Lesningsgudstjenesten
Den 22 februar 2026, søndag
Søndag i fasten - uke I

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Høyr milde Skapar, bøni vår,
for deg me stend i anger sår;
og beiske tåror på din fot
er vitne um at me gjer bot.

I all vår veikskap me oss ter
for deg som sjeledjupet ser,
me ropar på vår syndarveg:
Hjelp, Herre, og miskunna deg!

Så syndleg me mot deg fór fram.
A, kan du strjuka ut vår skam,
so sjeli atter syndefri
fær skina klårt til æra di!

Um tung vår lekam boti finn,
so styrk oss du i sjel og sinn,
og lat oss fram i dygder gå
til Himmerike me kann nå!

Trieinings Gud, du gjeve oss
som bera vil med deg din kross
og held vår lekam her i tukt,
at sjeli ber si ævefrukt.

eller: Eg ropar høgt or djupet.. ⇓⇑
eller: Å Kristus, rettferdssoli sjå! ⇓⇑
eller: Krist som lét dagsljoset daga... ⇓⇑
eller: Se, vi går opp til Jerusalem... ⇓⇑

Ant. 1 Ditt kors, Herre, det er livets tre.

Salme 1
De to veier som er åpne for mennesket
Salige er de som i lit til Herrens kors steg ned i dåpens vann (2. å.h. Anonym, Barnabasbrevet?).

Salig den mann som ikke følger de ugudeliges råd *
og ikke vandrer på syndens vei,

som ikke sitter i spotteres lag, *
men har sin lyst i Herrens lov
og grunner på den dag og natt.

Han er lik et tre plantet nær rinnende bekker, *
som gir frukt i rette tid og ikke står der
med vissent løv.

Alt hva han gjør, *
det får han lykke til.

Men slik går det ikke dem som er uten Gud, *
de er lik agner som spredes for vinden.

Derfor kan ingen ugudelig bli stående *
når dommen felles,

og ingen synder tre inn *
i de rettferdiges forsamling.

For Herren kjenner veien *
der de rettferdige vandrer.

Men veien de ugudelige velger, *
fører til undergang.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Ditt kors, Herre, det er livets tre.

Ant. 2 Kongen som jeg innsetter på mitt hellige fjell, det er min sønn, som jeg har kjær.

Salme 2
Messias, konge og seierherre
De sluttet seg sammen mot din hellige tjener, Jesus, som du har salvet (Apg 4,27).

Hvorfor er folkene i opprør, *
hvorfor grunner de på det som fåfengt er?

Jordens konger reiser seg, fyrstene samles til råd *
mot Herren og mot hans salvede:

"La oss sprenge deres lenker *
og kaste repene av oss."

Han som troner i himmelen, ler, *
Herren spotter dem.

Så taler han til dem i vrede, *
forferder dem ved sin harme:

"Det er jeg som har innsatt min konge
på Sion, mitt hellige fjell." *
Jeg kunngjør det Herren har fastsatt.

Han sa til meg: *
„Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.

Be meg, og jeg vil gi deg hedningefolkene i arv *
og den vide jord i eie.

Med jernstav skal du knuse dem, *
slå dem i stykker som pottemakerens kar.“

Og nå, dere konger, vær kloke, *
vær advart, dere herskere på jorden!

Tjen Herren med ærefrykt, juble med beven; *
kyss jorden for hans fotter,

så ikke hans vrede skal blusse opp, *
og dere gå til grunne på veien.

Med et slag kan hans vrede tennes. *
Salig den som tar sin tilflukt til ham.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Kongen som jeg innsetter på mitt hellige fjell, det er min sønn, som jeg har kjær.

Ant. 3 Herre, du er mitt vern, i din ære finner jeg all min kraft.

Salme 3
Herren er min vokter
Han sovnet inn, men stod opp igjen fra de døde, for Herren var hans hjelper (Ireneus).

Herre, hvor tallrike er mine fiender, *
mange er de som reiser seg mot meg.

Mange er de som sier om meg: *
„Det er ingen frelse for ham hos Gud.“

Men du, Herre, er meg et skjold, *
du er min ære, du løfter mitt hode.

Høyt ropte jeg til Herren, *
og han svarte meg fra sitt hellige fjell.

Jeg la meg, sov inn og våknet, *
for Herren holder meg oppe.

Jeg frykter ikke for folk i tusentall *
som fylker seg mot meg på alle kanter.

Reis deg, Herre! Frels meg, min Gud! *
For du slår alle mine fiender på kinnet, du knuser de ugudeliges tenner.

Frelsen er hos Herren; *
din velsignelse hvile over ditt folk.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Herre, du er mitt vern, i din ære finner jeg all min kraft.

Mennesket lever ikke av brød alene.
Det lever av de ord som lyder fra Guds munn.

Første lesning
Ex 5,1-6,1
Fra Exodus
Folkets trellekår

På den dagen gikk Moses og Aron frem for farao og sa: „Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk fare, så de kan holde høytid for meg i ørkenen!" „Hvem er Herren," spurte farao, „siden jeg skal lyde ham og la folket fare? Jeg kjenner ikke Herren og vil ikke la Israel fare." De svarte: „Hebreernes Gud har møtt oss. Derfor vil vi dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så han ikke skal slå oss med pest eller sverd." Da sa egypterkongen til dem: „Moses og Aron, hvorfor drar dere folket bort fra det de har å gjøre? Gå til arbeidet! Se hvor tallrikt folket er blitt i landet nå!" sa farao. „Og så vil dere få israelittene til å holde opp med arbeidet sitt!" Samme dag gav farao fogdene og folkets arbeidsformenn denne befaling: „Heretter skal dere ikke gi folket halm til murstenen, slik som dere før har gjort. De skal selv gå og sanke seg halm. Men dere skal kreve like mye mursten av dem nå som før; dere skal ikke slå av på tallet. For de er late; derfor skriker de: Vi vil dra av sted og ofre til vår Gud. Legg tungt arbeid på mennene, så de har nok å gjøre og ikke hører på løgnaktig snakk!" Da gikk fogdene og arbeidsformennene ut og sa til folket: „Så sier farao: Jeg gir dere ikke halm lenger. Gå selv og hent dere halm hvor dere finner den! Men dere slipper ikke med mindre arbeid." Da spredte folket seg ut over hele Egypt og sanket halmstrå til å ha i leiren. Men fogdene drev dem og sa: „Gjør arbeidet deres ferdig, fullt dagsverk hver dag, som da dere fikk halm!" Og arbeidsformennene som faraos fogder hadde satt over israelittene, ble slått. Fogdene sa til dem: „Hvorfor har dere hverken i går eller i dag fått ferdig så mye mursten som dere skulle, slik som før?" Da gikk israelittene til farao og sa: „Hvorfor gjør du slik mot dine tjenere? Vi får ikke halm, og likevel sier de at vi skal lage mursten. Og så blir dine tjenere slått, enda det er dine folk som har skylden." Man farao sa: „Late er dere, late! Derfor sier dere: Vi vil dra avsted og ofre til Herren. Gå nå og arbeid! Halm får dere ikke, men dere skal komme med mursten, så mye som er fastsatt." Israelittenes arbeidsformenn skjønte at de var ille ute da det ble sagt: „Dere får ikke avslag i tallet på mursten; fullt dagsverk hver dag!" Da de kom ut fra farao, møtte de Moses og Aron som stod og ventet på dem. De sa til dem: „ Måtte Herren rette sine øyne mot dere og dømme dere fordi dere har vakt uvilje mot oss hos farao og hans tjenere. Dere har gitt dem sverd i hånd til å drepe oss med." Da vendte Moses seg igjen til Herren og sa: „Herre, hvorfor har du fart så ille med dette folket? Hvorfor har du sendt meg? Fra den stund jeg gikk frem for farao for å tale i ditt navn, har han gjort ondt mot folket, og du har ikke berget ditt folk. Da sa Herren til Moses: „Nå skal du få se hva jeg vil gjøre med farao. Tvunget av en sterk hånd skal han la dem fare, ja, tvunget av en sterk hånd skal han drive dem ut av sitt land."

Responsorium

Moses gikk frem for farao og sa: Så sier Herren:
* La mitt folk fare, så de kan holde høytid for meg i ørkenen.
Herren, hebreernes Gud, har sendt meg til deg og sier:
* La mitt folk fare, så de kan holde høytid for meg i ørkenen.

Annen lesning
Fra en kommentar til salme 60 (61) av den hellige Augustin, biskop av Hippo.
I Kristus blir vi fristet, i ham overvinner vi djevelen

„Gud, hør mitt rop, vend øret til min bønn“.
Hvem er det som taler her? Tilsynelatende bare én. La oss finne ut om det virkelig bare er én: „Fra jordens ender ropte jeg til deg, for mitt hjerte var urolig.“ Hør, nå er han ikke lenger bare én, og allikevel er han én, for Kristus er én og vi er alle hans lemmer. For hvordan kan én mann rope fra alle jordens ender? Den som roper fra jordens ender, det er den arv det tales om til Sønnen: „Be meg, og jeg vil gi deg hedningefolkene i arv og jordens ender i eie‘. Altså er det denne Kristi eiendom, denne Kristi arv, dette Kristi legeme, denne ene Kristi Kirke, denne enhet som vi utgjør, den er det som roper fra jordens ender. Og hva roper den? Jo, det jeg nettopp siterte: „Gud, hør mitt rop, vend øret til min bønn; fra jordens ender roper jeg til deg.“ Dette var det jeg ropte til deg „fra jordens ender“, det vil si overalt.
Og hvorfor ropte jeg dette? „For mitt hjerte var urolig." Dette viser at den som roper, i alle folkeslag over hele jorden, befinner seg, ikke i stor herlighet, men i stor prøvelse.
Det er nemlig ikke mulig å leve vårt liv i denne utlendighet uten å utsettes for fristelse. Vi vokser ved å fristes; ingen kjenner seg selv om han ikke er blitt satt på prøve, ingen får førstepremie uten å vinne, ingen vinner uten å tevle, ingen kan tevle uten motstander og uten utfordring.
Han som roper fra jordens ender, er altså full av angst, men han er ikke forlatt. Han ville nemlig foregripe oss, som er hans legeme, også i det legeme han døde og oppstod i, som han steg opp til himmelen i, slik at hans lemmer kunne ha tillit til at de ville følge etter dit hvor hodet var gått forut.
Han forvandlet altså oss til seg da han ville fristes av Satan. Vi hørte jo nettopp i evangeliet at Herren Jesus Kristus ble fristet i ørkenen av djevelen. Ja, riktig, Kristus ble fristet av djevelen! Men i Kristus var det du som ble fristet, for det var fra deg han hadde fått
menneskenaturen, mens han gav deg frelsen; fra deg fikk han døden, mens du fikk livet fra ham; fra deg fikk han hån, fra ham fikk du heder; altså fikk han fristelsen fra deg, mens du fikk seiren fra ham.
Dersom vi blir fristet i ham, da er det også i ham vi seirer over djevelen. Du tenker altså over at Kristus ble fristet, men glemmer du at han seiret? Vedkjenn at det var du som ble fristet i ham, vedkjenn også at det var i ham du seiret. Selv kunne han bare ha avvist djevelen, men dersom han ikke var blitt fristet, ville han ikke ha kunnet lære deg som fristes, hvordan fristelser skal overvinnes.

Responsorium

De skal stride imot deg, men ikke vinne,
* for jeg er med deg, sier Herren, og vil redde deg.
Du skal ikke falle for sverd, men få livet som bytte,
* for jeg er med deg, sier Herren, og vil redde deg.

Te Deum

Deg. Gud, lover vi. *
Deg, Herre, bekjenner vi.
Deg evige Fader, ærer all jorden. *
Deg lover alle engler.
Deg bekjenner himlene og alle makter. *
Deg ærer kjerubim og serafim,
og med uopphørlig røst de roper: *
Hellig! Hellig! Hellig! Herre Gud Sebaot!
Fulle er himlene og jorden *
av din herlighet og velde.
Deg priser apostlenes mektige kor. *
Deg lover profetenes ærverdige skare.
Deg opphøyer martyrenes hvitkledte hær. *
Deg bekjenner over all jorden den hellige Kirke,
Fader, umåtelig i velde, *
og din høylovede sanne og enbårne Sønn,
og Trøsteren, *
den Hellige Ånd.
Du er herlighetens konge, Kriste. *
Du er Faderens evige Sønn.
Du er blitt menneske for å utfri mennesket *
og du skydde ikke jomfruens skjød.
Du har overvunnet dødens brodd *
og opplatt himlenes rike for de troende.
Du troner ved Guds høyre hånd, i Faderens herlighet. *
Som vår dommer tror vi du skal komme.
Deg ber vi derfor: Hjelp dine tjenere, *
som du har gjenløst med ditt dyre blod.
Tell dem blant dine hellige i den evige herlighet. *
Frels ditt folk, o Herre, og velsign din arvelodd.
Led dem og opphøy dem til evig tid. *
Dag for dag velsigner vi deg, og vi lover ditt navn i evighet *
og i evigheters evighet.
[Verdiges, Herre, i denne dag *
å bevare oss uten synd.
Miskunne deg over oss, Herre, *
miskunne deg over oss.
Din miskunn hvile over oss, Herre, *
vi som håper på deg.
Til deg, Herre, har jeg satt min lit, *
la meg ikke bli til skamme i evighet.]


Bønn

Allmektige Gud, du har gitt oss disse hellige førti dager til bot og faste. Gi oss i denne tid en dypere innsikt i Kristi liv, og hjelp oss å leve som kristne, ved ham, vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.