jeg plaget hele dagen, *
hver morgen ble jeg tuktet.

Hadde jeg sagt: „Slik vil jeg tale, *
da hadde jeg sveket dine sønners ætt.

Jeg undret meg og grublet på dette, *
en urett jeg ikke kunne fatte.

Til jeg gikk inn i Guds helligdom; *
da skjønte jeg hvordan det går dem til slutt.

Ja, du fører dem ut på glatte veier. *
Du lar dem falle og gå til grunne.

De blir revet bort *
og ender i redsel.

Likesom en drøm når vi våkner, *
jager du bort deres bilde, Herre.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Bytt latteren med gråt og gleden med jammer.

Ant. 3 De som holder seg borte fra deg, går til grunne, for meg er det godt å holde meg nær til min Gud.

III

Så lenge mitt sinn var bittert, mitt hjerte sårt, *
da var jeg dum og uforstandig,
som en flodhest var jeg mot deg.

Men jeg blir hos deg for alltid, *
du har grepet min høyre hånd.

Du leder meg ved ditt råd, *
og siden tar du meg opp i herlighet.

Hvem har jeg ellers i himmelen? *
Har jeg deg, er jeg uten ønsker på jorden.

Om min kropp og mitt hjerte forgår, *
er Gud for evig mitt hjertes klippe, min arvedel.

Se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne, *
du gjør ende på alle som er utro mot deg.

For meg er det godt å holde meg nær til Gud, *
i Herren har jeg min tilflukt.
Jeg vil forkynne alt du har gjort.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 De som holder seg borte fra deg, går til grunne, for meg er det godt å holde meg nær til min Gud.

Hvor søtt er ditt ord for min gane, Herre.
Søtere enn honning i min munn.

Første lesning
1 Tess 2,13 - 3,13
Fra Paulus’ første brev til tessalonikerne
Vennskapsbåndet mellom Paulus og tessalonikerne

Vi takker Gud uten opphør, fordi dere ikke bare lyttet til det Guds ord som vi lot dere få høre, men tok imot det som det var: ikke menneskepåfunn, men virkelig et budskap fra Gud. Og gjennom troen er det stadig virksomt i dere. Ja, kjære brødre, dere har jo begynt å tre i fotsporene etter kirkene over i Judea, siden også dere får gjennomgå det samme av deres egne landsmenn, som de av jødene. Jødene var det jo som drepte Jesus, vår Herre, og profetene, og nå forfølger de også oss og pådrar seg Guds mishag, ja gjør seg til fiender av alle mennesker, når de forhindrer oss i å forkynne hedningene frelsen. De gjør sannelig til enhver tid målet for sine synder fullt - men så har også vredesdommen rammet dem til sist.
Etter at vi nå en tid har vært dere foruten, ja, for ute av øye har dere vært, men ikke ute av sinn, har vi gjort oss desto større umak for å få se dere igjen - så inderlig har vi lengtet etter det. Ja, jeg selv, Paulus, har både en og to ganger forsøkt å reise til dere, men Satan har stilt seg i veien for oss. For hvem er vel vårt håp, vår glede, den krans vi med stolthet skal bære for vår Herre Jesus Kristus ved hans inntog - om ikke dere? Jo, dere er både vår glede og vår heder!
Så til sist kunne vi ikke bære det lenger, og vi bestemte oss til heller å bli alene tilbake i Athen, mens vi sendte Timotheos, vår bror og Guds medarbeider ved forkynnelsen av Kristi evangelium, for å styrke og trøste dere i deres tro, så forfølgelsene ikke skulle få noen av dere til å vakle. Dere vet jo selv at denslags er vår lodd. Og da vi var hos dere, sa vi det også til dere på forhånd, at vi ville få trengsler å gjennomgå, og slik er det også gått, som dere har sett. Og derfor var det altså jeg ikke kunne vente lenger, men måtte sende bud for å forhøre meg om deres tro, om det kanskje var så at Fristeren alt hadde fått innpass hos dere, og hele vårt strev var gjort til intet!
Men nå kommer Timotheos tilbake med gode nyheter fra dere, han beretter om deres tro og deres kjærlighet, og at dere stadig bevarer et godt minne om oss og lengter like meget etter å se oss som vi etter dere. Og dermed er vi trøstet hva dere angår, brødre, trøstet takket være deres tro, midt i våre vanskeligheter og trengsler. Det er som vi lever på ny, når vi vet at dere står fast i Herren. Hvordan skal vi kunne fulltakke Gud for den jublende glede vi føler over dere, når vi står overfor ham? Natt og dag bønnfaller vi ham innstendig om å få se dere igjen og få anledning til å utfylle det som ennå måtte mangle i deres tro. Måtte han selv, vår Gud og Far og vår Herre Jesus, rydde en vei for oss frem til dere! Og måtte han, vår Herre, gi dere en stadig større rikdom på innbyrdes kjærlighet, og lære dere å holde like meget av alle mennesker, som vi holder av dere. Måtte han styrke deres hjerter, så dere kan stå plettfrie, helliggjorte frem for vår Gud og Far, den dag vår Herre Jesus holder sitt inntog sammen med alle sine hellige!

Responsorium Jf. 1 Tess 3,12.13; 2 Tess 2,16-17

Måtte Herren gi dere rikdom og overflod av kjærlighet til hverandre og til alle,
* for å styrke dere i hellighet.
Vår Herre Jesus Kristus trøste deres hjerter.
* Og styrke dere i hellighet.

Annen lesning
Fra en kommentar til salme 133 av den hellige Hilarius, biskop av Poitiers.
De troende hadde ett hjerte og én sjel

„Hvor godt og lystelig det er for brødre å bo sammen." Det er godt og lystelig for brødre å bo sammen, for når de bor på samme sted, utgjør de en menighet i Kirken. Siden de kalles brødre, har de ett hjerte ved den kjærlighet som gir dem en og samme vilje. Vi leser at da apostlene begynte å forkynne, var dette det store bud, for det står: „Alle de troende hadde ett hjerte og en sjel."1 Derfor er det med rette at Guds folk er søsken, undergitt en Far, de er ett, undergitt én And, de fremtrer enige som medlemmer av én familie, de er lemmer på det ene og samme legeme.
Det er lystelig og godt for brødre å bo sammen. Profeten forteller hvor godt og lystelig det er ved hjelp av en sammenligning: „Det er som salve på hodet som renner ned i Arons skjegg, ned i linningen på hans kledning." Arons salve, den han ble salvet til prest med, var blandet med dufter. Det behaget Gud at dette først skulle være den vigsel hans prest skulle få, og også at vår Herre skulle bli usynlig salvet „fremfor sine like"2. Dette er ikke noen jordisk salving; han ble ikke salvet med olje fra et horn, slik konger blir det, men „med gledens olje“. Derfor var det at etter denne salvingen ble Aron etter loven kalt „den salvede". Slik denne salvingen slukker hjertenes urene ånder hvor de nå enn har trengt seg inn, slik dufter vi godt for Gud av den enighet som kommer av kjærlighetens salving, slik Apostelen sier: „Vi er Kristi vellukt."3
Slik Gud først fant velbehag i den salve som Aron ble viet til prest med, slik er det godt og lystelig for brødre å bo sammen. Salven renner fra hodet ned i skjegget. Skjegg er den modne manns pryd. Heller ikke vi skal være småbarn i Kristus, bare i det som er sagt, nemlig å være småbarn i ondskap, men ikke i forstandighet4. Apostelen sier at alle vantro er småbarn som er for svake til å tåle fast føde, de trenger fremdeles melk. Han sier: „Vi har gitt dere melk å drikke, ikke mat; dere ville aldri tålt det, og tåler det fremdeles ikke."5

Responsorium Rom 12,5; Ef 4,7; 1 Kor 12,13

Vi mange er ett legeme i Kristus, men hver av oss er vi hverandres lemmer.
* Hver og en av oss er nåden gitt etter det mål Kristi gave tilmåles med.
For med én Ånd ble vi døpt til å være ett legeme, og vi fikk alle én Ånd å drikke.
* Hver og en av oss er nåden gitt etter det mål Kristi gave tilmåles med.

Bønn

Herre, vår Gud, du har skapt oss for at vi skal prise deg. Gi oss å tilbe deg med udelt hjerte og elske hverandre som du har elsket oss. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.