Lesningsgudstjenesten
Den 1 august 2024, torsdag
Alfonso Maria de Liguori biskop och kyrkolärare

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Herren, vår Gud, verner med sitt ord den som er ham tro.

Salme 18
Takksigelse
Hvis Gud er for oss, hvem kan da vare mot oss? (Rom 8,31).

IV

Guds vei er fullkommen, rent er Herrens ord. *
Han er et skjold for alle som tar sin tilflukt til ham.

Hvem er Gud foruten Herren, *
hvem er klippe, om ikke vår Gud?

Det er Gud som gir meg styrke, *
han gjør min vei fullkommen.

Han gir meg føtter som en hind, *
holder meg oppe på høydene.

Han lærer mine hender å stride, *
mine armer å spenne buen av bronse.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Herren, vår Gud, verner med sitt ord den som er ham tro.

Ant. 2 Herre, din høyre hånd er min støtte og min frelse.

V

Du gir meg din frelse til skjold, *
din høyre holder meg oppe, din ydmykhet gjør meg stor.

Du baner vei for mine skritt, *
mine ankler skal ikke vakle.

Jeg forfølger mine fiender og når dem igjen, *
jeg snur ikke før jeg har slått dem.

Jeg knuser dem så de ikke kan reise seg, *
de faller under mine føtter.

Du spenner beltet omkring meg til strid, *
mine motstandere tvinger du i kne.

Du slår mine fiender på flukt, *
og jeg utrydder dem som hater meg.

De roper, men ingen frelser, *
de roper til Herren, han svarer dem ikke.

Jeg knuser dem til støv for vinden, *
jeg koster dem ut som avfall på gaten.

Du berger meg fra folk i strid, *
setter meg til høvding for folkeslag.

Folk jeg ikke kjente, må tjene meg, *
de adlyder uten å nøle.

Fremmede mennesker kryper for meg, *
de fremmede synker sammen, de kommer skjelvende ut av sine borger.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herre, din høyre hånd er min støtte og min frelse.

Ant. 3 Lovet være Gud, min frelse, som lar meg seire over det onde.

VI

Herren lever! Lovet være min klippe, *
opphøyet være Gud, min frelser!

Det er Gud som lar meg få hevn, *
du legger folkeslag under meg.

Du frir meg fra mine fiender, ja, lar meg beseire dem, *
du berger meg fra voldsmenn.

Derfor vil jeg takke deg, Herre, blant folkene, *
synge til ære for ditt navn.

Han gir sin konge seier, viser troskap mot sin salvede, *
mot David og hans ætt til evig tid.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Lovet være Gud, min frelse, som lar meg seire over det onde.

Åpne du mine øyne, Herre.,
Så jeg kan betrakte din herlige lov.

Første lesning
2 Kor 11,7-29
Fra Paulus’ andre brev til korinterne.
Mot falske apostler

Var det kanskje galt av meg at jeg uten vederlag forkynte dere Guds evangelium, og dermed fornedret meg selv for å løfte dere opp? Andre menigheter har jeg plyndret; jeg har mottatt lønn fra dem, bare for å kunne tjene dere. Og den tid jeg kom til dere og ikke hadde nok å leve av, lå jeg ingen av dere til byrde; det jeg trengte, fikk jeg av brødre som kom fra Makedonia. På alle vis har jeg voktet meg for å falle noen av dere til byrde, og det akter jeg å fortsette med. Så sant som Kristi sannhet bor i meg, den stolthet skal ikke Akaia få ta fra meg! Og hvorfor ikke? Fordi jeg ikke har dere kjær? Det vet Gud jeg har!
Nei, det jeg har gjort, det akter jeg fortsatt å gjøre. Der er nemlig noen som gjerne vil kunne skryte av at der ingen forskjell er mellom dem og meg - og det skal de ikke få noen anledning til. For disse menneskene er falske profeter, svikefulle arbeidere, som bare gir seg utseende av å være Kristi utsendinger. Og er det noe å undres over? Selv Satan forkler seg jo som et lysets sendebud, og da er det heller ikke så merkelig at også hans tjenere gir seg utseende av å stå i rettferdighetens tjeneste. Men til sist skal det gå dem etter fortjeneste.
Men tilbake til saken! Ingen bør anse meg for å mangle fornuft - men gjør de det, får de behandle meg deretter, og gi meg lov til å skryte en smule! Og når jeg nå så tillitsfullt begynner å rose meg, får det sees som et utslag av manglende vett - og ikke som noe som kommer fra Herren. Siden så mange andre roser seg, og det av sine rent menneskelige fortrinn, vil jeg skryte litt jeg også. Dere som selv er så fornuftige, dere tåler jo så gjerne de mindre vel bevarte! Ja, for dere tåler å bli gjort til slaver, dere tåler å bli plyndret og utbyttet, å bli sett ned på, å bli slått midt ansiktet! Det er skam å si det: Så vi har altså vist oss for svake?
leg taler jo som jeg har vett til; men der hvor andre våger å skryte, der våger jeg det også: De er hebreere? Jeg også. De hører Israel til? Jeg også. De er av Abrahams ætt? Jeg også. De er Kristi tjenere? Dette er det rene vanvidd, men jeg er det mer enn de! Hårdere enn de har jeg slitt, oftere enn de har jeg sittet i fengsel, utallige er de slag jeg har fån. mang en gang har jeg vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slag på ett nær, tre ganger er jeg blitt pisket, en gang stenet, tre ganger har jeg lidt skipbrudd, og en gang drev jeg et helt døgn omkring på åpne havet! Stadig har jeg vært på vandring, og mangfoldige farer har jeg møtt - på elver, blant røvere, blant mitt eget folk, og blant hedningene; farer i byene, farer i ødemarken, farer på havet - og farer blant falske brødre; slitt og strevet har jeg, mang en natt har jeg måttet våke, sulten og tørst har jeg ofte gått fastende, naken og frysende har jeg vandret omkring! For ikke å snakke om alt det andre, det daglige presset, omsorgen for alle menighetene. Er det vel noen som vakler, uten at jeg lider med ham? Er det vel noen som snubler og faller, uten at jeg brenner for ham?

Responsorium Gal 1,11.12; 2 Kor 11,10.7

Det evangeliet jeg har forkynt, er ikke menneskeverk.
* Jeg har ikke mottatt det av noe menneske, men ved at Jesus Kristus åpenbarte seg for meg.
Så visst som Kristi sannhet bor i meg, forkynte jeg Guds evangelium for dere uten betaling.
* Jeg har ikke mottatt det av noe menneske, men ved at Jesus Kristus åpenbarte seg for meg.

Annen lesning
Fra den hellige biskop Alfonso Maria de Liguoris verker.
Om å elske Kristus

Hele sjelens hellighet og fullkommenhet bygger på kjærligheten til Jesus Kristus, vår Gud, vårt høyeste gode og vår forløser. Det er kjærlighetens vesen å forene og våke over alle dyder som gjør mennesket fullkomment.
Fortjener kanskje ikke Gud all vår kjærlighet? Fra evighet av har han elsket oss. «Tenk over det, du menneske — slik taler han til oss — det er jeg som har elsket deg først. Du hadde ennå ikke sett dagens lys, og selv verden var ennå ikke til, men jeg elsket deg allerede. Fra selve mitt vesen elsker jeg deg».
Da Gud visste at mennesket tiltrekkes av velgjerninger, ville han med sine gaver binde det til å elske ham: «Med de bånd som menneskene lar seg binde med, vil jeg binde dem til å elske meg, nemlig kjærlighetens bånd.» Og alle de gaver som han ga mennesket, sikter mot nettopp dette. Han ga mennesket en sjel i sitt eget bilde, med hukommelse, forstand og vilje. Han ga det en kropp med sanser. For mennesket skapte han også himmelen og jorden i all dens fylde; av kjærlighet til mennesket skapte han alt dette, for at alle skapninger skulle tjene mennesket. Men mennesket skulle elske ham selv for alle hans velgjerninger.
Og ikke bare ville han gi oss disse skjønne skapninger. Nei, for å vinne vår kjærlighet gikk han så langt som å gi seg selv fullt og helt til oss. Den evige Fader gikk så langt at han ga sin eneste Sønn til oss. Da han så at vi alle var døde ved synden og ikke hadde del i hans nåde, hva gjorde han da? Drevet av sin store kjærlighet til oss - ja, i sin overmåte store kjærlighet, som Apostelen sier - sendte han sin elskede Sønn for å betale vår skyld og kalle oss tilbake til det liv vi hadde tapt ved vår synd.
Han ga sin Sønn, som ikke trengte tilgivelse, for å kunne tilgi oss. Dermed ga han oss alt godt: nåden, kjærligheten og paradiset. For alt dette er visselig mindre enn Sønnen: Han som ikke engang sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?

Responsorium Sal 145(144),19-20; 1 Joh 3,9

Han oppfyller deres ønske som frykter ham, han hører deres rop og frelser dem.
* Herren verner alle som elsker ham.
Enhver som er født av Gud, synder ikke. For det Gud har sådd, blir i ham.
* Herren verner alle som elsker ham.

Bønn

Miskunnsrike Gud, du velsigner stadig din Kirke med nye forbilder på kristen livsferd. Gi oss del i den salige biskop Alfonso Marias iver for menneskenes frelse, så vi med ham får lønn i himmelen. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.