Lesningsgudstjenesten
Den 2 juni 2023, fredag
fredag - uke IV
Marcellinus och Petrus martyrer

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Min Gud, forkast ikke min bønn, for onde mennesker forfølger meg.

Salme 55
Mot falske venner
Forferdelse og angst kom over Jesus (Mark 14,33).

I

Herre, hør mm bønn, *
skjul deg ikke når jeg roper.

Hør på meg og svar meg, *
min sorg gir meg ikke ro.

Jeg skjelver under fiendens rop, *
de gudløse tramper meg ned.

Ondskap velter de innover meg, *
rasende går de løs på meg.

Mitt hjerte skjelver i dødens gru. *
Frykt og beven griper meg, redsel overvelder meg.

Å, hadde jeg vinger som duen, *
da fløy jeg bort og fant trygghet.

Langt bort ville jeg fly, *
i ørkenen ville jeg slå meg ned.

Herre, skyndsomt ville jeg finne ly for den bitende vind, *
den ødeleggende storm og deres giftige tunge.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Min Gud, forkast ikke min bønn, for onde mennesker forfølger meg.

Ant. 2 Herren skal fri oss fra våre fiender og fra deres hånd som hater oss.

II

Jeg ser vold og kiv i byen. *
Natt og dag vandrer de omkring på dens murer.

Sorg og elendighet rår i byen, den er full av forderv, *
urett og svik viker ikke fra torvet.

Var det en fiende som krenket meg, *
kunne jeg tåle det.

Reiste en uvenn seg mot meg, *
da flyktet jeg for ham.

Men du var min like, min venn, min fortrolige, *
sammen gledet vi oss over å ferdes i Herrens hus.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herren skal fri oss fra våre fiender og fra deres hånd som hater oss.

Ant. 3 Kast din byrde på Herren, han har omsorg for deg.

III

Jeg roper til Gud, *
og Herren frir meg ut.

Natt og dag sukker og klager jeg. *
Han vil høre mitt rop.

Hans fred har fridd meg fra den strid de førte mot meg, *
for mange var imot meg.

Gud hører meg, *
han som råder fra evighet, skal ydmyke dem.

De forandrer seg ikke, *
de frykter ikke Gud.

Fienden legger hånd på sine venner, *
han har krenket sin pakt.

Hans tale er glattere enn smør, *
men i hjertet tenker han på strid.

Hans ord er mildere enn olje, *
men gjemmer skarpe sverd.

Kast din byrde på Herren, han har omsorg for deg. *
Han vil ikke la den rettferdige gå til grunne for evig.

Og du, Gud, vil styrte drapsmann og sviker, *
ned i den dype grav.

Bare halvparten av sine dager får de se, *
men jeg setter min lit til deg.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Kast din byrde på Herren, han har omsorg for deg.

Min sønn, gi akt på min visdom.
Lytt til mine ord.

Første lesning
Job 12,1-25
Fra Jobs bok
Job fremlegger Guds overhøyhet over all menneskelig visdom

Da tok Job til orde og sa: Ja, dere er sannelig noe til karer! Med dere dør nok visdommen ut. Men jeg har også forstand, jeg står ikke tilbake for dere. Hvem kjenner ikke til dette? Jeg er til latter for mine venner, jeg som ropte til Gud og fikk svar, jeg som er rettskaffen og hederlig. „Bry deg ikke om ulykken!" tenker de som er trygge. „Den venter dem som går og vakler." Voldsmenn får ha sine telt i fred; trygge er de som vekker Guds vrede og tror at de har Gud i sin hånd. Spør bare dyrene, de lærer deg, himmelens fugler gir deg kunnskap. Eller tenk på jorden, den opplyser deg, fisken i havet har noe å fortelle. Hvem skjønner ikke, når han ser alt dette, at Gud har skapt det med sin kraft? Han har hver levende sjel i sin hånd og rår over ånden i hver manns kropp.
Prøver ikke øret de ord som sies, likesom ganen smaker på maten? Er det bare de gamle som har visdom, bare et langt liv som gir innsikt? Hos Gud er visdom og velde, han legger planer med forstand. Når han river ned, bygger ingen opp; når han stenger for en mann, kan ingen åpne. Se, han demmer for vannet, da tørker det bort; han slipper det ut, og det river jorden med seg. Hos ham er det styrke og klokskap. Han rår over den som farer vill. Rådsherrer fører han barbente bort, og dommere gjør han til dårer. Han løser kongers lenker og binder hoftekledet om dem. Han fører prester barbente bort og styrter mektige menn. Han tar mælet fra pålitelige folk og dømmekraften fra de eldste. Han øser ringeakt ut over fyrster og løser beltet på sterke menn. Han avslører det som er skjult i mørket, og det som er stummende mørkt, bringer han frem i lyset. Han lar folkene vokse - og gjør ende på dem, lar folkeslag bre seg - og fører dem bort. Han tar vettet fra landets høvdinger og fører dem vill i veiløst øde. De famler i mørke, og det lysner ikke, han lar dem rave som drukne menn.

Responsorium Job 12,13.14; 23,13

Hos Gud er visdom og velde, ham tilhører råd og forstand.
* Når han river ned, bygger ingen opp; når han stenger for en mann, kan ingen åpne.
Men han er den eneste, hvem kan hindre ham? Hva han vil, det gjør han.
* Når han river ned, bygger ingen opp; når han stenger for en mann, kan ingen åpne.

Annen lesning
Fra «Forklaringer til Jobs bok“ av pave Gregor den Store
Den som blir spottet av sine venner, slik som jeg, han skal påkalle Gud og han vil bønnhøre ham, for den rettferdiges enfold blir spottet

Det forekommer ikke så rent sjelden at menneskets skrøpelige sinn lar seg forføre av ytre gleder når det får nyte godt av menneskers flyktige gunst på grunn av det gode det gjør, slik at det lar sin indre søken ligge, og gladelig slapper av med det som hører hjemme i det ytre, og finner større glede i å kalles salig enn virkelig å være det. Når det blir oppsatt på å høre seg selv bli rost, forlater det den vei det hadde slått inn på. Derfor ser man at nettopp det som gjorde det prisverdig i Guds øyne, nå gjør at det fjerner seg fra Gud.
Men det skjer også at sinnet holder fast ved sin gode gjerning, og allikevel påkaller menneskers hån. Det handler på beundringsverdig vis, men høster fornærmelser. Lovord kunne ha trukket det i retning av ytre vellykkethet, men ukvemsord støter det bort og gjør at mennesket går i seg selv. Jo mindre det finner i det ytre som det kan slå seg til ro med, jo fastere støtter det seg på Gud i sitt indre. Han fester all lit til sin skaper, og når han blir utsatt for ukvemsord, påkaller han ene og alene det indre vitne. Når menneskers yndest uteblir, kommer menneskets sinn i sin motløshet Gud desto nærmere. Hans bønn blir inderligere, og angrep utenfra renser ham slik at han kan gå dypere i sin indre søken.
Derfor sier dette skriftstedet med rette: „Den som blir spottet av sine venner, slik som jeg, han skal påkalle Gud og han vil bønnhøre ham“, for når onde mennesker kritiserer de gode, blir det tydelig hvem som kan gå god for det de siste gjør. Når de blir angrepet, ifører de seg bønnens våpen og derved slutter de forbund med Gud som hører deres bønn, siden de ytre sett er langt fra å få høre godord fra mennesker.
Legg også merke til hvor klokt det tilføyes: „Slik som jeg", for det finnes dem som blir utsatt for menneskers hån, men som Gud allikevel ikke vil bønnhøre. For når spott rettes mot synd, medfører spotten ingen fortjeneste for dyd.
„For den rettferdiges enfold blir spottet."1 Denne verdens visdom består i å tildekke hjertet med list og knep, å tilsløre hensikten med fagre ord, å fremstille løgn som sannhet og å påvise at sannhet er løgn.
De rettferdiges sannhet, derimot, består i ikke å pønske ut noe for å vise seg frem, å si sin hensikt med rene ord, å elske sannheten for det den er, fly fra all løgnaktighet, å gjøre vel uten å vente gjengjeld, heller tåle ondt enn gjøre det, aldri å søke hevn for urett, å holde for vinning det å tåle forhånelse for sannhetens skyld. Men denne de rettferdiges visdom blir spottet, for denne verdens vise regner renhetens dyd for dumhet å være. Alt det som gjøres uegennyttig, anser de utvilsomt som tåpelig, og alt det som sannheten bifaller i en gjerning, høres for den kjødelige visdom ut som tull.

Responsorium Sal 119, 104-105; Joh 6, 69

Jeg hater hver løgnens sti.
* Ditt ord er en lykt for min fot, et lys på min vei.
Herre, til hvem skal vi gå? Du har det evige livs ord.
* Ditt ord er en lykt for min fot, et lys på min vei.

Bønn

Allmektige Herre, vi ber deg: Styr denne verden etter ditt forsyn. La din Kirke utføre det oppdrag du har gitt den og tjene deg i fred og glede. Ved vår Herre …