Lesningsgudstjenesten
Den 29 juli 2024, mandag
Olav konung och martyr Norges skyddshelgon

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Frels meg, Herre, i din miskun.

Salme 6
Mennesket påkaller den barmhjertige Gud i sin kval
Min sjel er fylt av gru ... Far, frels meg fra denne time (Joh 12,27).

Herre, tukt meg ikke i din vrede,*
refs meg ikke i din harme.

Vær meg nådig, Herre, for jeg er svak,*
helbred meg, for mitt hjerte er urolig.

Min sjel er grepet av redsel,*
Herre, hvor lenge?

Herre, vend deg hit og berg mitt liv,*
frels meg i dm miskunn.

I døden kommer ingen deg ihu,*
i dødsriket, hvem priser deg der?

Jeg er trett av å sukke,*
med tårer væter jeg mitt leie.

Jeg gråter hver natt;*
min seng blir badet i tårer.

Mitt øye er sløvet av bitter sorg,*
og svekket av all den motstand jeg møter.

Vik fra meg, alle ugjerningsmenn,*
for Herren har hørt min gråt.

Herren hørte da jeg tryglet og bad,*
han har tatt imot mm bønn.

Alle mine fiender skal bli til skamme,*
de skal gripes av redsel og flykte med skam.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Frels meg, Herre, i din miskun.

Ant. 2 For de fattige er Herren en borg i trengelselstider.

Salme 9
Takksigelse etter seieren
Han skal komme igjen for å dømme levende og døde (Credo).

I

Jeg vil takke deg, Herre, av hele mitt hjerte, *
berette om alle dine under.

Jeg vil glede og fryde meg i deg, *
lovsynge ditt navn, du Høyeste.

Da mine fiender trakk seg tilbake, *
snublet de og omkom for ditt åsyn.

Du har forsvart min sak og gitt meg mm rett, *
har satt deg på tronen, du rettvise dommer.

Du truet folkeslag, gjorde ende på de onde *
og utslettet deres navn for evig tid.

Fienden er tilintetgjort, *
ødelagt for alltid.

Du har lagt deres byer i grus, *
ingen minnes dem mer.

Herren troner til evig tid; *
han har reist sitt dommersete.

Han dømmer verden med rettferd, *
feller rettvis dom over folkeslag.

For de undertrykte er Herren en borg, *
en borg i trengselstider.

De stoler på deg, de som kjenner ditt navn, *
for du svikter ikke dem som søker deg, Herre.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 For de fattige er Herren en borg i trengelselstider.

Ant. 3 Jeg vil juble over din frelse i Sions porter.

II

Syng for Herren som bor på Sion, *
gjør kjent blant folkene hans store verk.

For han som hevner blod, kommer de hjelpeløse ihu; *
han glemmer ikke deres skrik.

ær meg nådig, Gud, og se den nød *
som mine fiender har voldt meg.

Du løfter meg opp fra dødens porter +
eg kan forkynne dine storverk *
og juble over din frelse i Sions porter.

Folkeslag sank i den grav de grov, *
deres fot ble fanget i garnet de spente.

Herren gav seg til kjenne og holdt dom; *
gudløse ble fanget i egen gjerning.

Til dødsriket skal de gudløse fare, *
alle folkeslag som glemmer Gud.

Men de fattige blir ikke glemt for alltid, *
de hjelpeløse er ikke evig foruten håp.

Herre, reis deg! La ikke mennesker råde, *
la folkeslag få sin dom for ditt åsyn!

Herre, la folkene rammes av redsel, *
så de innser at de bare er mennesker.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Jeg vil juble over din frelse i Sions porter.

Gi meg forstand, så jeg kan følge dine lover.
Og holde dem av hele mitt hjerte.

Første lesning
2 Kor 8,1-24
Fra Paulus’ andre brev til korinterne.
Paulus ber om kollekt til Jerusalem

Nå vil vi fortelle dere, brødre, om den nåde Gud har visi menighetene i Makedonia. De mange trengsler de har gjennomgått, har bare gjort deres glede så meget større, slik at de midt i sin dype fattigdom har vist en overstrømmende gavmildhet. For det kan jeg bevitne: De har gitt både etter evne og over evne, og det helt av egen drift; inntrengende har de bedt oss om å få lov til å delta i den hjelpen vi nå yter de hellige. Ja, de har gjort langt mer enn hva vi hadde håpet; for de har stilt seg selv til rådighet for Herren, og så for oss, som Guds vilje var. Derfor har vi bedt Titus om å fortsette det arbeid han har begynt blant dere, og fullføre innsamlingen. Dere har jo overflod på alt, på tro, på talegaver og innsikt, på iver og kjærlighet — den kjærlighet vi har bragt dere; men da må dere også vise at dere har overflod når det gjelder denne gaven!
Dette sier jeg ikke som noe påbud; jeg bare nevner de andres iver, for å se om kjærligheten blant dere er like så ekte. Dere minnes jo hvor gavmild vår Herre Jesus Kristus selv har vist seg - hvordan han som var rik, ble fattig for deres skyld, og gjennom sin fattigdom gjorde dere rike! Dette er da bare et råd jeg gir dere, som forresten stemmer med deres egen innstilling; det var jo dere selv som begynte med dette allerede i fjor, og helt av egen drift. Så fullfør nå verket, slik at det kan svare både til viljen som var god, og til hva dere faktisk evner. Når bare den gode viljen er der, er en velkommen med hva en har, og ingen spør etter det en ikke har. Det er jo ikke meningen at dere skal lide nød, mens andre får det godt; det er bare et spørsmål om likhet. Denne gang er det dere som har overflod og kan lindre nøden hos dem; en annen gang har kanskje de overflod og kan komme dere til hjelp. Slik blir det likhet, som det også står skrevet: «Den som hadde meget, fikk ikke overflod, og den som hadde lite, led ingen mangel.»
Gud være takk; han har vakt den samme omsorg for dere også i Titus’ hjerte. For ikke bare gikk han gjerne med på det jeg bad ham om; men så ivrig er han nå at det er på eget ønske at han reiser til dere. Sammen med ham sender vi en bror som i alle kirkene får lovord for sitt arbeid for evangeliet. Det er forresten også han som menighetene, til Herrens ære og på vårt ønske, har utpekt til å reise sammen med oss for å besørge denne gaven. Dermed har vi sørget for at ingen får noe å skumle om, angående det store beløpet som er oss betrodd; det ligger oss nemlig på hjerte å være uklanderlige, ikke bare i Herrens øyne, men også i folks. Med disse to sender vi enda en av våre brødre, hvis iver vi ofte og på mange måter har hatt anledning til å konstatere; og nå er han ivrigere enn noensinne, fordi han venter seg så meget av dere. Altså: Hva Titus angår, så er han jo vår egen medhjelper og medarbeider blant dere; og hva våre brødre angår, så er de kirkenes utsendinger og gjenspeiler Kristi herlighet. Så la da alle kirkene gjennom dem få se både hvilken kjærlighet dere har, og hvor det er med rette at vi har rost dere!

Responsorium 2 Kor 8,9; Fil 2,7

Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi gavmildhet, han som var rik, ble fattig for deres skyld
* så dere skulle bli rike ved hans fattigdom.
Han oppgav alt sitt eget og gikk inn i slavens kår.
* Så dere skulle bli rike ved hans fattigdom.

Annen lesning
Fra Den salige Olavs lidelse og mirakler av den salige Eystein Erlendsson, erkebiskop av Nidaros.
Hvordan St. Olav levde og forkynte

Den gang den berømte kong Olav styrte i Norge, et meget stort land mot nord, med Danmark i sør, trådte føttene til menn som forkynte fred, som forkynte godt budskap, inn i landet. Hittil hadde disse folkeslagene vært hengitt til den vanhellige dyrkelse av avguder, forblindet som de var av overtroiske forestillinger, men nå fikk de høre om troen på den sanne Gud og hvordan han skulle dyrkes; ja, de hørte nok, men mange nektet å ta imot den. Siden de bodde så langt mot nord, satt de fastfrosset i vantroens is i nærheten av den nordpol hvorfra all styggedom velter ut over jordens overflate. Det var derfra Jeremias så en kokende gryte komme, og det er om denne nordpolen Jesaja skrytende sier: «Høyt over himmelens stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på tingfjellet lengst i nord». Men den store og høylovede Herre, han som bygger sin by i nord, smeltet nordpolens isbre med milde vinder fra sør, og mildnet de ville hedningers trassige og stridbare sinn med troens varme. De fikk høre om Herren, og han sendte sendemenn til disse folkeslag, sitt ords budbringere, menn som skulle forkynne i landet den sannhet som er i Jesus Kristus, vende folk bort fra avgudsdyrkelsen, love de troende uforgjengelig liv og evig glede og skremme de vantro og vrangvillige med trussel om den kommende dom og pinsler uten ende.
Dette landet var det kong Olav styrte, slik vi har fortalt. Enda han var hedning, var han god av natur, og hans edle sinn gjorde ham snar til å handle på rettskaffent vis. Da han i England hadde fått visshet om Evangeliets sannhet, trykket han troen til sitt bryst, og med et fromt sinn skyndte han seg til byen Rouen for der å få motta dåpens nåde. Da han var blitt renset i frelsens bad, ble han med ett et nytt menneske, og, slik apostelen sier, da han var blitt begravet med Kristus i dåpen til døden, glemte han det som lå bak og strakte seg etter det som lå foran, han vandret i det nye levnet han hadde mottatt og overholdt nøye alt troen bød. Han foraktet alle tomme fornøyelser, og det jordiske rikets herlighet holdt han for liten å være i forhold til himmelrikets sødme. Selv om han levde i kongelig prakt, var han fattig i ånden, og alt mens han var opptatt med jordiske gjøremål, grunnet han over det som hører himmelen til. Det som Guds lov forbyr, avskydde han på det sterkeste, det den påbyr, lå ham varmt på hjertet.
Og ikke slo han seg til ro med egen frelse, men han forsøkte med stor iver å omvende til troen de folkeslag han ved Guds forsyn var blitt satt til å lede. Etter den nye tingenes orden tok kongen på seg apostelens verv, og høvdingen forkynte Kristi ords nåde overalt og for alle. Det var ikke få den forkynnelsens nåde som var utgytt på hans lepper, førte fra å dyrke onde demoner til å anerkjenne og ære sin skaper. Det var heller ikke få som hans beundringsverdige fromhet og liv i streng kyskhet inspirerte til å gi avkall på verden og til å elske det himmelske fedreland. For hvem var så vrang, hvem var så forherdet at han ikke måtte bøye av for den gode kongens milde ord, ord fylt av åndelig visdom! Hvem var så sløv og så treg at han ikke ble vakt av hans enestående livsførsel!

Eller.

Hvordan St. Olav døde som martyr for den sanne tro

Kristi vidkjente martyr drog deretter til Russland og ble mottatt med heder av Jaroslav, den ærerike kongen i landet. Han tilbrakte tiden der i den største heder, så lenge han ville være. Han ble værende en god stund, viste innbyggerne et eksempel på god vandel og etterlot dem et minne om sin gudsfrykt, nestekjærlighet, godhet og velkjente tålmodighet. Til sist, nå da han var smeltet i forfølgelsens og utlendighetens ild, ble han funnet velbehagelig og skikket til å kunne utstå en enda hardere kamp, og drevet av Gud drog han gjennom Sverige tilbake til sitt fedreland. Herren gav ham enda rikere nåde, og han ble mottatt med stor begeistring av mange. Mot de gode opptrådte han nådig og kjærlig, men mot motstanderne av den sunne lære tedde han seg truende og streng. Han var iført troens brynje, påspent Andens sverd som er Guds ord, gjennom baktalelse og ros, gjennom ære og vanære, ved rettferdighetens våpen på høyre og venstre side, og denne makeløse forkynner sådde til stadighet troens ord overalt underveis, rede til å tåle hvilken forfølgelse det enn skulle være. Han utsatte seg frivillig for farer og rygget ikke tilbake for å lide martyrdøden, om så skulle være Guds vilje.
Og siden arbeideren er sin lønn verd, behaget det til sist Herren å føre sin stridsmann ut av legemets fengsel, slik at han kunne få den største og mest fyllestgjørende lønn for sitt strev, og kongen få se Kongen i all hans glans.
Det finnes en landsdel, hvor hans legeme nå er stedt til hvile. Innbyggerne der var forherdet og trassige i sin ondskap, - sannhetens, og dermed kongens, innbitte fiender. Dit kom så Kristi martyr for om mulig å forkynne Guds nåde for folket der. Da sannhetens fiender fikk rede på dette, kalte de sammen ondskapens ting, og samlet seg mot Herren og mot hans salvede. Hans frelsesbudskap bød nemlig dem og deres skikker svært mye imot. Noen av dem lot seg bestikke med gaver fra en viss Knut, kongens fiende, andre var ganske enkelt drevet av egen ondskap, og dessuten nektet de å ta imot denne nye religionen som stred mot fedrenes lover. De samlet en hær og gikk til kamp mot kongen på det stedet som kalles Stiklestad, før det gikk opp for ham hva som var i gjære, mens han oppholdt seg et stykke unna hæren sin. Men den vidkjente martyr hadde blikket rettet ene og alene mot det som hører himmelen til, av hele sitt hjerte lengtet han etter å komme dit ved å oppnå martyrkransen, og derfor fryktet han ikke den store hop. Krigen truet, og han som elsket fred, tok opp utfordringen, for han ville kjempe for rett og rettferdighets sak. Etter å ha samlet hæren, så stor som han kunne på kort varsel, gikk han fiendene i møte.
Da bestemte Herren seg for å skjenke sin martyr den lønn han så ofte hadde kjempet for og å åpenbare for ham sin herlighet, som han så inderlig og så lenge hadde tørstet etter, og derfor tillot han den herlige martyr å falle for onde menneskers spyd, for å kunne krone ham med desto større herlighet.
Han falt onsdag den 29. juli i det 1030. år etter Herrens inkarnasjon, drept uten skånsel i forsvar for troen av troens fiender. Lykkelig drog han fra slagmarken til kongens evige slott, fra krig til den fred som overgår all forstand, vår Herre Jesus Kristus til pris og ære, for hans er hederen og æren i all evighet. Amen.

Responsorium

Natten før han skulle lide, så Olav Jesus stå hos seg i herlighet og si:
* Kom, min kjære, tiden er kommet for å høste fruktene av ditt strev.
Mens han kjærlig betraktet Jesu åsyn, mottok han det himmelske varsel.
* Kom, min kjære, tiden er kommet for å høste fruktene av ditt strev.

Bønn

Allsmäktige, evige Gud, du konungarnas krona och martyrernas seger, vi vet att den helige Olav för vår talan inför dig. Låt oss, som prisar din storhet i hans ärorika död, få segerkransen som du lovat åt dem som älskar dig. Genom din Son Jesus Kristus, vår Herre och Gud, som med dig, Fader, och den helige Ande, lever och råder i evigheters evigheter.