Lesningsgudstjenesten
Den 31 januar 2023, tirsdag
Johannes Bosco prest

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 La mitt rop nå frem til deg, Herre, skjul ikke ditt ansikt for meg.

Salme 102
Den landflyktiges bønn
I all vår trengsel gir Gud oss mot og styrke (2 Kor 1,4).

I

Herre, hør min bønn, *
la mitt rop nå frem til deg.

Skjul ikke ditt åsyn for meg på nødens dag! *
Vend ditt øre til meg og svar når jeg roper!

For mine dager svinner som røk, *
mine lemmer brenner som ild.

Mitt hjerte er slått og vissent som gress, *
så jeg glemmer å spise mitt brød.

Jeg sukker og jeg stønner, *
jeg er bare skinn og ben.

Jeg er blitt som pelikanen i ødemarken, *
som uglen på øde steder.

Jeg ligger våken og klager *
som en enslig fugl på taket.

Mine fiender håner meg dagen lang, *
de som roste meg, bruker mitt navn til forbannelse.

Jeg spiser aske for brød *
og blander min drikk med tårer.

Herre, fordi du var harm på meg, *
har du grepet meg og slengt meg bort.

Mine dager er på hell, skyggene blir lange, *
jeg visner bort som gress.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 La mitt rop nå frem til deg, Herre, skjul ikke ditt ansikt for meg.

Ant. 2 Herre, hør de elendiges klage.

II

Men du, Herre, troner til evig tid, *
ditt minne varer fra slekt til slekt.

Du vil reise deg av kjærlighet til Sion; *
nå er tiden inne til å vise nåde, timen er kommet.

Dine tjenere elsker Sions stener, *
de ynkes over dets støv.

Hedningene skal frykte Herrens navn, *
alle jordens konger din herlighet,

når Herren bygger Sion opp igjen *
og viser seg i sin herlighet,

når han hører de elendiges klage *
og ikke forsmår deres bønner.

Dette skal skrives for kommende slekter, *
et nyskapt folk skal love Herren.

For han bøyde seg ned fra sin hellige høysal, *
fra himmelen skuet han ned på jorden,

for å lytte til fangenes sukk *
og løslate dem som var dømt til døden.

Da skal Herrens navn forkynnes på Sion, *
hans lov og pris i Jerusalem,

når folkeslag og kongeriker *
kommer sammen for å tjene Herren.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herre, hør de elendiges klage.

Ant. 3 Du grunnla jorden, Herre, himmelen er dine henders verk.

III

Underveis har han svekket min kraft, *
han har forkortet mine dager.

Jeg sa: Min Gud, ta meg ikke bort midt i min levetid. *
Dine år varer fra slekt til slekt.

Du grunnla jorden i gammel tid, *
himmelen er et verk av dine hender.

De skal gå til grunne, men du forblir. *
De skal slites som klesplagg, du skifter dem ut.

De skiftes ut, men du er den samme, *
uten ende er dine år.

Dine tjeneres barn skal få bo i fred, *
deres ætt skal bestå for ditt åsyn.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Du grunnla jorden, Herre, himmelen er dine henders verk.

Lytt, mitt folk, til min lov.
Vend øret til ordene fra min munn.

Første lesning
Tess 4,1-18
Fra Paulus’ første brev til tessalonikerne
Et hellig liv og håp om oppstandelsen

Vi har lært dere om hvordan man skal leve for å være etter Guds sinn, og dere lever i pakt med det. Men vi har allikevel en bønn til dere, ja, en inntrengende oppfordring på vår Herres Jesu vegne, om å fortsette med å gjøre fremskritt på den veien! Dere minnes jo hvilke bud vi gav dere på vegne av vår Herre Jesus. For det Gud vil, er at dere skal vie dere ham; det vil si at dere holder dere borte fra all usedelighet, slik at enhver av dere ser på sitt legeme som noe hellig og holder det i ære, og ikke lar seg rive med av sine lidenskaper, slik som hedningene, som ikke kjenner Gud. Og ingen må i disse ting krenke sin bror eller gjøre ham skade. Herren straffer nemlig alt dette, det har vi allerede sagt og høytidelig advart dere om. For Gud har jo ikke kalt oss til et vanhellig liv, men til et liv som er viet ham. Så om noen setter seg ut over dette, da er det ikke et menneske, men Gud selv han ringeakter, for det er jo han som har gitt dere sin Hellige And.
Hva nestekjærlighet angår, trenges det ikke at jeg skriver til dere, for det har dere lært av Gud, å ha kjærlighet til hverandre, og det viser dere også, overfor alle brødrene i hele Makedonia. Men vi oppmuntrer dere allikevel, brødre, til ennå å gjøre fremskritt; til å sette deres ære i å leve et stillferdig liv, så enhver skjøtter sitt eget, og selv gjør sitt arbeid, slik som vi har tilholdt dere det. Dermed lever dere et liv som utenforstående kan ha respekt for, og så kommer dere heller ikke til å trenge hjelp fra andre.
Men nå vil vi heller ikke at dere skal være uvitende om de hensovedes skjebne, for at dere ikke skal sørge slik som de andre, de som ikke har noe håp. For like visst som vi tror at Jesus er død og oppstanden, så skal også Gud føre dem som er sovnet inn i troen på Jesus, sammen med ham. Dette har vi da å si dere som Herrens ord: Vi som lever, som ennå er blitt tilbake når vår Herre kommer, vi skal slett ikke ha noe fortrinn fremfor de hensovede. For når befalingen lyder, når erkeengelens røst og Guds basun gir signalet, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de som er døde i samfunn med Kristus, skal først oppstå; derpå skal vi som ennå lever på jorden, sammen med dem bli båret bort på skyer for å komme Herren i møte der oppe. Og siden skal vi alltid være med Herren. Med disse tanker skal dere oppmuntre hverandre.

Responsorium 1 Tess 4,16; Mark 13,27; jf. Matt 24,31

Når befalingen lyder, når erkeengelens røst og Guds basun gir signalet, da skal Herren selv stige ned fra himmelen.
* Han skal sende ut sine engler for å samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ende til himmelens ytterste grense.
Når Menneskesønnen kommer, skal han sende ut sine engler med basunens veldige røst.
* Han skal sende ut sine engler for å samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ende til himmelens ytterste grense.

Annen lesning
Fra den hellige Johannes Boscos brev.
Jeg har alltid arbeidet med kjærlighet

Dersom vi vil dra omsorg for våre elevers sanne salighet og gjøre dem best mulig skikket til å gjøre sin plikt i livet, må dere fremfor alt aldri glemme at dere er i foreldrenes sted for disse kjære ungdommene. For deres skyld har jeg alltid arbeidet med kjærlighet, studert og utført min prestegjerning, og ikke bare jeg, men hele salesianerkongregasjonen.
Hvor ofte i løpet av min lange karriere, kjære sønner, har jeg ikke måttet minne meg selv om denne store sannhet! Det er jo så mye lettere å bli sint enn å bære over, å true en elev heller enn å overtale ham. Ja, jeg vil påstå at det passer vår utålmodighet og vår hovmodighet bedre å straffe de oppsetsige snarere enn å rettlede dem med fast og kjærlig hånd.
Jeg anbefaler dere den kjærlighet Paulus opptrådte med overfor sine nydøpte, og som ofte drev ham til å gråte og bønnfalle når han fant dem lite lydhøre og opprørske mot hans kjærlighet.
Ta dere i vare slik at man ikke tror dere handler i sinne. Når man utmåler straff, er det vanskelig å bevare den sinnsro som er nødvendig for at det ikke skal oppstå mistanke om at vi handler for å vise vår autoritet eller for å gi utløp for sinne.
La oss betrakte som sønner dem vi har i vår varetekt. La oss stille oss i deres tjeneste, så å si, på samme måte som Jesus gjorde, han som kom for å adlyde, ikke for å befale. La oss sky alle former for herskesyke, og la oss ikke herske annet enn for bedre å tjene.
Det var jo slik Jesus forholdt seg til apostlene. Han bar over med dem, uvitende og rå, ja, til og med lite trofaste, som de var. Han opptrådte med slik velvillighet, fortrolighet og vennlighet overfor syndere at noen undret seg, andre ble forarget, og atter andre fattet håp om at det var mulig å få tilgivelse hos Gud. Og derfor befalte han oss å være milde og ydmyke av hjertet.
De er våre sønner. Når vi irettesetter dem, må vi derfor la alt sinne fare, eller i det minste tøyle det slik at det nesten er slukket. Intet opprør i sinnet, ingen forakt i øynene, ingen sarkasme i munnen, men barmhjertighet i øyeblikket og håp for fremtiden, slik det sømmer seg sanne fedre som virkelig forsøker å rettlede og forbedre.
I alvorlige forseelser er det bedre ydmykt å be til Gud enn å la ordene flomme. Slikt sårer sinnet til dem som lytter, og er de skyldige til ingen nytte.

Responsorium Mark 10,13-14; Matt 18,5

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene avviste dem barskt. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem:
* La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.
Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.
* La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.

Bønn

Evige Gud, du kalte den salige Johannes Bosco til far og lærer for de unge. Tenn i oss den kjærlighet som brant i ham, så også vi får arbeide for sjelenes frelse og tjene deg alene. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.