Lesningsgudstjenesten
Den 13 november 2025, torsdag
torsdag - uke IV

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Deres arm gav dem ikke seier, men din høyre hånd og ditt åsyns lys.

Salme 44
Folkets olyckor
I alle disse prøvelser vinner vi en overveldende seier ved ham som gav oss sin kjærlighet (Rom 8,37)

I

Gud, med egne ører har vi hørt det, *
våre forfedre fortalte oss sagn:

Om de storverk du gjorde i deres dager, *
det du gjorde i gammel tid ved din hånd.

For å plante dem drev du folkeslag bort, *
for å utbre dem knuste du folkene.

Ikke var det ved sverd de vant landet, *
ikke seiret de ved sin arm;

men det var ved din høyre, dm arm, *
ved ditt åsyns lys, for du hadde dem kjær.

Det var du, min konge og min Gud, *
som rådet forJakobs seire.

Ved din hjelp slo vi våre fiender til jorden, *
ved ditt navn trådte vi motstanderne i støvet.

Min lit stod ikke til buen, *
sverdet gav ingen seier;

det var du som seiret over folkene *
og dekket våre fiender med skam.

Dagen lang jublet vi i deg, vår Gud, *
uten opphør feiret vi ditt navn.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Deres arm gav dem ikke seier, men din høyre hånd og ditt åsyns lys.

Ant. 2 Herren vender ikke sitt åsyn bort, dersom dere vender om til ham.

II

Likevel støtte du oss bort med skam, *
du rykker ikke lenger ut med våre hærer.

Du lar oss rømme for fienden, *
motstanderne røver av hjertens lyst.

Du overgir oss som dyr til slakt, *
og sprer oss blant folkeslag.

Til spottpris har du solgt ditt folk, *
på det salget tjente du ikke.

Du gjør oss til spott for våre granner, *
til spe for dem omkring oss.

Du gjør oss til et ordtak blant folkene, *
de trekker på skuldrene og rister på hodet.

Hele dagen står min vanære for meg, *
mitt ansikt rødmer av skam,

under hån og spottende tilrop, *
ved synet av hat og hevn.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herren vender ikke sitt åsyn bort, dersom dere vender om til ham.

Ant. 3 Reis deg, Herre, forkast oss ikke for alltid.

III

Alt dette har skjedd oss, enda vi ikke har glemt deg *
og ikke har sveket din pakt.

Vi har ikke vendt våre hjerter fra deg, *
våre føtter forlot ikke din vei,

da du knuste oss i sjakal enes land *
og dekket oss med dødens skygge.

Hadde vi glemt å tilbe vår Gud, *
rakt hendene ut mot en fremmed gud,

da ville vel Gud ha sett det, *
han som kjenner hva hjertet holder skjult?

For din skyld drepes vi hele dagen, *
vi føres som sauer til slakt.

Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? *
Sov ikke lenger, forkast oss da ikke for alltid!

Hvorfor skjuler du ditt åsyn, *
glemmer vår trengsel og nød?

Strupen fylles av støv, *
og maven er klistret til jorden.

Reis deg, og kom oss tjl hjelp; *
kjøp oss fri for din kjærlighets skyld!

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Reis deg, Herre, forkast oss ikke for alltid.

La ditt åsyn lyse over din tjener, Herre.
Lær meg å kjenne din viljes bud.

Første lesning
Dan 9,l-4a.l8-27
Fra profeten Daniels bok.
Daniels bønn og hans syn

I det første året Dareios, sønn av Xerxes, var konge - han var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket — i hans første regjeringsår gransket jeg, Daniel, bøkene og la merke til hvor lenge Jerusalem etter Herrens ord til profeten Jeremia skulle ligge i ruiner; det var sytti år. Jeg vendte meg til Herren Gud for å søke ham i ydmyk bønn. Jeg fastet, kledde meg i botsdrakt og strødde aske på hodet. Jeg ba til Herren min Gud, bekjente vår synd og sa: «Min Gud, vend ditt øre hit og hør, lukk opp dine øyne og se våre ruiner og byen som ditt navn er nevnt over. For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi bærer våre ydmyke bønner frem for deg, men i tillit til din store barmhjertighet. Herre hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt på vår bønn! Grip inn, drøy ikke - for din egen skyld, min Gud! For ditt navn er nevnt over din by og ditt folk.»
Mens jeg ennå talte og ba og bekjente min egen og mitt folk Israels synd og bar frem for Herren min Gud en inderlig bønn for min Guds hellige fjell, ja, mens jeg ennå holdt på å be, kom Gabriel, den mannen jeg tidligere hadde sett i synet, og fløy helt bort til meg. Det var ved tiden for kveldsofferet. Han ville lære meg og sa: «Daniel, nå er jeg kommet for å gi deg full innsikt. Da du begynte å be, gikk det ut et ord, og jeg er kommet for å fortelle deg det; for du er elsket av Gud. Så merk deg ordet og gi akt på synet.
Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by, til ondskapen har nådd sitt mål og synden tar slutt. Da blir skylden strøket ut, det kommer en evig rettferd, profetenes syner blir stadfestet, og Det aller helligste blir salvet.
Du skal vite og forstå: Fra den tid det ordet gikk ut at folket fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen, og til det kommer en som er salvet, en fyrste, skal det gå syv uker. I løpet av 62 uker skal byen være gjenreist og bygget opp igjen med gater og vollgraver. Men tidene skal være harde. Etter disse 62 ukene skal den salvede ryddes av veien og ikke mer være til. Byen og helligdommen skal ødelegges av hæren til en fyrste som kommer. Han skal ende sine dager i en flom. Ødeleggelsen som er fastsatt, skal vare til krigen er slutt. En uke gjør han pakten tung for mange, midt i uken gjør han ende på slaktoffer og grødeoffer. På styggedommens vinger kommer det en som herjer, helt til ødeleggelsen som er fastsatt, strømmer ned over ødeleggeren selv.»

Responsorium Bar 2,16a; Dan 9,18a; Sal 80 (79),20

Herre, se ned fra din hellige bolig og se til oss. Min Gud, bøy ditt øre og hør;
* lukk opp dine øyne og se vår fortvilelse.
Herre, hærskarenes Gud, før oss tilbake, la ditt åsyn lyse så vi blir frelst.
* Lukk opp dine øyne og se vår fortvilelse.

Annen lesning
Preken fra det andre århundre.
Den levende Kirke er Kristi legeme

Herren sier: Overalt vanæres mitt navn blant alle folkeslag, og igjen: Ve dem som har skyld i at mitt navn blir bespottet. Hva er det som vanærer ham? Det at vi ikke gjør hans vilje. Når nemlig folkene hører Guds ord gjennom vår munn, undres de over hvor gode og opphøyede de er. Men oppdager de så at våre gjerninger ikke svarer til de ord vi taler, så spotter de Gud og sier: Dette er en myte eller galskap.
Når de nemlig hører fra oss at Gud sier: Dere får ingen takk for å elske dem som elsker dere, men dere får takk for å elske dem som hater dere, når de hører dette, undres de over en så overmektig godhet; men ser de så at vi ikke bare lar være å elske dem som hater oss, men ikke engang elsker dem som elsker oss, da ler de av oss, og Guds navn blir bespottet.
Brødre! Når vi da gjør Gud, vår Fars vilje, kommer vi til å være av den første åndelige Kirke, som ble grunnlagt før sol og måne. Men gjør vi ikke Herrens vilje, skal vi høre til dem som Skriften omtaler slik: Mitt hus er blitt en røverhule. La oss derfor høre til livets Kirke, for at vi kan bli frelst.
Jeg tror dere kjenner til at den levende Kirke er Kristi legeme, for Skriften sier: Gud skapte mennesket som mann og kvinne. Mannen er Kristus, kvinnen er Kirken. Også Bibelen og apostlene lærer at Kirken ikke stammer fra den nåværende tid, men fra de første tider; den var nemlig åndelig, som også vår Jesus var det, men i de siste dager ble han synlig for å frelse oss.
Men Kirken, som er åndelig, er åpenbart i Kristi legeme, og slik viser den oss at om vi tjener den ved å leve et godt liv, så vil vi motta den i Den Hellige And. For legemet er et bilde på ånden, og den som ikke har tatt riktig vare på dette bildet, får ikke del i det bilde vi er skapt i. Dette betyr, brødre: Ta vare på legemet for å kunne få del i ånden. Men, dersom vi sier at legemet er Kirken og ånden er Kristus, følger det at den som krenker legemet, krenker Kirken. En slik vil følgelig ikke få del i ånden, det vil si i Kristus. Vårt legeme kan få et udødelig liv, hvis Den Hellige And forbinder seg med det, og ingen kan utsi eller forklare fullt ut alt det Herren har beredt for sine utvalgte.

Responsorium Jer 7,3; Jak 4,8

Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Forbedre deres adferd og gjerninger,
* så lar jeg dere bo på dette sted.
Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, syndere, og rens hjertene.
* Så lar jeg dere bo på dette sted.

Bønn

Allmektige og miskunnsrike Gud, hold nådig borte alt som kan skade oss, så vi frigjort på legeme og sjel kan følge din vilje. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.