Lesningsgudstjenesten
Den 23 oktober 2021, lørdag
lørdag - uke I
Johannes av Capestrano prest

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Den som gjør seg liten som et barn, skal være den største i himlennes rike.

Psalm 131
Barnlig tillit til Herren
Lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av sinn (Matt 11,29).

Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, *
mine øyne er ikke stolte.

Jeg sysler ikke med store ting, *
med det som er over mm evne.

Jeg har roet min sjel, *
som avvent barn hos sin mor.

Som barnet på morens fang, *
slik faller min sjel til ro.

Stol på Herren, Israel, *
fra nå og til evjg tid.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Den som gjør seg liten som et barn, skal være den største i himlennes rike.

Ant. 2 Tillitsfullt og med glede, Herre, har jeg gitt deg alt.

Psalm 132
Guds løfte til Davids hus
Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone (Luk 1,32).

I

Herre, kom David ihu *
for all hans møye.

Han som svor for Herren, *
gav Jakobs Veldige et løfte:

„Jeg vil ikke gå inn i mitt telt, *
ikke stige opp på mitt leie.

Jeg vil ikke unne mine øyne søvn, *
mine øyelokk hvile,

før jeg finner et sted for Herren, *
en bolig for Jakobs Veldige."

I Efrata hørte vi om Herrens ark, *
på markene i Ja’ar fant vi den.

La oss gå inn i Herrens hus, *
tilbe ved hans føtters skammel.

Reis deg, Herre, kom til ditt hvilested, *
du og din veides ark.

La dine prester kle seg i rettferd, *
dine fromme juble av fryd.

For din tjener Davids skyld, *
vis ikke din salvede fra deg.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Tillitsfullt og med glede, Herre, har jeg gitt deg alt.

Ant. 3 Gud skal gi ham Davids kongestol, og hans rike skal vare evig.

II

Herren svor David en ed, han svikter den ikke: *
„Din ætling skal sitte på din trone.

Dersom dine sønner holder mm pakt, *
de bud jeg lærer dem,

skal også deres sønner *
for alltid få sitte på din trone."

For Herren har kåret Sion *
som han har valgt til sin bolig:

„Dette er mitt hvilested til evig tid, *
her har jeg ønsket å bo.

Maten på Sion vil jeg velsigne, *
mette hennes fattige med brød.

Prestene vil jeg kle i frelse, *
de fromme skal juble av fryd.

Der vil jeg la spire Davids horn, *
berede en lampe for min salvede.

Hans fiender vil jeg kle i skam, *
men på hans hode skal kronen funkle."

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Gud skal gi ham Davids kongestol, og hans rike skal vare evig.

Kom og se Guds verk.
Han har gjort vidunderlige ting på jorden.

Første lesning
Bar 3,9-15.24-4,4
Fra Baruks bok.
Visdom er Israels frelse

Hør livets bud, Israel! Lytt, så du kan få forstand! Hvorfor, Israel, lever du i dine fienders land, hvorfor er du blitt gammel i fremmed land? Hvorfor er du blitt uren lik de døde og regnes blant dem som er i dødsriket? Du har forlatt visdommens kilde. Hadde du vandret på Guds veier, ville du bodd trygt i evighet. Så lær hvor du kan finne forstand, og hvor det er styrke og innsikt. Da kan du vite hvor du finner et langt liv, og hvor det er lys for ditt øye, og fred. Hvem har funnet hvor visdommen bor, og hvem har trengt inn til dens skatter?
Israel, hvor stort Guds hus er, og hvor vidstrakt det sted han eier! Stort er det og uten grenser, høyt rager det og kan ikke måles. Der ble kjempene født, de navngjetne fra eldgammel tid, veldige av vekst og dyktige i krig. Men det var ikke disse Gud valgte seg ut, det var ikke dem han viste veien til innsikt. Kjempene gikk til grunne fordi de manglet forstand, på grunn av sin dårskap døde de ut. Hvem har fart opp til himmelen og hentet visdommen, og hvem har tatt den med seg ned fra skyene? Hvem har reist over havet og funnet den der og vil føre den hit for kostelig gull? Ingen kjenner veien til visdommen, og ingen merker seg stiene som fører dit. Men han som vet alt, kjenner den, han fant den med sin forstand. Han dannet jorden for all tid, han fylte den med firbente dyr. Han sendte ut lyset, det for avsted, han kalte på det, og det kom med frykt. Stjernene skinte på sine poster, de strålte av fryd. Han kalte på dem, og de svarte: «Her er vi!» Med fryd skinner de for sin skaper. Slik er han, vår Gud. Ingen kan lignes med ham. Han har funnet hver vei som fører til visdom og gitt den til Jakob, sin tjener, til Israel, som er elsket av ham. Siden ble visdommen synlig på jorden, og den tok bolig blant menneskene.
Visdommen er boken med alle Guds bud, den er loven som varer for evig. Alle som fastholder den, skal ha liv, alle som viker fra den, de skal dø. Jakob, vend om og ta visdommen til deg! Styr dine skritt mot glansen fra den. Gi ikke din herlighet til noen annen, dine goder til fremmede folk. Salige er vi, Israel, for vi kjenner det som er Gud til behag.

Responsorium Rom 11,33; Bar 3,32.37

Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!
* Hvor uransakelige er hans dommer, hvor umulige å spore, hans veier!
Han som vet alt, har gitt visdommen til Israel, som han elsket.
* Hvor uransakelige er hans dommer, hvor umulige å spore, hans veier!

Annen lesning
Fra en preken av Den hellige biskop Peter Krysologos.
Ordet, Guds visdom, er blitt kjød

Den salige apostel Paulus har sagt at det er to mennesker som er opphav til menneskeslekten, nemlig Adam og Kristus. Disse to menneskene er like i legeme, men i fortjeneste er de ulike. Det er sant og visst at de legemlig er helt like, men i selve sitt opphav var de sannelig helt forskjellige. Apostelen sier: Det første mennesket, Adam, ble til som en levende sjel, den siste Adam som en livgivende ånd.
Den første Adam ble skapt av den siste Adam. Det var av den siste Adam den første Adam ble skapt og fikk sjel og liv. Som Skaper har den siste Adam dannet seg selv. Han ventet ikke på liv fra en annen, men er selv den eneste som i overflod gir liv til alle. Den første Adam ble dannet av den simpleste søle, den siste trer frem fra Jomfruens dyrebare skjød. I den første Adam blir jord forvandlet til kjød, i den siste blir kjødet opphøyet og får guddommelig verdighet.
Og hva mer? Det er den siste Adam som ved skapelsen preget den første i sitt bilde. Dette er grunnen til at han både iførte seg den første Adams skikkelse og tok hans navn for at han ikke skulle miste det som han hadde dannet i sitt bilde. Den første Adam, den siste Adam: Den første har en begynnelse, den siste har ingen begrensning. For denne siste er i sannhet også den første. Han sier jo selv: Jeg er den første, og jeg er den siste.
Jeg er den første, det vil si uten begynnelse. Jeg er den siste, det vil si uten slutt. Men det åndelige var ikke det første, sier Apostelen, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige. Jorden er der jo før frukten. Men jorden er ikke så dyrebar som frukten. Jorden krever sukk og møye, frukten gir kraft og liv i overflod. Med rette jubler Profeten over en slik frukt når han sier: Vår jord ga sin grøde. Hvilken grøde? Naturligvis den som han et annet sted omtaler slik: Ditt livs frukt vil jeg sette på din trone. Det første menneske, sier Apostelen, kommer fra jorden og er jordisk; det andre menneske kommer fra himmelen og er himmelsk.
Likesom Adam var av jord, slik er også hans att jordisk; og likesom den nye Adam er fra himmelen, er også hans barn himmelske. Hvordan er det mulig at de som ikke er født av himmelen, kan bli av himmelen og ikke fortsette å være det de var av sin fødsel, men for alltid være det som de er gjenfødt til? Brødre, det skjer ved at den himmelske And på mysteriøst vis inngyter sitt lys i jomfrukildens skjød og gjør det fruktbart. Slik gjenfødes som himmelske vesener de jordiske vesener som deres jordiske opphav hadde frembrakt under usle kår, og de føres frem til likhet med sin Skaper. Vi er altså nå gjenfødt og omdannet i vår Skapers bilde. La oss da gjøre som Apostelen formaner oss: Som vi har båret den jordiskes bilde, skal vi også bare den himmelskes bilde.
Vi er, som jeg alt har sagt, gjenfødt i vår Herres bilde, og Gud har tatt oss til sine barn. La oss da helt og fullt være preget av vår Skapers bilde, ikke når det gjelder hans makt og herlighet - som han er alene om — men i uskyld, enfold, mildhet, tålmod, ydmykhet, barmhjertighet, samdrektighet. For i alt dette er han nådig blitt som en av oss, og er i fellesskap med oss.

Responsorium Rom 5,18.12

Likesom én enestes fall ble til alle menneskers fordømmelse,
* slik ble ett menneskes rettferdighet til rettferdiggjørelse og liv for alle.
Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske og ved synden døden.
* Slik ble ett menneskes rettferdighet til rettferdiggjørelse og liv for alle.

Bønn

Allmektige, evige Gud, hjelp oss, så vi alltid retter vår vilje etter din, og tjener deg av et oppriktig hjerte. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.