Lesningsgudstjenesten
Den 21 januar 2026, onsdag
Agnes jomfru og martyr

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Lær meg Herre, å telle mine dager, så jeg kan bli vis.

Salme 39
Bønn under sykdom
Skapningen er intetheten underlagt,... men et håp har den å se frem til (Rom 8,20).

I

Jeg tenkte: „Jeg vil akte på min ferd, *
så jeg ikke synder med tungen.

Jeg vil holde min munn i tømme, *
så lenge jeg har den gudløse for meg.“

Stille ble jeg og målløs, *
mer enn jeg skulle, holdt jeg min munn;
smerten sved.

Mitt hjerte brant i meg mens jeg grublet, *
ilden flammet opp og jeg talte:

„Herre, la meg få kjenne min utgang, +
mine tilmålte dager, hvor få de er. *
La meg få vite hva tid jeg skal bort.“

Mine dager måler du ut med en håndsbredd, *
min levetid er som intet for deg.

Bare et pust er mannen i sin styrke, *
som en skygge går han sin vei.

Hans strev er tomhet, *
han samler rikdom, men aner ikke for hvem.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Lær meg Herre, å telle mine dager, så jeg kan bli vis.

Ant. 2 Herre, hør min bønn og vær ikke døv for min gråt.

II

Hva skal jeg vente på, Herre, *
mitt håp står bare til deg.

Fri meg fra all min synd, *
gjør meg ikke til dårers spott.

Jeg tier, jeg åpner ikke munnen, *
for det var du som gjorde det slik.

Fri meg fra dine slag, *
jeg går til grunne når du slår med din hånd.

Når du tukter og straffer en mann for hans synd, *
fortærer du hans prakt som møllen,
ja, alle mennesker er som et pust.

Herre, hør min bønn, *
vend øret til min klage.

Vær ikke døv for min gråt, *
for jeg er som en fremmed hos deg,
en utlending som alle mine fedre.

Vend fra meg ditt straffende blikk, så lyser jeg opp, *
før jeg går bort og er ikke mer.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herre, hør min bønn og vær ikke døv for min gråt.

Ant. 3 I all evighet håper jeg på Guds miskunn.

Salme 52
Mot den falske tunge
Den som roser seg, skal rose seg av Herren (1 Kor 1,31).

Hvorfor brisker du deg av din ondskap,
du mektige mann? *
Guds miskunn varer tjl evig tid.

Hele dagen pønsker du på ondt, *
din tunge er skarp som en kniv, du farer med svik.

Du velger ondt for godt og løgn for sannferdighet, *
du elsker bitende tale, du svikefulle tunge.

Derfor skal Herren knuse deg, *
ødelegge deg til siste rest.

Han skal rive deg ut av ditt telt *
og utslette deg av de levendes land.

De rettferdige skal se det og frykte, *
og de skal håne ham og si:

„Der er mannen som ikke satte sin lit tjl Gud, *
men stolte på sin rikdom
og trodde seg sterk i sin synd.“

Men jeg er som et frodig oliventre i Herrens hus. *
Jeg stoler på Herrens miskunn for alltid.

Til evig tid vil jeg takke deg, *
for du grep inn.

Jeg setter mitt håp til ditt navn, for det er godt, *
sammen med dem som har deg kjær.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 I all evighet håper jeg på Guds miskunn.

Min sjel håper på hans ord.
Jeg venter og håper på Herren.

Første lesning
Deut 7,6-14; 8,1-6
Fra Deuteronomium
Israel, det utvalgte folk

På den tid talte Moses til folket og sa:
Du er et hellig folk for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud valgt ut blant alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk.
Når Herren hadde godhet for dere og utvalgte dere, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene. Nei, Herren elsket dere og ville holde den ed han hadde sverget deres fedre. Derfor førte han dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, av faraos, egypterkongens vold. Så vit da at Herren din Gud, han er Gud, den trofaste Gud som holder fast ved sin pakt og sin miskunn i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud. Men de som hater ham, dem gjengjelder han ved å la dem gå til grunne. Han er ikke sen til å gjøre gjengjeld mot den som hater ham. Så hold da fast ved de bud, forskrifter og dommer som jeg gir deg i dag, så du lever etter dem.
Dersom dere er lydige mot disse bud og legger vinn på å leve etter dem, vil Herren din Gud holde fast ved sin miskunn og den pakt som han sluttet med dine fedre og bekreftet med en ed. Han vil elske deg og velsigne deg og øke din ætt. Han vil velsigne dine barn og din grøde, ditt korn, din most og din olje, avkommet av ditt storfe og tilveksten til ditt småfe, i det landet som han med ed lovet dine fedre å gi deg. Velsignet skal du være fremfor alle andre folk; hos deg skal ingen være ufruktbar, verken menn eller kvinner eller noen av dine husdyr.
Alle de bud som jeg gir deg i dag skal dere legge vinn på å holde, så dere kan leve og bli tallrike og få komme og innta det landet som Herren sverget at han ville gi deres fedre. Kom ihu hvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg sulte. Så gav han deg manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn. Klærne dine ble ikke utslitt, og føttene dine hovnet ikke i disse førti år. Så skal du skjønne at Herren din Gud vil oppdra deg som en mann oppdrar sin sønn. Hold budene fra Herren din Gud, så du går på hans veier og frykter ham.

Responsorium 1 Joh 4,10.16; Jf. Jes 63,8.9

Gud elsket oss og sendte sin Sønn til soning for våre synder.
* Vi har lært å kjenne den kjærlighet som Gud har vist oss, og vi er kommet til tro på den.
Herren er blitt oss en frelser; i sin kjærlighet løste han oss ut.
* Vi har lært å kjenne den kjærlighet som Gud har vist oss, og vi er kommet til tro på den.

Annen lesning
Fra den hellige Ambrosius’ bøker om jomfruene.
Den umyndige var moden nok til å seire

Det faller seg så heldig, nå da vi skal tale om jomfruer, at det i dag er en jomfrus fødselsdag. Vår bok begynner altså med en preken. Dette er en jomfrus fødselsdag, la oss etterligne hennes renhet. Det er en martyrs fødselsdag, la oss bære frem offergaver. Det er den hellige Agnes’ fødselsdag, la mennene fylles med undring, la barna fatte mot; undre dere, dere gifte kvinner, dere ugifte, ha henne som forbilde.
Det sies at hun var tolv år da hun led martyrdøden. Hva kan være grusommere enn ikke å spare en i så sped alder? Men hvor sterk er den tro som ble bevitnet av en så ung! Fantes det da plass for sår på en så liten kropp? Men hun som knapt hadde plass til sverdsår, hadde kraft til å overvinne sverdet. Småpiker på den alder tåler jo ikke engang at foreldrene ser morskt på dem, og blir de stukket av en tynn nål, gråter de som om de fikk dype sår. Men denne piken forferdes ikke når hun gripes av bødlenes blodige hender, hun er uberørt når de kommer trekkende med tunge, gnissende lenker, og hun frembyr hele sin kropp til den rasende soldatens sverdspiss; ennå vet hun ikke hva det vil si å dø, men hun er rede. Når de mot hennes vilje trekker henne bort til alteret, rekker hun Kristus hånden gjennom flammene, og i dette vanhellige bål gjør hun Kristi seierstegn. Hun strekker sin nakke og begge sine hender frem for å legges i lenker, men ingen lenke kan strammes til om hennes tynne lemmer.
Er dette en ny form for martyrium? Hun som ikke hadde nådd strafferettslig alder, var moden nok til å seire; kjempe var hun ikke i stand til, men seierkransen kunne hun med letthet vinne; en mester i trosstyrke var hun til tross for sin unge alder. Som brud ville hun ikke ha hastet til brudekammeret så raskt som hun som jomfru med glade skritt skyndte seg til retterstedet, ikke pyntet på hodet med flettet hår, men smykket med Kristus, ikke med blomsterkrans, men med dyder.
Alle gråter, men selv feller hun ikke en tåre. Mange undrer seg over at hun så lettvint kaster vrak på et liv hun knapt hadde begynt å nyte, som om hun var en utlevd olding. Alle er ute av seg av forundring over at en som ikke er myndig, kan være et slikt vitne om Gud. De festet lit til hennes vitnesbyrd om Gud, men hennes vitnesbyrd om mennesker ville vært ugyldig. Det som er hinsides naturen, kommer nemlig fra naturens skaper.
Hvilke trusler benytter ikke bøddelen seg av for å skremme henne, hvilken smiger for å overtale henne! Hvor mange er det ikke som ber henne gifte seg med dem! Men hun sa: „Det er en fornærmelse mot Brudgommen å legge an på henne som vil være ham til behag. Han som valgte meg først, skal få meg. Hvorfor nøler du, skarpretter? La denne kroppen gå til grunne, den som elskes av øynene til menn jeg ikke vil ha.“ Hun stod og bad og strakte halsen frem. Bøddelen er lamslått av skrekk som om det var han selv som stod anklaget, skarpretterens høyre hånd skjelver, ansiktet blekner av frykt for et annet menneskes fare, alt mens den lille piken ikke frykter sin egen. Dere har der i ett offer et dobbelt martyrium, renhetens og troens. Hun forble jomfru og vant martyriet.

Responsorium

La oss feire festen for den salige Agnes, la oss minnes hvordan hun led.
* I sin ungdom overvant hun døden og vant livet.
For hun elsket kun livets opphavsmann.
* I sin ungdom overvant hun døden og vant livet.

Bønn

Allmektige, evige Gud, du utvelger de svake i denne verden for å gjøre de sterke til skamme. Hjelp oss som feirer din salige martyr Agnes? fødsel til evig liv, å eie hennes utholdenhet i troen. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.