Lesningsgudstjenesten
Den 28 juli 2024, søndag
XVII søndag i det alminnelige kirkeår

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Den signede dag med fryd vi ser
av havet til oss oppkomme;
den lyse på himlen mer og mer
oss alle til lyst og fromme!
Det kjennes på oss som lysets barn
at natten hun er nu omme!

Den signede stund, den midnattstid,
vår Herre han lot seg føde,
da klarnet det opp i østerlid
til deiligste morgenrøde,
da lyset opprant, som jorden all
skal lysne uti og gløde.

Om levende ble hvert tre i skov,
og var så hvert blad en tunge,
de kunne dog ei Guds nådes lov
med verdelig røst utsjunge.
Ti evig nu skinner livets lys
for gamle og så for unge.

Så takker vi Gud, vår Fader god,
som lerken i morgenrøde,
for dagen han oss opprinne lot,
for livet han gav av døde;
den signede dag i Jesu navn
oss alle vårt liv forsøte!

Nu saktelig skrid, du høytidsdag,
med stråler i krans om tinde!
Hver time til Herrens velbehag
som bekker i eng henrinne,
til frydelig seg til sist de snor
opp under de grønne linde!

Som gull er den årle morgenstund,
når dagen oppstår av døde;
dog kysser oss og med gull i munn
den liflige aftenrøde,
så tindre enn må det matte blikk,
de bleknede kinner gløde.

Så reiser vi til vårt fedreland,
der ligger ei dag i dvale,
der stander en borg så prud og grann
med gammen i gyldne sale,
så frydelig der til evig tid
med venner i lys vi tale!



Ant. 1 Ditt kors, o Herre, det er livets tre.

Salme 1
De to veier som er åpne for mennesket
Salige er de som i lit til Herrens kors steg ned i dåpens vann (2. å.h. Anonym, Barnabasbrevet?).

Salig den mann som ikke følger de ugudeliges råd *
og ikke vandrer på syndens vei,

som ikke sitter i spotteres lag, *
men har sin lyst i Herrens lov
og grunner på den dag og natt.

Han er lik et tre plantet nær rinnende bekker, *
som gir frukt i rette tid og ikke står der
med vissent løv.

Alt hva han gjør, *
det får han lykke til.

Men slik går det ikke dem som er uten Gud, *
de er lik agner som spredes for vinden.

Derfor kan ingen ugudelig bli stående *
når dommen felles,

og ingen synder tre inn *
i de rettferdiges forsamling.

For Herren kjenner veien *
der de rettferdige vandrer.

Men veien de ugudelige velger, *
fører til undergang.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Ditt kors, o Herre, det er livets tre.

Ant. 2 Kongen som jeg innsetter på mitt hellige fjell, det er min Sønn som jeg har kjær.

Salme 2
Messias, konge og seierherre
De sluttet seg sammen mot din hellige tjener, Jesus, som du har salvet (Apg 4,27).

Hvorfor er folkene i opprør, *
hvorfor grunner de på det som fåfengt er?

Jordens konger reiser seg, fyrstene samles til råd *
mot Herren og mot hans salvede:

"La oss sprenge deres lenker *
og kaste repene av oss."

Han som troner i himmelen, ler, *
Herren spotter dem.

Så taler han til dem i vrede, *
forferder dem ved sin harme:

"Det er jeg som har innsatt min konge
på Sion, mitt hellige fjell." *
Jeg kunngjør det Herren har fastsatt.

Han sa til meg: *
„Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.

Be meg, og jeg vil gi deg hedningefolkene i arv *
og den vide jord i eie.

Med jernstav skal du knuse dem, *
slå dem i stykker som pottemakerens kar.“

Og nå, dere konger, vær kloke, *
vær advart, dere herskere på jorden!

Tjen Herren med ærefrykt, juble med beven; *
kyss jorden for hans fotter,

så ikke hans vrede skal blusse opp, *
og dere gå til grunne på veien.

Med et slag kan hans vrede tennes. *
Salig den som tar sin tilflukt til ham.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Kongen som jeg innsetter på mitt hellige fjell, det er min Sønn som jeg har kjær.

Ant. 3 Herre, du er mitt vern, i din ære finner jeg all min kraft.

Salme 3
Herren er min vokter
Han sovnet inn, men stod opp igjen fra de døde, for Herren var hans hjelper (Ireneus).

Herre, hvor tallrike er mine fiender, *
mange er de som reiser seg mot meg.

Mange er de som sier om meg: *
„Det er ingen frelse for ham hos Gud.“

Men du, Herre, er meg et skjold, *
du er min ære, du løfter mitt hode.

Høyt ropte jeg til Herren, *
og han svarte meg fra sitt hellige fjell.

Jeg la meg, sov inn og våknet, *
for Herren holder meg oppe.

Jeg frykter ikke for folk i tusentall *
som fylker seg mot meg på alle kanter.

Reis deg, Herre! Frels meg, min Gud! *
For du slår alle mine fiender på kinnet, du knuser de ugudeliges tenner.

Frelsen er hos Herren; *
din velsignelse hvile over ditt folk.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Herre, du er mitt vern, i din ære finner jeg all min kraft.

Måtte Kristi ord bo i dere i hele sin fylde.
Lær hverandre med visdom.

Første lesning
Kor 7,2-16
Fra Paulus’ andre brev til korinterne
Apostelen trøstes ved korinternes bot

Gjør plass for oss i deres hjerter! Ingen har vi gjort urett, ingen har vi bragt ulykke over, ingen har vi utnyttet. Jeg sier ikke dette for å dømme noen; jeg har alt sagt at dere er i vårt hjerte, vi hører sammen, i døden som i livet. Stor er min tillit til dere, og stor ære har jeg av dere. Ja, jeg er meget oppmuntret; midt i alle våre trengsler fylles jeg av en hjertens glede.
For det er jo så, at da vi kom til Makedonia, var det ingen ro å finne for vårt arme jeg. Trengsel møtte oss på alle kanter: strid omkring oss, angst og uro i oss. Men der er én som trøster de nedbøyde, og Gud gav oss nytt mot ved Titus’ komme. Det var ikke bare det at han endelig kom, men også at han var blitt så oppmuntret av sitt besøk hos dere. Han kunne fortelle oss om hvordan dere lengtet, om hvor bedrøvet dere var, og hvor ivrige når det gjaldt meg - og alt dette gjorde at gleden fikk overhånd!
Så selv om jeg gjorde dere sorg med mitt brev, angrer jeg det ikke nå; kanskje har jeg angret det - jeg ser jo også at brevet til å begynne med gjorde dere bedrøvet - men nå er jeg bare glad. Ikke over at dere ble bedrøvet, men over at sorgen førte dere til besinnelse. Det var en sorg etter Guds sinn, og ingen skade har dere lidt av oss. For en slik sorg fører til omvendelse og frelse, så den har man aldri grunn til å angre; mens den sorg verden kjenner, fører døden i vold. Men når sorgen blir etter Guds sinn, se hva den da fører til - all den gode vilje dere viser, alle de unnskyldninger dere gjør, men også all denne harme, denne frykt, denne lengsel, denne nidkjærhet, denne refselse! På alle måter har dere renvasket dere i denne saken. Så om jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av den som hadde forgått seg, heller ikke på grunn av ham det har gått ut over; nei, det var for at den hengivenhet dere viser for meg skulle komme frem i fullt lys hos dere, for Guds åsyn.
Og alt dette har betydd en stor trøst for oss. Men en enda større glede for oss har det vært å se hvor glad Titus var; alle sammen har dere vært med og gjort ham rolig til sinns. Så om jeg har skrytt litt av dere overfor ham, er jeg heller ikke blitt til skamme, tvert imot; akkurat som vi til dere ikke har sagt annet enn hva sant er, slik har også våre rosende ord til Titus vist seg sanne nok. Desto varmere slår også hans hjerte for dere nå, hver gang han tenker på den lydighet dere viste, og den age og respekt dere tok imot ham med. Så gleder jeg meg da over at jeg kan stole på dere i en og alt.

Responsorium 2 Kor 7,10. jf. 9

Sorg etter Guds sinn fører til omvendelse og frelse.
* Sorg som er av denne verden, fører til død.
Vår sorg er etter Guds sinn, så vi ikke skal lide noen skade.
* Sorg som er av denne verden, fører til død.

Annen lesning
Fra homilier over Andre brev til korinterne av den hellige biskop Johannes Krysostomos.
I alle trengsler har jeg overflod av glede

Igjen taler Paulus om nestekjærligheten og glatter over det skarpe ved refselsen. Etter at han hadde bebreidet og dadlet dem for at de, enda de var elsket, ikke viste kjærlighet til gjengjeld, men hadde løsrevet seg fra hans kjærlighet og gitt seg i lag med andre slette mennesker, så mildner han igjen det bitre ved refselsen og sier: Gi rom for oss! det vil si, «vær glad i oss». Han utber seg en gunst som ikke er en byrde, og som er nyttigere for giverne enn for mottagerne. Og han sier ikke «Vær glad i», men mere hensynsfullt: Gi rom.
Hvem har drevet oss bort? sier han. Hvem kastet oss ut av tankene deres? Hvorfor er det trangt for oss hos dere? Som han sa tidligere: Det er i deres eget hjerte det er trangt, slik sier han enda klarere nå, Gi romfor oss, og på denne måten trekker han dem til seg igjen. Ikke noe skaper kjærlighet som når den elskede forstår at den som elsker i høyeste grad søker hans kjærlighet.
Jeg har alt sagt, sier han, at dere er i vårt hjerte; vi hører sammen i døden som i livet. Dette er den største kjærlighet at han, selv når han ble foraktet, velger å dø og leve med dem. For dere er ikke bare liksom i vårt hjerte, sier han, men slik som jeg har sagt. For det er mulig å elske og samtidig unnfly farlige situasjoner; men slik er det ikke for oss.
Jeg er fylt av trøst. Hva slags trøst? Trøst fra dere, fordi dere har vendt tilbake til et bedre levesett og trøstet meg ved deres gjerninger. Dette er typisk for en som elsker: å dadle fordi han ikke elskes til gjengjeld og samtidig vokte seg for ikke å dadle for mye. Så han sier: Jeg er blitt rikelig trøstet og har overflod av glede.
Det var som om han vil si: «Jeg var sint på dere, men dere unnskyldte dere rikelig og trøstet meg; for dere tok ikke bare fra meg grunnen til sorg, men ga meg en større glede.»
Han gjør klart hvor stor gleden er ved ikke bare å vise det med ordene Jeg har overflod av glede, men ved å legge til, i all vår trengsel. Så stor var gleden dere ga meg at den ikke kunne ødelegges av en så stor prøvelse, men gleden overgikk alle de plagene som ble oss til del, og tillot oss ikke å bli tynget av påkjenningen.

Responsorium 2 Kor 12,12.1?

Jeg har gjort en apostels tegn blant dere
* Med stor tålmodighet, tegn, under og mektige gjerninger.
Jeg vil med glede bruke alt, ja, selv bli oppbrukt for deres skyld.
* Med stor tålmodighet, tegn, under og mektige gjerninger

Te Deum

Deg. Gud, lover vi. *
Deg, Herre, bekjenner vi.
Deg evige Fader, ærer all jorden. *
Deg lover alle engler.
Deg bekjenner himlene og alle makter. *
Deg ærer kjerubim og serafim,
og med uopphørlig røst de roper: *
Hellig! Hellig! Hellig! Herre Gud Sebaot!
Fulle er himlene og jorden *
av din herlighet og velde.
Deg priser apostlenes mektige kor. *
Deg lover profetenes ærverdige skare.
Deg opphøyer martyrenes hvitkledte hær. *
Deg bekjenner over all jorden den hellige Kirke,
Fader, umåtelig i velde, *
og din høylovede sanne og enbårne Sønn,
og Trøsteren, *
den Hellige Ånd.
Du er herlighetens konge, Kriste. *
Du er Faderens evige Sønn.
Du er blitt menneske for å utfri mennesket *
og du skydde ikke jomfruens skjød.
Du har overvunnet dødens brodd *
og opplatt himlenes rike for de troende.
Du troner ved Guds høyre hånd, i Faderens herlighet. *
Som vår dommer tror vi du skal komme.
Deg ber vi derfor: Hjelp dine tjenere, *
som du har gjenløst med ditt dyre blod.
Tell dem blant dine hellige i den evige herlighet. *
Frels ditt folk, o Herre, og velsign din arvelodd.
Led dem og opphøy dem til evig tid. *
Dag for dag velsigner vi deg, og vi lover ditt navn i evighet *
og i evigheters evighet.
[Verdiges, Herre, i denne dag *
å bevare oss uten synd.
Miskunne deg over oss, Herre, *
miskunne deg over oss.
Din miskunn hvile over oss, Herre, *
vi som håper på deg.
Til deg, Herre, har jeg satt min lit, *
la meg ikke bli til skamme i evighet.]


Bønn

Allmektige Gud, du er et vern for dem som håper på deg. Uten deg har intet verd, og uten deg er intet hellig. Utøs din miskunn over oss. Lær oss å bruke denne verdens goder i pakt med din vilje, så vi under din ledelse kan nå det som har evig verd. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.