Lesningsgudstjenesten
Den 31 juli 2024, onsdag
Ignatius av Loyola präst

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du er min styrke og min frelse.

Salme 18
Takksigelse for frelse og seier
I samme stund kom det et stort jordskjelv (Ap 11, 13).

I

Herre, du er min styrke, *
deg har jeg hjertelig kjær.

Herren er min klippe, min borg og min befrier. *
Han er min Gud, mitt tilfluktsfjell.

Han er mitt skjold, *
mitt horn til frelse og mitt vern.

Lovet være Herren. *
Jeg kalte på ham og han fridde meg ut.

Dødens lenker bandt meg, *
fordervelsens strømmer forferdet meg.

Dødsrikets bånd snørte seg om meg, *
i min vei lå dødens snarer.

Da kalte jeg på Herren i min nød, *
da ropte jeg høyt til min Gud.

Han hørte min røst fra sitt tempel, *
til hans øre nådde mitt rop.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du er min styrke og min frelse.

Ant. 2 Herren fridde meg ut, for han har meg kjær.

II

Jorden rystet og bevet, *
fjellenes grunnvoller skalv for hans vrede.

Røk steg opp fra hans nese, +
rortærende ild fra hans munn, *
ut av ham sprutet gnister og glør.

Han senket himmelen og steg ned, *
mørke skyer var under hans føtter.

Ridende på kjeruber for han frem, *
han fløy på vindens vinger.

Han gjorde mørket til sitt skjulested, *
han hyllet seg i regntunge skyer.

Fra stråleglansen foran ham for skyer frem, *
med hagl og glødende kull.

Herren tordnet i himmelen, +
aen Høyeste lot røsten lyde: *
gjennom hagl og glødende kull.

Han skjøt sine piler og drev dem på flukt, *
slynget ut lyn og fordrev dem.

Havbunnens renner kom da til syne, *
jordens grunnvoller ble blottlagt, Herre,
da du truet og fnyste av vrede.

Han rakte sin hånd fra det høye og grep meg, *
han drog meg opp av det dype vann.

Han fridde meg ut fra min fiendes hånd, *
mine motstandere var meg for sterke.

De gikk imot meg på ulykkens dag, *
men Herren var meg til støtte.

Han førte meg ut på åpent land, *
han fridde meg ut, for han har meg kjær.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herren fridde meg ut, for han har meg kjær.

Ant. 3 Herre, min Gud, du lyser i den mørke natt.

III

Herren gjorde vel mot meg for min rettferds skyld, *
han lønnet meg, for mine hender var rene.

Jeg holdt meg til Herrens veier *
og var ikke utro mot min Gud.

Alle hans dommer hadde jeg for øye, *
jeg vek ikke fra hans bud.

Jeg var ulastelig for ham *
og voktet meg vel for å synde.

Herren lønnet min rettferd *
han så at mine hender var rene.

Du viser deg trofast mot den som er tro, *
fullkommen mot den som er uten lyte.

Mot den rene viser du deg ren, *
men vrang mot den svikefulle.

Du frelser de hjelpeløse, *
tvinger de stolte øyne ned.

Herre, du setter lys i min lampe, *
min Gud lyser opp mitt mørke.

Med deg kan jeg angripe festninger, *
ved min Gud stormer jeg murer.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Herre, min Gud, du lyser i den mørke natt.

Alle ble slått av undring.
Over de ord som gikk ut av hans munn.

Første lesning
2 Kor 10,1-11,6
Fra Paulus’ andre brev til korinterne.
Paulus’forsvar

Nå vil jeg, Paulus selv ta til orde og ved Kristi godhet og mildhet be dere - jeg som jo skal være så modig når jeg har dere på avstand, og så spak når vi står ansikt til ansikt - jeg bønnfaller dere om at når jeg kommer, må jeg få slippe å vise dere hvor modig jeg kan være! Jeg akter nemlig ellers å gå håndfast frem overfor visse folk - slike som tror at vi bare handler ut fra rent menneskelige hensyn. Menneskelige er vi nok, men vår kamp fører vi ikke med menneskelige midler, de våpen vi bruker i striden, er mer enn menneskelige våpen; de eier en guddommelig kraft, som får festninger til å styrte i grus. Med dem river vi alle menneskelige beregninger overende, alt stort og stolt som måtte reise seg mot vår erkjennelse av Gud; og hver en tanke tar vi til fange, for å bringe den til lydighet mot Kristus. Og så snart dere helt har undergitt dere ham, står vi klar til å gjøre opp med all annen ulydighet. Gjør dere klart hva som jo ligger i dagen: Om noen er viss på å høre Kristus til, da må han også innse at det gjelder oss like fullt som det gjelder ham. Og selv om jeg skulle insistere enda mer på våre fullmakter - de som Herren har gitt oss, ikke for å rive ned blant dere, men for å bygge opp - så ville jeg ikke bli stående til skamme. Men jeg vil ikke det skal se ut som om jeg forsøker å skremme dere med brev. Brevene, sier man, har nok både alvor og myndighet, men når han er her selv, er det en skral kropp og ingenting å høre på. Men den som sier så, han skal merke seg at slik vi viser oss på avstand, gjennom våre brev, slik akter vi også å vise oss i gjerning, så snart vi er til stede!
Nei, det er nok så at vi ikke våger å sammenligne oss, enn si stille oss like med enkelte, som søker å gjøre seg gjeldende. Men når de ikke bruker annet mål på seg selv enn sin egen storhet, og ikke sammenligner med andre enn seg selv, da skorter det på forstanden. Vi selv akter ikke å rose oss ut over det som er rimelig, men holde oss innenfor de grenser som Gud selv har fastlagt for oss, men de omfatter også dere! Nei, vi går ikke for vidt, slik som det kunne sies hvis vi ikke var kommet så langt som til dere; men faktisk var vi jo de første som nådde frem til dere med Kristi evangelium! Vi går altså ikke over streken, ved å rose oss av andres arbeid; og vi har det håp, at vi etter hvert som deres tro vokser, kan få slik fremgang blant dere at grensene for vårt virke kan bli utvidet. Da håper vi å bringe evangeliet videre, til landene bortenfor Korint, og unngå å hente oss ros på andres område, av arbeid som alt er gjort. Den som roser seg, skal rose seg av Herren. For om en anbefaler seg selv, er ikke dermed hans verd prøvet; Herren må selv anbefale ham.
Jeg skulle ønske dere ville bære over med en smule dårskap fra min side! Ja bær over med meg! For min nidkjærhet for dere er Guds egen; jeg har jo trolovet dere med Kristus og ham alene, som en ren jomfru skulle dere stå frem for ham. Men jeg er redd for at det skal gå med dere som med Eva, som slangen fikk narret med sin list, med andre ord, at noen skal få fordreid hodet slik på dere, at dere mister det rene og oppriktige forhold til Kristus. For når den første og beste kommer og forkynner dere en annen Jesus enn den vi har forkynt, når dere får en annen ånd enn den dere før har mottatt, eller får høre et annet evangelium enn det dere først lyttet til - så tar dere så gjerne imot. Allikevel tror jeg ikke jeg står tilbake i noe for disse ‘overapostler’. For om jeg ikke har noen forstand på veltalenhet, har jeg til gjengjeld mrstand på det jeg taler om; det har dere klart fått se på alle måter.

Responsorium 2 Kor 10,3-4; Ef 6,16.17

Vi går frem på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler.
* For våre våpen er ikke fra mennesker.
Vi griper troens skjold og Andens sverd, som er Guds ord.
* For våre våpen er ikke fra mennesker.

Annen lesning
Fra den hellige Ignatius’ muntlige meddelelser nedskrevet av Luis Gonzales.
Prøv åndene for å se om de er av Gud

Ignatius var glad i å lese intetsigende og usannferdige bøker om berømte menns store bedrifter. Straks han følte seg frisk, bad han derfor om å få noen slike for å få tiden til å gå. Men det fantes ingen slike bøker i huset der han var. Derfor fikk han en bok med tittelen «Kristi liv» og en annen som het «Helgnenes blomst», og disse var på hans morsmål.
Han leste altså ofte disse bøkene og fikk etter hvert en viss sans for det som sto i dem. Av og til grunnet han også over det han nettopp hadde lest. Men andre ganger vendte han tilbake til slike tomme forestillinger som han før hadde pleid å være opptatt av, og mye annet av samme slag, alt ettersom det falt ham inn.
Men Guds nåde kom ham til hjelp, og lot slike tanker avløses av andre tanker som stammet fra det han sist hadde lest. For når han leste om Vår Herre Kristi liv og helgnenes levnet, ble han ofte ettertenksom og endte med å spørre: «Hva om jeg gjorde som den salige Fransiskus? Eller som den salige Dominikus?» Og slik grunnet han over mange ting. Slike funderinger varte ganske lenge, men så ble han avbrutt, og de gamle tomme og verdslige tankene vendte tilbake, og også de opptok ham en lang stund. Lenge ble han oppholdt av disse omskiftelige tankene.
Mellom disse to tankebaner var det imidlertid den forskjell at når han tenkte på denne verdens ting, fant han stor nytelse i det; men når han ble trett og sluttet å tenke, følte han seg nedstemt og uttørret. Når han derimot tenkte på å følge de strenge regler som han la merke til at helgnene hadde praktisert, følte han seg lykkelig ikke bare mens han grunnet over dette, men var glad også når han hadde latt disse tankene fare. Selv brød han seg likevel ikke om denne forskjellen og tilla den ingen betydning før hans sinns øyne en dag ble åpnet og han begynte å undre seg over denne forskjellen. Av egen erfaring forsto han at den ene typen tanker gjorde ham nedslått, den andre gjorde ham glad. Dette var hans første refleksjoner over guddommelige realiteter. Og senere, da han hadde tatt fatt på sine åndelige øvelser, var det med dette utgangspunkt han begynte å forstå det han lærte sine disipler om å «skjelne åndene».

Responsorium Jf. 1 Pet 4,11.8

Den som taler, skal tale som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir.
* Slik skal Gud i alle ting bli æret ved Jesus Kristus.
Frem for alt, ha alltid gjensidig kjærlighet.
* Slik skal Gud i alle ting bli æret ved Jesus Kristus.

Bønn

Helige Gud, till ditt namns större ära gav du åt din kyrka den helige Ignatius. Låt oss med honom för ögonen och hjälpta av hans böner kämpa den goda kampen här på jorden, så att vi med honom får segerkransen i himlen. Genom din Son Jesus Kristus, vår Herre och Gud, som med dig, Fader, och den helige Ande, lever och råder i evigheters evigheter.