Lesningsgudstjenesten
Den 10 oktober 2022, mandag
mandag - uke IV

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Gud er god mot Israel, mot dem som er rene av hjertet.

Salme 73
Hvorfor den rettferdige mishandles?
Salig den mann som ikke lar seg rokke i sin tillit til meg (Matt 11,6).

I

Ja, Gud er god mot Israel, *
mot dem som er rene av hjertet.

Men jeg var nær ved å snuble, *
mine føtter holdt på å gli ut.

For jeg ble misunnelig på de hovmodige, *
jeg så at det gikk de ugudelige vel.

De nekter seg intet så lenge de lever, *
de er friske og velnærte.

Menneskers møye er de fri for, *
de blir ikke rammet som andre.

Derfor er hovmod deres halsbånd, *
voldsferd er kappen de hyller seg i.

Ondskapen strømmer fra deres indre, *
hjertets tanker trenger seg frem.

De håner og taler ondskapsfullt, *
ovenfra truer de med vold.

De løfter munnen mot himmelen, *
og tungen farer om på jorden.

Derfor vender folket seg til dem, *
og vann i mengder suger de i seg.

De sier: „Hvordan skulle Gud vite om det? *
Har den Høyeste kjennskap til noe?“

Ja, slik er de ugudelige *
som alltid er trygge og øker sin rikdom.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Gud er god mot Israel, mot dem som er rene av hjertet.

Ant. 2 Bytt latteren med gråt og gleden med jammer.

II

Forgjeves har jeg holdt hjertet rent *
og vasket mine hender til tegn på uskyld.

Enda ble jeg plaget hele dagen, *
hver morgen ble jeg tuktet.

Hadde jeg sagt: „Slik vil jeg tale, *
da hadde jeg sveket dine sønners ætt.

Jeg undret meg og grublet på dette, *
en urett jeg ikke kunne fatte.

Til jeg gikk inn i Guds helligdom; *
da skjønte jeg hvordan det går dem til slutt.

Ja, du fører dem ut på glatte veier. *
Du lar dem falle og gå til grunne.

De blir revet bort *
og ender i redsel.

Likesom en drøm når vi våkner, *
jager du bort deres bilde, Herre.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Bytt latteren med gråt og gleden med jammer.

Ant. 3 De som holder seg borte fra deg, går til grunne, for meg er det godt å holde meg nær til min Gud.

III

Så lenge mitt sinn var bittert, mitt hjerte sårt, *
da var jeg dum og uforstandig,
som en flodhest var jeg mot deg.

Men jeg blir hos deg for alltid, *
du har grepet min høyre hånd.

Du leder meg ved ditt råd, *
og siden tar du meg opp i herlighet.

Hvem har jeg ellers i himmelen? *
Har jeg deg, er jeg uten ønsker på jorden.

Om min kropp og mitt hjerte forgår, *
er Gud for evig mitt hjertes klippe, min arvedel.

Se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne, *
du gjør ende på alle som er utro mot deg.

For meg er det godt å holde meg nær til Gud, *
i Herren har jeg min tilflukt.
Jeg vil forkynne alt du har gjort.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 De som holder seg borte fra deg, går til grunne, for meg er det godt å holde meg nær til min Gud.

Hvor søtt er ditt ord for min gane, Herre.
Søtere enn honning i min munn.

Første lesning
Hag 2,10-23
Fra profeten Haggais bok.
Fremtidige velsignelser — Fullmakt til Serubabel

Den 24. dagen i den niende måneden i det andre regjeringsåret til Dareios kom Herrens ord til profeten Haggai, og det lød: Så sier hærskarenes Herre: Spør hva prestene lærer om dette: «Om noen bærer hellig kjøtt i kappefliken, og fliken kommer borti brød eller kokt mat eller vin eller olje eller annen mat, blir da dette hellig?» Prestene svarte nei. Så spurte Haggai: «Men om en er blitt uren ved lik, og så kommer nær noe av dette, blir det da urent?» Prestene svarte: «Ja, det blir urent.» Da tok Haggai til orde og sa: Slik er også disse menneskene og dette folket i mine øyne, lyder ordet fra Herren, og slik er det med alt det de gjør, og med det de ofrer der; det er urent.
Men nå, legg merke til det som skjer fra denne dag og fremover! Før det ble lagt sten på sten i Herrens tempel, hvordan gikk det dere da? Kom noen til en kornhaug hvor det skulle være 20 mål, fant han bare 10; kom noen til en pressekum for å øse opp 50 spann, ble det bare 20. Jeg slo dere med kornbrann og rust, med hagl over alt deres arbeid. Men ingen av dere kom til meg, lyder ordet fra Herren. Legg merke til det som skjer fra denne dag og fremover, fra den 24. dagen i den niende måneden, fra den dag da grunnstenen til Herrens tempel ble lagt! Legg merke til om såkornet fremdeles er i kornkummen, og om vintreet og fikentreet, granatepletreet og oliventreet fremdeles er uten frukt. Fra i dag av vil jeg velsigne.
For annen gang kom Herrens ord til Haggai den 24. dagen i samme måned, og det lød så: Si til Serubabel, stattholderen i Juda: Jeg vil ryste himmelen og jorden. Jeg vil styrte kongetroner og gjøre ende på mektige kongeriker blant folkeslagene. Jeg vil ødelegge stridsvognene og dem som kjører dem. Hester og hestfolk skal stupe; den ene skal falle for den andres sverd. På den dagen, lyder ordet fra hærskarenes Herre, vil jeg ta deg, Serubabel, Sjealtiels sønn, min tjener - lyder ordet fra Herren - og gjøre deg til en signetring; for deg har jeg utvalgt, lyder ordet fra hærskarenes Herre.

Responsorium Hag 2,6.7.9

Jeg vil ryste himmelen og jorden,
* og jeg vil ryste folkeslagene så deres skatter kommer hit.
Dette hus skal bli herlig, og på dette sted vil jeg gi fred.
* Og jeg vil ryste folkeslagene så deres skatter kommer hit.

Annen lesning
Fra Den hellige biskop Fulgentius av Ruspes bok mot Fabian.
Delaktighet i Herrens legeme og blod helligjør oss

Når ofrene frembæres, oppfylles det som den hellige apostel bevitner at vår Frelser selv har befalt. Apostelen sier nemlig: I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han brødet, takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme som gis for dere; gjør dette til minne om meg Likeledes tok han også kalken etter at han hadde spist, og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod; gjør dette, så ofte dere drikker det, til minne om meg. For så ofte dere spiser dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død inntil han kommer.
Offeret blir altså frembåret for at Herrens død skal forkynnes og for at vi skal komme ham ihu, han som ga sitt liv for oss. Selv sier han jo: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Kristus døde altså for oss fordi han elsket oss. Når vi under messeofferet kommer hans død ihu, ber vi derfor inderlig om at kjærligheten må gis oss gjennom Den Hellige Ånds komme. Ydmykt bønnfaller vi om at også vi ved Den Hellige Ånds nåde må få den samme kjærlighet som Kristus hadde da han lot seg korsfeste for oss. Slik blir verden korsfestet for oss og vi for verden. Vi etterligner da vår Herres død: Ved sin død er Kristus en gang for alle dødfor synden. Det livet han lever, er et liv for Gud. Slik skal også vi vandre i et nytt liv. Og når vi har mottatt kjærlighetens gave, skal vi dø bort fra synden og leve for Gud.
Guds kjærlighet er nemlig blitt utgytt i våre hjerter gjennom Den Hellige And, som er blitt gitt oss. For når vi får del i Herrens legeme og blod, når vi spiser hans brød og drikker hans kalk, legger dette oss særlig på sinne at vi skal dø for verden og ha vårt liv skjult med Kristus i Gud og korsfeste vårt kjød med dets synder og begjær.
Slik går det til at alle troende som elsker Gud og sin neste, drikker Herrens kjærlighets kalk, selv om de ikke drikker den legemlige lidelses kalk. Beruset av denne kalk tukter de sine jordiske lemmer, og ikledd Herren Jesus Kristus er de ikke så opptatt av kroppen at det vekkes begjær. De har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For slik drikkes Herrens kalk så sant vi bevarer den hellige kjærlighet. Hvis noen uten å eie denne kjærlighet gir sitt legeme til å brennes, gavner det ham intet. Men ved denne kjærlighetens gave blir det gitt oss å i sannhet være dette som vi feirer på mystisk vis i offeret.

Responsorium Luk 22,19; Joh 6,59

Jesus tok brødet, takket og brøt det, og ga dem det idet han sa:
* Dette er mitt legeme, som gis for dere; gjør dette til minne om meg.
Dette er brødet som steg ned fra himmelen; den som spiser dette brød, skal leve i evighet.
* Dette er mitt legeme, som gis for dere; gjør dette til minne om meg.

Bønn

Herre, vi ber at din nåde alltid må komme oss i møte og følge med oss, så vi stadig får hjelp til å gjøre det som godt er. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.